Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.10.2008, og republiseres på HonestThinking 29.10.2008, etter avtale med forfatteren.
Av Lars Gule
Det har kommet flere reaksjoner på min Paradoks-spalte om islams intellektuelle elendighet. Hovedpoenget var at islams forestilling om en allmektig og allvitende gud også må lede til forestillinger om predestinasjon. Det vil med andre ord si at gud vil det som skjer. En slik posisjon er ikke logisk forenlig med forestillinger om menneskers fri vilje. Det vil derfor si at når Koranen og muslimske teologer også vektlegger individers ansvar for sine handlinger, oppstår en selvmotsigelse mellom gud som alle tings – også menneskelige handlingers – årsak, og forestillingen om at mennesket kan være moralsk ansvarlig.
Selvmotsigelsen er ikke unik for islam. Det samme problemet finnes også i jødisk og kristen teologi og filosofi. Ingen har klart å levere noen logisk konsistent løsning på dette spørsmålet. Det gjør – selvsagt – heller ingen av de fem som har kommentert mitt innlegg.
Osamah Rajpoot (15.10) presenterer de sedvanlige (bort)forklaringene som på pur trass forsøker å oppheve inkonsistensen ved å gjenta troen på menneskets frie vilje sammen med troen på gud som allmektig. At Koranen har vers som understreker den fri viljen opphever ikke selvmotsigelsen, tvert imot. Koranen har også vers som forteller at gud er ansvarlig for at mennesker ikke tror og gjør onde ting, for eksempel 2:272, 4:88 og 14:4. Dette forsterker bare selvmotsigelsen.
Trond Ali Lindstad (15.10) gjør ikke noe forsøk på en intellektuell løsning. Hans svar er det mystiske, som vi kjenner både fra kristendom og islam, nemlig at guds storhet er ufattbar og at guds «logikk» er noe helt annet enn menneskelige logikken. Men dette er et ikke-svar, en erkjennelse av en slags intellektuell fallitt. Det er selvsagt lov å leve med slik en inkonsistens, men en moralsk eller politisk posisjon som hviler på selvmotsigelser, kan ikke forvente å bli tatt alvorlig i en seriøs debatt.
Jørn Hokland (17.10) velger også å skrive om noe annet, dvs. han presenterer en slags sekulær utgave av en mystisk vei til å leve med inkonsistenser, og kaller dette for pragmatikk. Jo, når vi står overfor filosofiske og logiske utfordringer vi ikke har funnet noe løsning på, kan det være gode grunner til å opptre pragmatisk. Men Hokland leverer ikke noen pragmatiske grunner for å tro på gud, enn si en allmektig og allvitende gud, samtidig som vi burde tro på menneskets frie vilje.
Derimot kan det finnes pragmatiske grunner til å leve med både deterministiske forestillinger og en tro på menneskets frie vilje. Predestinasjon og determinisme er ikke akkurat det samme, selv om det finnes en parallellitet i problemstillingene. Predestinasjon impliserer en «determinator», altså at gud har bestemt hva som skal skje i framtiden. Determinisme er ikke bare en sekulær utgave av dette. Determinisme handler om at alle handlinger er kausalt bestemt, dvs. at alt som skjer har en årsak. Dette må ikke nødvendigvis føre til en oppfatning om at det hele er forutbestemt av en vilje (gud). Men determinisme og fri vilje er definitivt en spennende filosofisk utfordring. Og en udogmatisk og pragmatisk holdning kan være fornuftig.
Men forestillingen om allmakt og allvitenhet innebærer også en ny vanskelighet: det ondes problem. Hvordan kan det finnes ondskap i verden dersom alt som skjer styres av en allmektig og allvitende gud som også er kjærlighet? Det er ikke noe svar å si at det er menneskene som produserer ondskapen i verden gjennom bruken av sin frie vilje, både fordi dette fører til den predestinasjonsinkonsistensen som jeg kritiserer, og fordi svært mye ondskap heller ikke er en følge av menneskers handlinger: sykdom og naturkatastrofer kan bare være den allmektige gudens ansvar. Det vil si at denne guden med vitende og vilje påfører menneskeheten, troende som ikke-troende, barn som voksne, store lidelser hele tiden. Slikt er intet annet enn pur djevelskap.
Marie Louise Denvik (17.10) synes ikke å forstå den intellektuelle og filosofiske utfordringen som ligger i de tre monoteistiske religionenes inkonsistente gudsbegrep. Ei heller hva som ligger i begrepet om predestinasjon. Hun skriver derfor om noe annet enn det som var mitt anliggende. Det gjør også Edvard Stange, som også mener ateismen ikke kommer ut moralsk bedre enn religionene. Det har han rett i, men ateismen kommer heller ikke verre ut.
Tilbake til HonestThinking