Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 14.02.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Tre nye bøker om Darwin illustrerer at vi ennå er i en brytningstid. Vil akademia seire over kreasjonistene?
Tekst: Jarl Giske
Dersom jeg skulle dele ut en pris for den aller beste ideen noen noensinne har hatt, ville jeg gitt den til Darwin framfor Newton og Einstein og alle de andre. Med ett slag forener ideen om evolusjon ved naturlig seleksjon områdene for liv, mening og hensikt med områdene for rom og tid, årsak og virkning, mekanisme og fysisk lov. Men det er ikke bare en vidunderlig vitenskapelig idé. Det er en farlig idé.
Daniel C. Dennett: Darwin’s dangerous idea. Evolution and the meanings of life (1995).
På torsdag var det 200 år siden Charles Darwin og Abraham Lincoln ble født. Begge er fortsatt meget aktuelle: Lincoln som forbilde for Obama og Darwin som forfatter av en av verdens viktigste bøker. I mange amerikanske delstater er Lincoln Day offentlig fridag, og i de seneste årene har mange universiteter benyttet Darwin Day til en feiring av rasjonalitet, vitenskap og humanisme.
I ukevis har avisene hatt artikler om Darwins liv, oppdagelse og betydning. Tre bøker beregnet på norske lesere har også nettopp kommet ut: Darwins teori: evolusjon gjennom 400 år av Erik Tunstad er udelt positiv til jubilanten, Darwin. Verden ble aldri den samme redigert av Dag Hessen, Thore Lie og Nils Chr. Stenseth er mer blandet i sin vurdering, mens kreasjonisten Peder Tyvands bok Darwin 200 år – En festbrems er ment nettopp som det. Dermed ser vi at On the Origin of Species fortsetter både å begeistre og irritere.
Mange tror at Darwin feires fordi han oppdaget evolusjonen. Men allerede det året Darwin ble født, viste Jean-Baptiste de Lamarck hvordan livet hadde utviklet seg fra enkle former til avanserte. Og Lamarck var heller ikke den første, men den hittil grundigste. Vi feirer Darwin fordi han med naturlig seleksjon kunne forklare hvordan evolusjonen hadde foregått.
Det starter med en observasjon: organismer kan få mange etterkommere. Deretter et par premisser: Dersom noen av de viktige egenskapene til disse etterkommerne er arvet fra foreldrene, og dersom disse arvelige egenskapene påvirker hvor mange etterkommere foreldrene får, så får vi en konklusjon: Da vil fremtidige generasjoner domineres av slike arveegenskaper som bidrar til at foreldre får mange etterkommere.
I seg selv fører ikke dette til at arter oppstår. Men dersom miljøet endrer seg, slik at det ikke er de samme arveegenskapene som er gunstige nå som før, så vil også organismene – og artene – gradvis endre seg. Dette er, i all korthet, Darwins bidrag til verden.
Kraften i indignasjonen
Erik Tunstads bok setter teorien om evolusjon ved naturlig seleksjon inn i sin historiske sammenheng: Vi møter den gradvise evolusjonen av tanken om en evolusjon i løpet av århundrene før Darwin. Tunstad vier mye plass til å beskrive de sperrene som hindret de foregående generasjonene i å finne fram til løsningen, og han gjør det godt. For det første trengtes teknologiske utviklinger av typen mikroskop og desinfisering, men like viktig var nok filosofiske og religiøse skranker for tanken. Hvorfor skulle noe endres i et guddommelig perfekt ordnet univers? Det var nok frykten for de religiøse og filosofiske innvendingene som i 20 år holdt Darwin tilbake fra å trykke sine tanker. Mange har hevdet at han var redd for at hans religiøse kone ville skille seg fra ham i skam om hans tanker ble offentliggjort. Og fremdeles merker vi kraften i denne indignasjonen. Den har som nevnt ført til at kreasjonisten Tyvand har utgitt bok denne dagen, og han er verken den første eller siste.
Tunstad går grundig inn i begivenhetene før og etter utgivelsen av Origin og følger også opp med hvordan evolusjonsteorien har utviklet seg etter Darwins bok og fram til våre dager, og hvordan kritikken har artet seg. Boka er lett å lese og samtidig full av detaljer og små fortellinger. Den inneholder i så måte mer enn de fleste av oss trenger, men er skrevet slik at den pirrer til å lese litt videre. Heldigvis er den rik på fotnoter. Det er bra at de ikke står i hovedteksten, men også at de ikke er fjernet helt.
