Denne kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 24.06.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og skribent
En av Frankrikes ledende filosofer, anti-marxisten André Glucksmann har betegnet verdikampen i Europa som en kamp mellom nihilisme og konservatisme. Nihilismen forfekter en moral uten grenser der mennesket kan tillate seg alt. Det onde anses som ikke-eksisterende. Samvittighetens skamfølelse oppfattes som en sosialt konstruert effekt av tradisjonelle dogmer man helst bør gjøre opprør mot. Frihet blir dermed løsrivelsen fra borgerlige samfunnsnormer, ikke minst i spørsmål som vedrører seksualetikk.
Seksualiteten er en av tilværelsens største gaver. Sex tilfredsstiller eksistensielle behov for bekreftelse toppet av frigjørende orgasme. Hvem klarer seg uten? Likevel har denne irrasjonelle begjærligheten også klare begrensninger, noe den kulturradikale moralforståelsen ikke tilstrekkelig har tatt inn over seg. Moralskfilosofiske spørsmål knyttet til seksualgrenser er beklageligvis tabubelagte tema i dag. For det er ikke gitt at enhver liberal frihet betyr et bedre samfunn, for øvrig en av mytene som den progressive venstresiden har en tendens til å forfekte. Hvilke friheter er destruktive og hvilke er konstruktive?
Glucksmann mener i Ouest contre Ouest (Vesten mot Vesten) at den europeiske kultursplittelsen kjennetegnes av kampen mellom de som ønsker reform i liberal retning og de som ønsker å bevare det tradisjonelle Europa. Verdirefleksjon lar seg likevel ikke forenkle til et spørsmål om venstre- eller høyresidepolitikk. Det angår oss alle. Det var landsmoder Gro Harlem Brundtland som i sin tid etterlyste ”nabokjerringa”, kvinnen i gata som brydde seg. Både konservativ og liberal tenkning kan bidra til en øket vekt i det sekulære liberale samfunn på behovet for større moralsk energi for at ikke solidaritet og empati skal forvitre som samfunnslim.
Venstresidens opprør hadde en god del for seg. Den sementerte elitetenkningen blant de borgerlige klasser trengte en oppmyking. Pietismens opprinnelig åndelige glød inneholdt en uimotståelig optimisme som la grunnlaget for den moderne norske stat, for å sitere professor Francis Seierstedt. Bedehusikon Hans Nielsen Hauge sto i spissen for konstruktiv samfunnsbygging basert på en cocktail av ansvar, moralske plikter og solidaritet. Fordi det kristne menneskesynet anså individet som både godt og ondt, ble samvittigheten sett på som veiviser til et balansert liv. I generasjonene etter Hauge surnet miljøet blant konservative kristne. Den åndelige kraften ble erstattet med stivpinnede bud og regler. Det er ikke rart at sosialister lanserte et oppgjør med prester og prelater som dyrket fordømmelsens kunst til det ytterste. Kristne har selv sørget for det negative inntrykket som ble etablert. Man idealiserte unge kvinner som fremsto kyskt a-seksuelle og oppdro menn til å forakte sin egen kjønnslighet. Med hvilken rett demoniserte kristne den gudgitte sextrangen? Tidlig på 1900 tallet mente psykiateren Sigmund Freud at mangelen på sex blant nevrotiske kristne bidro til psykoser.
Hedonismens fremvekst som moderne samfunnstrend fant sitt legitimeringsgrunnlag her. Tanken var at egosentrisk sanselig nytelse er veien til lykke. Friedrich Nietzsche idealiserte dette. Senere ble nihilistiske trender anklaget for å bane vei for nazismens grusomheter. Fordi solidaritet ble nedprioritert, ble Auzschwitz muliggjort.
Nihilisme og hedonisme er for øvrig beslektede moralfilosofier i det begge søker å rettferdiggjøre individets rett til å gi egennytten forrang fremfor hensynet til andre. Den freudianske trenden ble en motreaksjon til pietismens forsteinede kyskhetsidealer. Som vanlig når pendelen svinger, går den fra den ene ytterlighet til den andre. I dagens postmoderne Norge forherliges hedonisme på en måte som få hadde trodd mulig for bare noen tiår siden. Tall viser at over 70 % av alle internett-klikk rettes mot pornografi.
Den politiske eliten befinner seg i et etisk dilemma. Man har ikke tilstrekkelig tatt inn over seg behovet for moralsk energi. Dersom opprøret mot borgerskapet innebærer at tradisjonell moralsk tenkning (de ti buds etikk) blir avskaffet, vil egoismen gis råderett. Hedonismens naivitet består i dens fornektelse av hvilken grunnleggende bestanddel nestekjærlighetsbegrepet er for et liberalt sekulært samfunn.
Angsten for å problematisere den hedonistiske utviklingen er i dag så stor at temaet ties fullstendig ihjel. Magasiner florerer med sex og samleiebeskrivelser. Tv-serier hylles for sin promotering av svik og ondsinnet baktalelse. Men få, neste ingen, snakker om de moralske betingelsene for et heftig og langvarig seksualliv: tillit, trofasthet og ansvar. For hvorledes går det tilslutt i et samfunn som oppmuntrer til å bedra partneren ”dersom du føler for det”? Hvilke samfunnsstrukturer overlever påkjenningene av at troskap, ærlighet og dannelse forsvinner? Medmenneskelig godhet strupes i et slikt anti-demokratisk forfall. I dag bor rundt 1 million nordmenn alene. Det er forståelig. Hvem våger å stole på en partner i dagens klima? Slik protestantiske eliter i Tyskland uhemmet hyllet Hitler uten tanke på moralsk betenkelige sider ved nazismen, støtter dagens politiske elite ukritisk opphøyelsen av hedonistiske seksualtrender.
Jakten på den gyldne middelvei og grenseverdien for sanselig nytelse har vært omdiskutert helt fra antikken. Greske filosofer mente hedonismen ville medføre sosial oppløsning og det athenske demokratiets fall. De fikk rett. Aristotles påpekte i Den nikomakiske etikk at de som lever ut hedonismen i lengden blir skuffet og ender opp med ubalanse i sjelsdelene. De blir følelsesmessig uføre av avhengigheten til sterkere og sterkere stimuli, alltid på jakt etter ”et sanselig kick”.
Aristotles anbefaler måtehold. På samme måte som regelfiksert askese ikke fører til et harmonisk liv, gjør heller ikke hedonistisk egoisme det. En av Europas mest leste forfattere, ateisten Michel Houellebecq, skapte furrore med Utvidelse av kampsonen, et kampskrift av en roman som søkte å vise hvor hul den kulturradikale moralforståelsen er. Han mener at man i postmoderne tid har neglisjert behovet for medmenneskelig varme og slik bidratt til institusjonaliseringen av omsorg i et samfunn preget av tomhet, mangel på empati og alenehet. Hans påstand er at seksualiteten i dag utgjør et differensieringssystem som er vel så nådeløst som markedsliberalismen. På samme måte som tøylesløs økonomisk liberalisme, skaper den seksuelle liberalismen kronisk fattigdom der mange henvises til ensomhet og onani. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet. I et seksuellt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil derimot alle stort sett finne en sengepartner.
Kritikken mot hedonismen er at den ikke tilstrekkelig tar inn over seg menneskets sammensatte vesen. Kroppen er mer enn fysisk. Den inneholder dype psykologiske mekanismer og et hav av sårbare følelser. Seksualitetens begrensning ligger nettopp her. Mennesket består av dypere dimensjoner som ikke lar seg tilfredstille av pirrende samleier alene.
Tilbake til HonestThinking