Dette notatet ble sendt til Barne-og likestillingsdepartementet 19.10.2008, og bekreftet mottatt og journalført neste dag. Notatet republiseres på HonestThinking 14.01.2009. Jeg har gjort noen endringer i layout, tilføyd hyperlenker i teksten, og gjort noen ørsmå, språklige endringer; ellers er alt slik BLD fikk det tilsendt.
Barne- og likestillingsdepartementet
Postboks 8036 Dep.
0030 Oslo
Ref: Epost-korrespondanse med <saksbehandler>, 16. og 17. september 2008.
Mange takk for anledningen til å komme med innspill i forbindelse med regjeringens arbeid med ny handlingsplan mot etnisk diskriminering. Bakgrunnen for min henvendelse til departementet 9. september, er at jeg mener Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 har enkelte nokså alvorlige svakheter. Jeg har derfor ønsket å komme med innspill som forhåpentlig kan bidra til en noe annen vinkling denne gangen. Jeg går rett på sak, og tar for meg de formuleringene jeg har festet meg ved som spesielt uheldige i nevnte dokument.
Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 sier følgende:
I denne handlingsplanen blir rasisme forstått som ideen om at det finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper.
Hvorvidt det finnes eller ikke finnes grupper av mennesker som har ulike egenskaper, er et vitenskapelig spørsmål. Dersom politikere og byråkrater skal begynne å fortelle forskerne hva slags forskningsresultater de ’får lov’ å komme frem til (f.eks. angående forskjeller mellom raser og etniske grupper), da er man på ville veier. Det hører forøvrig med til bildet at vi kan være 99,999...% sikre på at det faktisk finnes genetisk betingede, fysiske og mentale forskjeller mellom raser og etniske grupper. Mer om det nedenfor.
Litt senere i samme handlingsplan finner vi følgende:
Et viktig tiltak for å bekjempe rasisme, er å bli kvitt forestillingen om at mennesker kan deles inn i ulike raser, som ikke bare har ulike fysiske trekk, men også ulike psykologiske og intellektuelle kjennetegn.
Også dette er svært betenkelig. Forskernes jobb er å finne ut hvordan verden faktisk er, og myndighetene bør vokte seg vel for å fortelle dem på forhånd hvilke svar som er akseptable. Man kan like det eller ikke, men forskningsresultatene forteller oss altså en helt annen historie enn den Bondevikregjeringen ønsket å høre.
Nå kan man alltids diskutere hvilke begreper som er hensiktsmessige og hvilke som muligens bør pensjoneres (kontinentgrupper, raser, etniske grupper, folkeslag), vi kan diskutere hvile prinsipper som skal ligge til grunn for inndelingen (kladistisk, økotypisk, geografisk eller en rekursiv definisjon basert på avstamning), og vi kan diskutere i hvilken grad og på hvilke samfunnsområder det er ønskelig å la en slik inndeling få praktiske konsekvenser. Men selv om det er komplisert å gi gode svar på de foregående spørsmålene, så forhindrer ikke det at det her faktisk foreligger en biologisk virkelighet som ikke lar seg bortforklare. Bondevikregjeringen var imidlertid av den oppfatning at det var på sin plass å kvitte seg med enhver forestilling om denne delen av virkeligheten. Jeg håper ikke dagens regjering deler en slik vurdering.
Bondevikregjeringens handlingsplan sier også:
På begynnelsen av forrige århundre hadde raseforskning og rasevitenskap sin storhetstid i mange land, men man fjernet seg fra denne forskningstradisjonen etter 2. verdenskrig. Det var klare politiske grunner til å kvitte seg med raseteoriene, ...
Nettopp: dette handler om politikk, ikke om vitenskap, noe som skinner klart og tydelig igjennom i den serie av dokumenter som UNESCO utga om raseproblematikk i 1950, 1951, 1952, 1964, 1967, 1969, 1973, 1975 og 1978 (samtlige dokumenter er tilgjengelige fra www.honestthinking.org/en/unesco/).
Bondevikregjeringens handlingsplan tilføyer like etterpå:
... men i tillegg var det etter hvert blitt klart at genetiske forskjeller ikke var knyttet til det man hadde oppfattet som rasemessige karakteristika.