Debatten om Darwin
Debattene etter Origin har nå gått i 150 år, og kan grovt deles i tre. For det første debatterer biologene fortsatt hvordan evolusjonen har foregått. Hvordan oppsto livet? Hvilke nålevende livsformer ligner mest på det første liv? Hvilken rolle har samarbeid spilt i evolusjonen? Har menneskets evolusjon vært avhengig av en spesielt sterk dose av samarbeid? Den neste debatten skjer i møtet mellom biologene og forskere i andre fag, eller innen disse fagene. Den siste debatten er den som skjer i det offentlige rom, og har i hele tida etter Darwins bok vært preget av religiøs og filosofisk motstand mot ideer som følger av Darwins bok.
Richard Dawkins har sagt at som følge av Origin ble det ble mulig å være ateist og samtidig intellektuelt redelig. Teologistudenten Charles Darwin var opptatt av William Paley, som i boka Natural Theology forklarte hvordan naturens design vitnet om Skaperen. I denne fasen av sitt liv var Darwin en tvilløs troende på intelligent design. Mot slutten av 1830-tallet ble denne troen byttet ut med tro på at design oppstår av seg selv. Hans begrep naturlig seleksjon var derfor en bevisst kontrast til hans læremesters naturlige teologi.
I de siste årene har Dawkins snudd på sin retorikk, og kan nå leses som at det ikke lengre går an å være religiøs og samtidig intellektuelt redelig. Hans siste bok Gud – en vrangforestilling er bare en av mange ferske bøker der biologer og filosofer bruker evolusjon som argument mot en gudstro. Mens det store flertallet av kristne har avfunnet seg med at gudstroen må (og kan) tilpasses et eldgammelt univers og gradvis evolusjon, og mens de fleste forskere ikke plages av egen eller andres gudstro, så er det høyrøstede grupper på hver fløy som påstår at det er umulig å forene Gud og evolusjonen. Nå er det vel slik at dersom noen sier at ”A er umulig” og andre sier at ”A er mulig”, så har Karl Popper lært oss å lytte til de siste så sant minst én virkelig klarer ”A”.
Tyvands bok er av typen ”A er umulig”, men hos ham er det ikke gudstroen det er noe i veien med. Boka er meget polemisk utformet og dessverre preget av stor mangel på fagkunnskap og en nedlatende holdning til både biologi og biologer. Da gir det mer mening å lese kirkehistorieprofessor Oskar Skarsaunes bok Skaperkoden. Har moderne naturvitenskap knekket den? eller evolusjonsbiologen Bjørn Grindes bok Gud. En vitenskapelig oppdatering, som begge utkom i 2008 som svar på angrepene fra Dawkins og de andre nye ateistene. Her påstår teologen Skarsaune at han klarer å kombinere innsikt i fysikk og biologi med sitt konservative kristne livssyn, mens Grinde påstår at gudstro er nyttig selv for en evolusjonsbiolog. Så da så: A er mulig – men ingen ting er dermed sagt om Guds eventuelle eksistens. Forskning i fysikk og biologi sier at en gud ikke er nødvendig for å forklare universet og livet, mens forskning i psykologi sier at en gudstro kan være godt for et menneske. Det skal vi også ha respekt for.
Engstelige norske humanister
Man kan forundre seg over at kreasjonistene vil bruke triks, knep og endog uærlige midler til å forsvare sin Gud. Men mest av alt er jeg forundret over den helt parallelle argumentasjonen som føres av noen som opplever evolusjonens forklaring på den gradvise voksende (og fremdeles uperfekte) evolusjon av hjerne, tanke, bevissthet og moral hos mennesket som en alvorlig trussel mot deres humanistiske overbevisning, slik at de ender opp med å benekte at evolusjonen kan lære oss noe om menneskets sjelsliv. Selv flinke norske humanister roter seg inn i denne underlige formen for gudløs kreasjonisme. Jeg forstår Dennett når han sier at ideen er farlig fordi den utfordrer andre ideer vi setter høyt, men jeg følger ham også i at eneste måte å komme videre på er å møte enhver idé ved nøkternt å undersøke dens sannhetsinnhold.
Dermed nærmer vi oss dagens andre jubileumsbok. Tunstads bok har fordelen av å være skrevet av én forfatter: det er én samlet tanke bak det hele og gjennomføringen er bevisst. Delene bygger opp til helheten. Men den har også ulempen ved at leseren må søke andre bøker for å få andre synspunkt. Med antologien Darwin. Verden ble aldri den samme forholder det seg motsatt. Alle kapittelforfatterne er nok enige i tittelen (men det er jo kreasjonistene også), men deretter spriker det en del. Dette illustrerer at darwinsk tankegang ennå har meget blandet mottakelse i akademia.
