Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 08.08.2009, og republiseres av HonestThinking etter avtale med forfatteren.

Genetisk lagdeling i moderne samfunn?

Av Jon Ivar Elstad

Mye av politikken for sosial likhet er dømt til å mislykkes. Vi kan ønske og håpe og ville, men natur og biologi setter uomgjengelige skranker. Slik er budskapet fra de som nylig har oppdaget Steven Pinkers sju år gamle bok "The Blank Slate. The modern denial of human nature." Natur, biologi og genetikk avgjør hva som er mulig. Her er føringer vi må tilpasse oss, og følelser og ønsketenkning må vike for kjølige vitenskapelige fakta.

Men "vi har vitenskapen på vår side"-selvbildet er oppblåst. Snarere ser vi en selvplukk-variant der ideologi styrer fortolkningen av forskningen. Dette preger ikke minst Pinkers bok. Den er et ordrikt populærvitenskapelig bidrag, ofte underholdende og selvsagt ikke uten interessant informasjon. Likevel er boka først og fremst et politisk innlegg, der selektiv forskningsformidling oppblandet med faktiske feil og selvmotsigelser utgjør begrunnelsen for Pinkers anti-egalitarisme og høyreorienterte populisme.

Eksempel: Ideen om at dagens individualistiske samfunn vil føre til genetisk lagdeling. Resonnementet, som Pinker henter fra Richard Hernstein (han med "The Bell Curve"), går i korthet slik (se "The Blank Slate", s.106-107). I dag velger vi partnere "fritt". Dette fører til at de mer intelligente gifter seg med hverandre. Intelligens er arvelig. Derfor får intelligente par mer intelligente barn. Disse barna vil gifte seg med andre intelligente barn, og de nye parene får enda mer intelligente barn. Slik vil homogami (ektefeller likner hverandre) generere sosiale sjikt som er stratifisert etter intelligens. Altså: Samfunnsendringer som vi trodde ville bidra til mer sosial likhet ettersom fordommer, klassebarrierer, undertrykkende tradisjoner, patriarkatets makt, mv. ble avskaffet, fører slett ikke til sosial likhet. Jo mer vi avskaffer klasseskiller basert på formue, makt og sosial bakgrunn, jo mer vil vi få et genetisk lagdelt samfunn.

Modellen bak resonnementet er lett å se. Om duer med ekstra blå fjær parres med andre blå duer, og det blåeste avkommet parres med hverandre, osv., vil dueslaget til slutt bestå av mørkeblå duer. Kan ikke mennesker med spesielle egenskaper avles fram på liknende vis? Det er mulig, mener Pinker, men han er likefullt skeptisk ettersom det ville forutsette en invaderende statsmakt (se s. 152-153). Platon, derimot, var en entusiastisk tilhenger – han ville dyrke fram en filosofisk overklasse via organisert menneskeavl. Ideen finnes i mange varianter. For 100 år siden var en amerikaner fascinert av mennesker som levde lenge. Derfor startet han en ekteskapsklubb for slekter som kunne oppvise mange gamle medlemmer, slik at barna kunne treffe hverandre, søt musikk ville oppstå, og etterkommerne ville få ekstra høy levealder. Nazistene på sin side ville rendyrke det ariske. Modellen kan altså anvendes for mange slags egenskaper. Arveligheten som Pinker mener gjelder for intelligens, finnes for en rad kroppslige og psykologiske egenskaper – fedme, kroppshøyde, sjenanse, musikalitet, mv. – alt dette kan jo også spille inn på partnervalget. Er ikke pene fjes vel så medfødt som intelligens? Vil ikke vakre mennesker finne hverandre? Slik at vi får en sosial lagdeling etter skjønnhet?

Modellen er spekket av diskutable premisser. Her er ikke plass til å ta alle. La oss, for argumentasjonens skyld, godta tre av dem, at (1) det er forskjeller i medfødte, genetiske disposisjoner for kognitive ferdigheter (intelligens), (2) denne disposisjonen er arvet fra foreldrene, og (3) ektefellers intelligensnivå korrelerer (samvarierer). Vil ikke dette, etter en del generasjoner, føre – med "matematisk nødvendighet" som Pinker sier (s.107) – til en lagdeling der forskjellige sosiale sjikt kan rangeres etter intelligens?

