Norsk oversettelse publiseres av HonestThinking 08.01.2009, etter avtale med Samizdat.

Israels aksjoner er lovlige og prisverdige

Israels militære aksjoner i Gaza er helt berettiget innenfor folkeretten, og Israel burde berømmes for sine handlinger i selvforsvar mot internasjonal terrorisme.  Artikkel 51 i FN-pakten gir enhver nasjon rett til å utøve selvforsvar mot væpnede angrep.  Den eneste begrensning folkeretten legger på et demokrati, er at handlingene må tilfredsstille prinsippet om proporsjonalitet.  Israels handlinger tilfredsstiller bestemt det prinsippet.

Da Barack Obama besøkte byen Sderot sist sommer, så han de samme tingene som jeg hadde sett under mitt besøk den 20. mars i fjor.  Gjennom de siste fire årene har palestinske terrorister – især Hamas og Islamsk jihad – avfyrt mer enn to tusen raketter mot dette sivile området, som er hjemstedet til stort sett fattige arbeidsfolk.  Rakettene er laget utelukkende for å maksimere sivile dødsofre, og noen har så vidt unngått skolegårder, barnehager, sykehus og skolebusser.  Men andre treffer sine mål og har drept mer enn et dusin sivile siden 2001, iberegnet en far til fire i februar 2008 som studerte ved det lokale universitetet.  Disse anti-sivilistrakettene har også såret og traumatisert utallige barn.

Innbyggerne i Sderot har femten sekunder på seg etter utskytningen, til å løpe inn i et tilfluktsrom.  Regelen er derfor at alle må alltid være innenfor femten sekunders avstand fra et tilfluktsrom, uansett hva de driver med.  Det er tilfluktsrom overalt, men folk som er eldre og handikappede har ofte vanskelig for å komme i sikkerhet.  Den kvelden jeg var i Sderot, landet en rakett i nærheten, men det hadde ikke gått noen alarm.  Alarmsystemet var langt fra sikkert.

De fleste steder i verden er de første ordene barna lærer, ”mamma” og ”pappa.”  I Sderot er det ”alarm.”  Politisjefen i Sderot viste meg hundrevis av rakettfragmenter som var samlet sammen.  Mange av dem hadde påskrevet navn etter den terroristgruppen som hadde avfyrt de dødelige våpnene.  Selv om det å skyte i den hensikt å drepe sivile, er en krigsforbrytelse, var terroristene som skjøt mot sivilbefolkningen i Sderot, stolte nok over sine forbrytelser til at de signerte sine mordvåpen.  De vet at i den virkelige verden hvor vi lever, vil de aldri bli tiltalt for sine mord og mordforsøk.

Barack Obama reagerte på det han hadde sett i Sderot ved å si at dersom hans to døtre hadde blitt utsatt for rakettangrep i sitt eget hjem, ville han ha gjort alt som sto i hans makt for å stanse slike angrep.  Jeg håper og tror at president Obama vil ta det samme standspunkt som han tok som kandidat Obama.

Innbyggerne i Sderot forlangte at landet deres gjorde noe for å beskytte dem.  De fleste synes å være enige i den israelske beslutningen om å trekke seg ut av Gaza-stripen, å trekke soldatene og bosetterne tilbake, til tross for det faktum at rakettangrepene mot innbyggerne i Sderot økte under okkupasjonen.   Men de militære mulighetene Israel hadde etter at de trakk seg ut, var begrensede, ettersom Hamas med overlegg avfyrte sine dødbringende raketter fra tett befolkede byområder, og den israelske hæren har en streng politikk når det gjelder å søke å unngå sivile tap.

Avfyringen av raketter mot sivile fra tett befolkede sivile områder, er den nyeste taktikken i krigen mellom terrorister som elsker døden og demokratier som elsker livet.  Terroristene har lært seg hvordan de skal bruke demokratienes moral mot dem som ikke ønsker sivile tap – ikke engang blant sivile fiender. 

I en hendelse nylig, oppdaget israelsk etterretning at et spesielt hus ble brukt til å fremstille og lagre raketter.  Det var et klart militært mål ettersom rakettene ble avfyrt mot israelske sivile.  Men i huset bodde det også en familie.  Så, de israelske militære ringte til huset og informerte eieren om at det var et militært mål, og ga ham 30 minutter til å forlate huset med sin familie før huset ble angrepet.  Eieren ringte Hamas, som øyeblikkelig sendte dusinvis av mødre med barn for å stå oppe på hustaket. 