Dette er vanskelig å ta seriøst. Å påstå at raser ikke har med genetiske forskjeller å gjøre, er fullstendig misvisende, og noe slik har selvsagt aldri ”blitt klart”. Likevel kommer man i handlingsplanen med følgende friske og freidige påstand:
Det er nå bred enighet om at rase ikke er et biologisk fenomen, men et konstruert begrep basert på sosiale og kulturelle forhold. [...] rasebegrepet er en sosial konstruksjon.
Den eneste brede enigheten som har eksistert på dette området, er den type enighet som etableres gjennom hersketeknikker samt sosiale, økonomiske og juridiske sanksjoner mot enver form for opposisjon. Slik oppnår man konsensus i totalitære samfunn, men slik bør det ikke være i et demokrati.
Og idéen om at raser ikke er noe annet enn en ’sosial konstruksjon’, blir bare mer og mer pinlig for hvert år som går; dette er ønsketekning uten hold i virkeligheten (analogt til tanken om at også kjønn kun er en ’sosial konstruksjon’). Både kjønn og rase/etnisitet kan nok inneholde elementer av sosial konstruksjon, men de er ikke sosiale konstruksjoner av den grunn. Dersom regjeringen/departementet i det hele tatt vurderer å bruke denne typen formuleringer i den nye handlingsplanen, vil jeg varmt anbefale at noen får i oppdrag å sette seg inn i relevant faglitteratur; i så fall tror jeg det vil bli ganske klart at det finnes en enorm mengde forskningsresultater som tilsier at raser og etniske grupper er biologiske realiteter som vi ikke kan bli kvitt ganske enkelt ved å avskrive dem som sosiale konstruksjoner.
Departementet bør merke seg hva UNESCO skrev da de i 1951 ble tvunget til å modifisere den svært tendensiøse, antirasistiske og ønsketenkningspregede erklæringen de først hadde kommet med i 1950. Jeg siterer fra UNESCO-dokumenet Statement on the Nature of Race and Race Differences (side 2, min uthvelse):
We agreed that races had reached their present states by the operation of evolutionary factors by which different proportions of similar hereditary elements (genes) had become characteristic of different, partially separated groups. The source of these elements seemed to all of us to be the variability which arises by random mutation, and the isolating factors bringing about racial differentiation by preventing intermingling of groups with different mutations, chiefly geographical for the main groups such as African, European and Asiatic.
Man, we recognised, is distinguished as much by his culture as by his biology, and it was clear to all of us that many of the factors leading to the formation of minor races of men have been cultural. Anything that tends to prevent free exchange of genes amongst groups is a potential racemaking factor and these partial barriers may be religious, social and linguistic, as well as geographical.
We were careful to avoid dogmatic definitions of race, since, as a product of evolutionary factors, it is a dynamic rather than a static concept. We were equally careful to avoid saying that, because races were all variable and many of them graded into each other, therefore races did not exist. The physical anthropologists and the man in the street both know that races exist; the former, from the scientifically recognisable and measurable congeries of traits which he uses in classifying the varieties of man; the latter from the immediate evidence of his senses when he sees an African, a European, an Asiatic and an American Indian together.
En av det 20. århundres ruvende skikkelser innen biologi, Theodosius Dobzhansky, skrev i UNESCO-dokumentet The race question in modern science - the race concept (side 81) blant annet følgende (min uthevelse):
But while the number of races which we recognize is, thus, arbitrary, the existence of racial differences is an objectively ascertainable fact. Mankind is not a single breeding population, but a very complex system of breeding communities. These communities are maintained by geographic, cultural and economic barriers. And these communities are racially distinct when they differ in the frequencies of various hereditary traits. We set up races and give them names for the purpose of describing human diversity; racial differences between human populations are a biological reality.
I sin bok Mankind Evolving: The Evolution of the Human Species (side 267) var Dobzhansky i 1962 nok en gang inne på det samme (mine uthevelser):
It will, I think, be generally admitted that the ideal classification of the races of man is yet to be proposed. The existing ones are tentative, but they serve as cataloguing devices. Yet it does not follow that races are arbitrary and “mere” inventions of the classifiers; some authors have talked themselves into denying that the human species has any races at all! Let us make very clear what is and what is not arbitrary about races. Race differences are facts of nature which can, given sufficient study, be ascertained objectively: Mendelian populations of any kind, from small tribes to inhabitants of countries and continents, may differ in frequencies of genetic variants or they may not. If they do so, they are racially distinct.