Men genetikere uansett avskygning vet at en eventuell medfødt disposisjon for intelligens må skyldes en kombinasjon av et større antall genetiske varianter. Ingen vet i dag hvor mange gener og alleler (genetiske varianter) som kan være innblandet – 50, 200, 1000? De enkelte genvariantene som inngår i slike kombinasjoner vil ofte være vanlige i befolkningen. Det er ikke enkeltgener, men spesielle kombinasjoner av genvarianter, som eventuelt gir et intellektuelt fortrinn. Om et barn blir født med en disposisjon for høy intelligens, skyldes det at unnfangelsen, der barnets genom (arvemasse) konstrueres av genvarianter fra far og mor, ga en slik "heldig" kombinasjon. Om far, mor, eller begge, selv hadde en medfødt disposisjon for høy intelligens, er sannsynligheten høyere for at også barnet får med seg endel slike disposisjoner. Men den samlete barneflokken med to intelligente foreldre vil likevel fordele seg over hele spekteret. Gjennomsnittet vil nok være høyere enn for barna med vanlige foreldre, men en del av barna med intelligente foreldrene vil ha fått med seg genetiske disposisjoner som er lite merkverdige. På samme måte: Barn av foreldre uten særlige kognitive ferdigheter vil også fordele seg over hele spekteret: Noen "kjempesmarte", mange ganske vanlige, endel får utdelt dårlige kort.

Om barnegenerasjon parrer seg etter intelligens, slik Pinker-modellen forestiller seg, vil følgelig de medfødte kombinasjoner av genetiske disposisjoner som deres barn i sin tur utstyres med, trekke på flere sosiale sjikt. Barnebarna vil utstyres med genomer (arvemasse) som består av en kombinasjon av genomene til fire besteforeldre, oldebarna vil trekke på arveanleggene hos åtte oldeforeldre som utvilsomt vil ha hatt mange ulike disposisjoner for intelligens, osv. Etterhvert fører dette til en oppblanding og utvanning. Som tendens, etterhvert som generasjonene avløser hverandre, vil ethvert sjikt nærme seg en genetisk sammensetning som likner på befolkningen som helhet. Betydelig variasjon i genetisk potensial vil altså oppstå pånytt og pånytt innen alle sosiale lag, selv om vi  velger partnere med tilsvarende intelligens i hver ny "runde". (For en mer presis framstilling av disse mekanismene – se N.A.Holtzman "Genetics and social class", Journal of Epidemiology and Community Health 2002, 56: 529-535).

Ideen om at individualiserte samfunn der partnere velger like intelligente ektefeller uvegerlig frambringer et genetisk lagdelt samfunn, er altså ikke i samsvar med moderne genetikk. Tvert om er det en myte som Pinkers likesinnede fremmer i sin iver etter å påstå at sosial utjevning møter biologiske skranker.

To advarsler til slutt: Premissene som her er tatt for god fisk – at intelligens skyldes (delvis) medfødte disposisjoner, og at partnervalg styres (delvis) av likhet i intelligens – krever en rad modifikasjoner. Og: Når den mørkeblå duerasen ble framavlet, skjedde det ved at dueholderen eliminerte de ikke-blå duene fra videre avl. Grå due-unger ble stekt og spist opp og utelukket fra å få egne egg. Bare på den måten kan variasjonen i duenes genmasse innsnevres slik at de mørkeblå blir dominerende. De som tenker seg at selektiv parring kan avle mennesker med ettertraktede egenskaper bør også ha dette i mente .....

Jon Ivar Elstad er forsker ved NOVA og professor II ved Universitetet i Oslo.Sammen med Øyvind Næss er han forfatter av kapitlet "Genetikk og sosial ulikhet i helse", publisert i "Sosial epidemiologi. Sosiale årsaker til sykdom og helsesvikt" (Gyldendal Akademisk 2009, red. John Gunnar Mæland m.fl.)

Tilbake til HonestThinking