Hamas visste at Israel aldri ville skyte mot et hus med sivile i.  De visste også at dersom de var så heldige at de israelske myndighetene ikke visste at det var sivile mennesker i huset, og skjøt mot det, så ville Hamas vinne en propagandaseier ved å vise frem de døde sivilistene til mediene.  I det aktuelle tilfellet fikk Israel rede på de sivile, og lot være å skyte.  Rakettene som de levende skjoldene sparte for ødeleggelse, ble så brukt mot israelske sivile.

Dette er i et nøtteskall det dilemmaet som demokratier med et høyt moralnivå står overfor.  Taktikken til Hamas ville ikke ha virket mot russerne i Tsjetsjenia.  Når russerne ble skutt på, skjøt de mot sivile uten å nøle.  Det ville heller ikke ha fungert i Darfur, hvor janjaweed- militsen har drept tusener av sivile og drevet bort 2,5 millioner mennesker for å få tak i opprørerne som skjulte seg blant dem.  Noen taktikker fungerer bare mot moralske fiender som bryr seg mye om å minimere sivile tap.

Gjennom de foregående månedene hadde man en skrøpelig våpenhvile som Egypt hadde fått i stand.  Hamas gikk med på å stanse rakettene, og Israel gikk med på å slutte med militæraksjoner mot Hamas-terrorister på Gaza-stripen. Våpenhvilen var i seg selv moralsk tvilsom og rettslig asymmetrisk.

Israel sa egentlig til Hamas: ’Hvis dere slutter med den krigsforbrytelsen det er å angripe våre uskyldige sivile, så vil vi slutte med de helt lovlige militære angrepene på deres terrorister.’  Under våpenhvilen forbeholdt Israel seg retten til å utføre selvforsvarshandlinger, så som å angripe terrorister som var i ferd med å avfyre raketter mot deres innbyggere.

Like før fiendtlighetene startet, tilbød Israel Hamas både en gulrot og en pisk.  Israel gjenåpnet grenseoverganger for å tillate humanitær hjelp å komme inn igjen til Gaza.  Israel hadde stengt disse grenseovergangene etter at de hadde blitt beskutt av raketter fra Gaza.  Israels statsminister avga også en alvorlig siste advarsel til Hamas om at dersom de ikke stanset rakettene, så ville det komme et militært svar i full skala.  Her kan du se hvordan telegrambyrået Reuters rapporterte dette:

”Israel lettet blokaden av Gaza-stripen på fredag … Men fornyet skyting fra Gaza-baserte militante – en dag etter at den israelske statsminister Ehud Olmert advarte islamistgruppen Hamas om å stanse avfyringen av raketter eller betale en høy pris – sikret at lettelsen av spenningen ble kortlivet. … På tross av at transporten av hjelpeforsyninger, avfyrte de militante omkring ett dusin raketter og bombekastergranater fra Gaza mot Israel på fredag.  En av dem traff tilfeldigvis et hus i Gaza og drepte to palestinske søstre på 5 og 13 år … leveringene av forsyninger kunne kanskje lette spenningen som ville kunne ha ledet til en militær aksjon for å stanse rakettangrepene.  Palestinske arbeidere ved grenseovergangene fortalte at det var ankommet drivstoff til Gazas hovedelektrisitetsverk, og om lag hundre lastebiler med korn, humanitær hjelp og andre varer var ventet i løpet av dagen.”

Hamas-rakettene fortsatte, og Israel holdt ord, idet de iverksatte et grundig forberedt og målrettet flyangrep mot Hamas-mål.

På søndag snakket jeg med den nå pensjonerte generalen i flyvåpenet som arbeidet med planleggingen av angrepet.  Han fortalte meg om den etterretningen og planleggingen som hadde inngått i forberedelsene av beredskapen for det tilfelle at et militært inngrep skulle bli nødvendig.  Det israelske flyvåpen hadde, i sin innsats for å minimere sivile tap, med presisjon identifisert den nøyaktige beliggenhet for Hamas-strukturer.  Endog kilder i Hamas bekreftet at et stort flertall av de drepte hadde vært Hamas-terrorister, selv om noen sivile tap er uunngåelige – slik BBCs Rushdi Abou Alouf, som ganske visst ikke er pro-israelsk – rapporterte, når ”sikkerhetsinstallasjonene til Hamas ligger midt i byen.”  Faktisk lå balkongen hjemme hos ham, hvorfra han observerte bombingen av en installasjon, bare 20 meter unna det militære målet.