Dersom noen i departementet ønsker å forstå hvorfor det nødvendigvis må være slik disse sitatene påstår, anbefaler jeg at man f.eks. leser boken Race: The Reality of Human Differences, av Vincent Sarich og Frank Miele (2004). Her får man en forholdsvis lettfattelig forklaring på hvorfor Dobzhanskys utsagn fra 1950- og 1960-årene står fjellstøtt (det er altså ikke nødvendig å være ekspert for å få utbytte av denne boken). Det sentrale argumentet til Sarich og Miele oppsummeres i følgende sitat fra 1976 av Bernard Davis (gjengitt i Race, side 215, mine uthevelser):
Let me further emphasize that, even if no one had ever devised a test for measuring IQ, we could still be confident, on grounds of evolutionary theory, that our species contains wide genetic variance in intelligence. The reason is that natural selection cannot proceed unless it has genetic diversity, within a species, to act on; and when our species is compared with its nearest primate relatives, it is obvious that our main selection pressure has been for an increase in intelligence. Indeed, this change proceeded at an unprecedented rate (on an evolutionary time scale): in the past three million years the brain size of the hominid line increased threefold.... Such rapid selection for increased intelligence could not have occurred unless the selection pressure had a large substrate of genetic variation to act on.
Her er et forsøk på et kort resymé fra min side: Med mindre man har forholdsvis fri flyt av gener mellom populasjoner, vil det nødvendigvis oppstå genetiske forskjeller mellom disse populasjonene over tid. I det meste av menneskehetens historie har det vært en forholdsvis høy grad av genetisk isolasjon mellom de populasjonene som har gitt opphav til det vi i dag gjerne omtaler som kontinentgrupper eller hovedraser. Det er helt utenkelig at dette ikke skulle ha resultert i både fysiske og mentale forskjeller, noe som da også blir bekreftet av empiriske undersøkelser. Dette har vært innlysende siden lenge før andre verdenskrig. Men av politiske og ideologiske årsaker har man gått ganske langt i å fornekte denne delen av virkeligheten i hele etterkrigstiden. Det er forståelig at en slik reaksjon kom etter Hitler-regimets redsler, men i det lange løp kommer vi ikke unna å se sannheten i øynene. Europa og den vestlige verden forøvrig er nå i ferd med å bli innhentet av virkeligheten, og derfor er det viktig å utforme en politikk som tar høyde for de utfordringene vi har på dette området.
Jeg er usikker på i hvilken grad man i departementet har interesse for eller mulighet til å bruke tid og krefter på å sette seg inn i disse problemstillingene, men ønsker i det minste å komme med noen referanser.
Det finnes en god del bøker og artikler med en ’antirasistisk’ vinkling, f.eks. av forfattere som Lavik, Skorgen, Herbjørnsrud, Bromark, Rose, Kamin, Lewontin, Gould, Diamond, Graves og Corcos. Men den som vil orientere seg i dette terrenget, kan ikke nøye seg med bare å lese hva den ene siden skriver (særlig ikke i et spørsmål som er så politisk og ideologisk ladet). I etterkant av debatten i Aftenposten, Dagbladet og Klassekampen våren 2008 (der jeg selv deltok), har jeg samlet sammen en god del referanser til litteratur som argumenterer for et standpunkt som gjerne omtales som raserealisme:
http://www.honestthinking.org/no/pub08/HT.2008.03.01.OJA.Rasereferanser.htm
Av de bøkene som nevnes her, vil jeg, i tillegg til den allerede nevnte boken av Sarich og Miele, fremheve On Genetic Interests av Frank Salter (samfunnsviter og forsker ved Max Planck Instituttet i Tyskland). Der forklarer han hvorfor det er mer eller mindre utenkelig at den etniske dimensjon ikke har betydning i et samfunn (det er omtrent like utenkelig som at foreldre ikke forholder seg annerledes til sine egne barn enn til alle andre barn, og det er de samme genetiske mekanismene som ligger bak i begge tilfeller; nøkkelbegrepet er inclusive fitness). Denne boken er ikke spesielt lett tilgjengelig, men er likevel ekstra interessant fordi Salter knytter sine betraktninger opp ikke bare mot biologi, genetikk og samfunnsvitenskap, men også mot etikk.
