Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 10.04.2008, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren. Synspunktene står for forfatterens egen regning.

 

 

Tre eksempler på sekulær ekstremisme

 

Av Frode Barkved

Mohammad Usman Ranas vinnerkronikk i Aftenposten 25. Februar har avfødt en interessant og til dels ladet debatt i en rekke aviser og medier. Undertegnede har med interesse fulgt reaksjonene og vært spesielt opptatt av å se om det kunne finnes en berettigelse i å bruke det paradoksale begrepet ”sekulær ekstremisme”.  Når du først har skjerpet blikket for et fenomen dukker det gjerne opp der du minst hadde ventet det. Så foruten en direkte reaksjon til Ranas innlegg som helt tydelig bekreftet sekulær ekstremisme, dukket det opp to andre meningsytringer som ikke sto i et direkte forhold til kronikken, men like fullt bekreftet dens påstand.

 

1.      Eksempel - Fravær av diskusjon og ekstrem språkbruk

 

Allerede dagen etter Ranas innlegg, under den famøse overskriften ”Hvilket makabert svik” er informasjonsleder for Human Rights Service, Hege Storhaug, på hugget.  Foruten å hevde at Rana sliter med menneskerettighetene skriver hun at det er skremmende at Aftenposten lot ham vinne kronikkonkurransen. Hun tar også frem debattredaktør Olav Åmås´ seksuelle legning som hun mener kvalifiserer til jevngodt med mord fra Ranas side.  ”At debattredaktøren”, skriver hun, ”som er åpen homofil, promoterer en person som nær sagt vil ta livet av ham, gjør situasjonen fullstendig absurd og makaber”.  Det som måtte finnes av synspunkter fra Ranas side angående sekularismens utfordringer, går hun overhode ikke inn på.  

I dette tilfelle ser man et utilslørt uttrykk for sekulær ekstremisme i og med at Storhaug overhodet ikke diskuterer innholdet i Ranas kronikk, men først og fremst er opptatt av at det er skremmende, makabert og absurd at Aftenposten premierte kronikken hans. Både fraværet av en inngående diskusjon med Ranas analyse og språkbruken hun bruker, bekrefter sekulær ekstremisme.

 

 

2.      Eksempel – ”Synske er psykisk syke”

I Aftenposten 10. Mars under overskriften ”Twin Peaks er en by i Norge” er litteraturviter Ynge Nordgård, opprørt over politiets bruk av det han i anførselstegn kaller ”synske” personer. I en viss sak har politiet i Bergen konsultert en ”synsk” i jakten etter et lik. Dette mener Nordgård kvalifiserer til å stille spørsmål ved politiets vurderingsevne. Så langt så godt. Men så bikker det over i ”sekulær ekstremisme”. Denne gang er det ikke muslimer som får gjennomgå. Han skriver: ”Å gå tilbake til en førvitenskapelig metode som konsultasjon av "synske" virker da mildt sagt oppsiktsvekkende. Det kan sammenlignes med at man på norske sykehus skulle innkalle en heksedoktor dersom man ikke greide å redde en pasient ved hjelp av "konvensjonell" medisin.” Alt annet enn konvensjonell medisin er i følge denne uttalelsen å betrakte som førvitenskapelig, ja som hekseri. Og verre skal det bli. For Nordgård rekker det ikke å sette ordet ”synsk” i anførselstegn. Han avslutter innlegget med å skrive at synske mennesker åpenbart er psykisk syke. Fortsetter man med å konsultere dem mister alle ”med et minimum av omløp i hodet respekt for og tillit til politiet.”Gjennom å sykeliggjøre fenomener som ikke passer inn i hans egen virkelighetsoppfatning fremstår hans påstander som sekulær ekstremisme.

3.      Eksempel – Å hevde at det skapte har en skaper er som å hevde at Holocaust aldri fant sted

En dag senere, den 11. Mars, stilte Jon Kvalbein i samme avis spørsmål ved om mon naturvitenskapen kan forklare universets frembringelse. Han benyttet en allegori som gikk ut på at ingen ville benekte at noen hadde bakt en kake, slik mange benekter at universet har en skaper. Det gjorde han ikke ustraffet. Noen uker senere, fortsatt i Aftenposten, kalte førsteamanuensis Jarle Breivik ham for religiøs ekstremist. Breivik fyrte av motargumentet at man ville funnet DNA spor i kaken etter den som hadde bakt den.  Leseren fikk inntrykk av Breivik dermed begrunnet at universet ikke kan ha en skaper så lenge vi ikke finner DNA – spor etter Gud. Om så skulle være kan det neppe kalles sekulær ekstremisme, i høyden en pseudovitenskapelig dumhet. Men mon ikke ekstremismen oftest skues gjennom forenklet og vulgariserende språkbruk. Breivik spør ”hvorfor Aftenposten gjør seg til talerør for slike ytringer?” og ”er det personer i redaksjonen som deler Kvalbeins religiøse ekstremisme?”  Han skriver at det er skrikende behov for å sensurere bort slikt tullball som Kvalbein kommer med, og han sammenligner dette tullballet med at noen skulle komme med påstander om at Holocaust aldri skulle ha eksistert. At en som kaller seg førsteamanuensis serverer slike vulgariteter er så sin sak, men at vi her ser ytterligere et eksempel på det Rana kaller ”sekulær ekstremisme” er et trist faktum.

 

 

Så galt kan det altså gå i Norge anno 2008 at en skribent som beveger spørsmål av metafysisk art får stempelet ”religiøs ekstremist” i pannen, brodert med vulgære sammenligninger fra nazismens brutalitet. Videre kan man i sekularismen og vitenskapens navn kalle mennesker med synske, unnskyld, ”synske” evner for psykisk syke, og man kan i menneskerettighetenes navn finne det skremmende, absurd og makabert at en avis lar en kronikk om sekulær ekstremisme vinne førsteprisen.

For sikkerhets skyld: Undertegnede kunne hatt mangt å innvende både mot Kvalbeins meninger, bruk av synske personer for å finne lik, samt deler av Ranas analyse. Men han må gi sistnevnte rett i at sekulær ekstremisme nok lever i beste velgående i Norge.

 

Tilbake til HonestThinking