Det har vært tre slags internasjonal respons på de israelske militære aksjonene mot Hamas-rakettene.  Ikke overraskende har Iran, Hamas og andre helautomatiske Israel-prylere argumentert med at Hamas sine rakettangrep mot israelske sivile er helt legitime, og at israelske motangrep er krigsforbrytelser.  Like lite overraskende er responsen fra FN, EU, Russland og andre, som, i hvert fall når det gjelder Israel, ser et moralsk og juridisk likeverd mellom terrorister som angriper sivile, og et demokrati som svarer med å angripe terroristene.

Den farligste av disse responsene er ikke absurditeten fra Iran-Hamas, som stort sett oversees av tenkende og moralske mennesker, men responsen fra FN og EU, som setter likhetstegn mellom forsettlig mord på sivile og legitimt selvforsvar i henhold til Artikkel 51 i FN-pakten.  Den falske moralske likheten bare oppmuntrer terrorister til å fortsette med sine ulovlige aksjoner.  USA har helt rett i å plassere ansvaret på Hamas, mens man oppfordrer Israel til å gjøre alt som er mulig for å minimere sivile tap.

Det er noen som hevder at Israel har brutt prinsippet om proporsjonalitet ved å drepe så mange flere Hamas-terrorister enn antallet sivile israelere som er drept av Hamas-raketter.  Dette er av minst to grunner en absurd misbruk av begrepet om proporsjonalitet.

For det første så er der ikke noe juridisk likeverd mellom overlagt drap på uskyldige sivile og overlagt drap på Hamas-kjempere.  Innenfor krigens lover, kan et hvilket som helst antall kjempende drepes for å forhindre drap på endog en eneste uskyldig sivil.

For det andre, så måles ikke proporsjonalitet etter antallet sivile som faktisk drepes, men etter risikoen for sivile dødsoffer og intensjonene til dem som angriper sivile.  Hamas søker å drepe så mange sivile som de kan.  De sikter inn sine raketter i retning mot skoler, sykehus, lekeplasser og andre helt sivile mål.  Det faktum at de ikke har drept så mange sivile som de skulle ha ønsket, er takket være Israels enorme bevilgning av ressurser for å bygge tilfluktsrom og til opprettelse av systemer for tidlig varsling.

Hamas, på den annen side, nekter å bygge tilfluktsrom, nettopp fordi de ønsker å maksimere antallet palestinske sivile som uunngåelig blir drept av Israels militære aksjoner.  De vet av erfaring at når de tvinger Israel til å foreta militære aksjoner som fører til døden for selv et lite antall uskyldige palestinske sivile, så vil mange i det internasjonale samfunn fordømme Israel.  Israel forstår denne triste virkelighet godt, og går til enorme anstrengelser for å redusere antallet sivile tap, endog til det punkt hvor de avstår fra å angripe legitime mål som ligger altfor nær sivile områder.  Følgelig tilfredsstiller Israels aksjoner både prinsippet om proporsjonalitet, så vel som prinsippet om selvforsvar mot væpnet angrep.

Inntil, og med mindre FN og resten av det internasjonale samfunn anerkjenner at Hamas begår tre krigsforbrytelser – angriper israelske sivile, bruker sine egne sivile som menneskelige skjold, og søker å ødelegge en medlemsstat i FN – og anerkjenner at Israel handler i selvforsvar og ut fra militær nødvendighet, vil konflikten fortsette og kanskje forsterkes.  Dersom Israel lykkes i å ødelegge terroristorganisasjonen Hamas, kan det være at de legger grunnlaget for en virkelig fred mellom de palestinske selvstyremyndigheter og Israel.  Men dersom Hamas fortsetter å ture frem med å angripe et økende antall israelske borgere, vil Israel ikke ha noe annet valg enn å fortsette med sine selvforsvarsanstrengelser.

Ikke noe demokrati ville handle annerledes.

Kilde: Jerusalem Post.

Tilbake til HonestThinking