To norske artikler jeg har skrevet i løpet av det siste året, gir en lettfattelig innføring for den som ønsker å sette seg inn i problemstillingene rundt rase og etnisitet:
http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.11.26.OJA.Genenes_gate.htm
http://www.honestthinking.org/no/pub08/HT.2008.02.17.OJA.Kritikk.Undlien.Eriksen.htm
Forøvrig vedlegger jeg, i form av pdf-filer (disse er ikke allment tilgjengelige, men se lenke til utdrag nedenfor), to stk akademiske, men likevel forholdsvis lettleste, artikler om raseproblematikk publisert i 2008. Disse vil kunne være nyttig bakgrunnsinformasjon dersom departementet ønsker å få et lite innblikk i hva som rører seg på forskningsfronten. De sier dessuten mye om hvilke problemstillinger og utfordringer et fler-etnisk og raseblandet samfunn står ovenfor.
Et gammelt visdomsord sier at det beste kan bli det godes fiende. Essensen i dette ordtaket er vel at dersom man bare er villig til å nøye seg med det aller beste, ja, da vil man frata seg selv muligheten til å oppnå det som er godt og fint og verdifullt (men altså ikke perfekt). Slik er det også i politikken. Norske og europeiske politikere ønsker seg samfunn der rase og etnisitet overhode ikke spiller noen rolle. Det hadde jo vært fint om dette var mulig, men både empiri og teoretisk innsikt tilsier at menneskets natur vil garantere at et slikt samfunn aldri noen sinne vil kunne realiseres.
Jeg er med andre ord bekymret for at våre politikere forfølger utopiske visjoner. Ingen ting ville være bedre enn om jeg skulle ta feil på dette punktet, men Bondevikregjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering av 01.07.2002 etterlater dessverre et inntrykk av at man mener rase og etnisitet ikke behøver å ha betydning i praksis (siden de lettvint og greit blir avfeid som ’sosiale konstruksjoner’). Dersom en slik tenkning legges til grunn for politikken, er man i praksis dømt til å mislykkes; det er grenser for hvor lenge man kan late som om verden er annerledes enn hva den virkelig er, og i hele Vesten er man nå i ferd med å bli innhentet av virkeligheten.
Jeg håper at den nye handlingsplanen ikke vil ha noen målsetting om ”å bli kvitt forestillingen om at mennesker kan deles inn i ulike raser, som ikke bare har ulike fysiske trekk, men også ulike psykologiske og intellektuelle kjennetegn”, av den enkle grunn at slike forestillinger har solid vitenskapelig, grunnlag (de er for lengst dokumenter hinsides enhver rimelig tvil). Og dessuten håper jeg man styrer klar av lettvintheter om ’sosiale konstruksjoner’.
I forlengelsen av dette håper jeg at man vil være ekstra forsiktig med å foreslå bruk av kvotering for å tvinge igjennom en likhet det ikke er grunnlag for. Tanken om at dersom en gruppe er underrepresentert i en eller annen sammenheng, så må det skyldes diskriminering, rasisme eller lignende, bygger jo på en antagelse om at de ulike gruppene i gjennomsnitt har de samme forutsetningene. Som ovenstående litteraturhenvisninger vil kunne bekrefte, er det imidlertid all grunn til å tro at ulike grupper har ulike forutsetninger på en rekke områder. En bok som gir grundig dokumentasjon på hvilket uheldige og tildels dramatiske følger det amerikanske kvoteringsregimet (affirmative action) har fått, er Paved with good intentions av Jared Taylor (jeg er klar over at Taylor er både omstridt og forhatt, men hans nøkterne dokumentasjon av forholdene i USA blir ikke mindre gyldig av den grunn).
Jeg registrerer at visse internasjonale organer presser på for å få Norge og andre land til å ta i bruk kvotering, men en slik politikk kan bare forsvares dersom man velger å se bort fra hva forskningen forteller oss om disse tingene. Jeg vil på det sterkeste advare mot å følge slike råd, og vil i stedet anbefale at norske myndigheter tar initiativ til å få vitenskapelig erkjennelse trukket inn som en del av grunnlaget for utformingen av politiske anbefalinger på dette området fra nevnte internasjonale organer.
I stedet for utopiske målsettinger, håper jeg norske myndigheter vil sette seg realistiske og oppnåelige mål. Disse målene bør være forankret både i etisk tenkning og dessuten i vitenskapelig erkjennelse.
Med vennlig hilsen
Ole Jørgen Anfindsen (dr scient og redaktør for nettstedet HonestThinking)
<adresse, telefon>
Epost: ole (at) honestThinking.org
PS: Ovenstående momenter og argumenter vil bli grundig utdypet i den boken jeg nå, med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, holder på å skrive. Boken forventes utgitt høsten 2009.
Vedlegg:
Tilbake til HonestThinking