Det tok nesten 50 år før Darwins teori ble allment akseptert innad i biologifaget. Likevel ble Darwins teorier tidlig omfavnet av økonomer (Marx), psykologer (Baldwin), sosiologer (Spencer) og antropologer (Morgan). Herbert Spencer avledet frasen ”den sterkestes rett” fra naturlig seleksjon, og i tidens ånd var da veien kort til overlegne og underlegne raser og til forbedring av rasene. Den skrekkelige vanskapningen sosialdarwinisme herjet i antropologi, helsevesen og samfunnsfagene i første halvdel av forrige århundre (mens skribenter veldig gjerne legger skylden på biologene eller endog evolusjonsteorien for den). Flere år etter Hitler var beseiret ble engelske barn med antatt uheldig genetisk utrustning fortsatt tvangseksportert til Australia. Like opp til 1970 ble åndssvake, tatere og andre genetisk laverestående elementer tvangssterilisert i Norge og våre naboland. Så da Harvard-professoren Edward O. Wilson i 1975 fremmet sin idé om sosiobiologien, reagerte samfunnsvitere, humanister og psykologer med samstemt avsky. Noe av skylden må Wilson selv svare for, ettersom budskapet ikke var tilpasset mottakerne. Kort sagt sa Wilson at menneskets atferd kan forklares ut fra evolusjonen, og dermed at psykologi og samfunnsfag kunne forstås som biologiske disipliner. Det er forståelig at de steilet, men ikke at de kastet tomater i offentlige møter. Hva er situasjonen 30 år senere?
Unntak fra Darwin
Kortversjonen er at antologiforfatterne sier at både evolusjonsteori og darwinsk tankegang har hatt innflytelse på deres fag, med unntak for forståelsen av kvinnen og samfunnet. Botanikkprofessor Inger Nordal kan ikke lære noe om kvinnen fra evolusjonsteori (”A er umulig”). Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen svarer for hele samfunnsvitenskapen når han sier at forsøk fra sosiobiologer og evolusjonspsykologer på å adressere samfunnsfaglige spørsmål enten er feil, lite relevante eller allerede bedre forklart av klassisk skolerte forskere. Hans omtale av Darwins bidrag er imidlertid mye mer positivt enn i hans tidligere bøker, der han langt på vei synes å ønske at evolusjonen aldri hadde funnet sted.
Svaret vi får avhenger av hvem vi spør. Slik sett er det mer lærerikt å høre fra dem som sier ”A er mulig” enn de som ikke kan se det, men alternativet kunne også være å få en gjennomgang av de forsøkene som har vært gjort i ulike fag på å forene fagets historiske utvikling og idegrunnlag med darwinsk tenkemåte. Noen av kapitlene i antologien er slik. Jarle Breivik og Leif Edward Ottersen Kennair er godt forankret i henholdsvis darwinsk medisin og evolusjonspsykologi. I andre kapitler får vi lære om møtene mellom darwinisme og lingvistikk, økonomi og matematikk av forfattere som er positive uten at de sier at Darwin har revolusjonert eller kan revolusjonere fagets innhold. I det siste av disse kapitlene savner jeg det jeg oppfatter som det klareste bidraget til matematikken, nemlig de evolusjons-inspirerte metodene til å søke etter gode løsninger på svært komplekse problemer, som for eksempel John Hollands genetiske algoritmer. Jeg savner også et kapittel om bruken av naturlig seleksjon i teknologiske fag, for eksempel innen utvikling av roboter og farmasøytiske produkter. Filosofen Olav Gjelsvik sliter imidlertid. På den ene siden sier han at ”Darwin har bidratt vesentlig til hvilke posisjoner som er mulige, og hvilke svar som kan gis”, men når han skal konkretisere føler jeg at han blir mer diffus enn et gresk orakel. Selv sier han at han legger vekt på å være tydelig.
Uenighet i akademia
Tilbake til frykten som den tydelige filosofen Dennett peker på. Antologien inneholder kapitler om hvordan religiøse mennesker rundt om har vurdert darwinismen, inkludert historien om da Bondevik ville åpne for kreasjonisme i norsk skole. Vestlig utdannede hinduer og muslimer var like tidlig ute som europeiske teologer til å akseptere både evolusjonen og Darwins naturlige seleksjon. Men boka illustrerer at vi ennå er i en brytningstid. Og dette er ikke særnorsk. Selv om det finnes mange betydningsfulle evolusjonære humanister og samfunnsvitere ute i den store verden, så er det også slik at det store flertallet av medisinere er uinteresserte og mange psykologer er direkte avvisende.
Tunstad prosjekt har vært å formidle Darwins ide og dens betydning, og han finner den slett ikke farlig. Hans utfordring er å gjøre temaet til en spennende og sannferdig fortelling, og jeg synes han lykkes godt. Kreasjonisten Peder Tyvand har ønsket å hjelpe de bokstavtro til å forbli det, og han kan kanskje ha lykkes i det. Men han overbeviser ingen biologer.
Antologiredaktørenes prosjekt er nok litt mer diffust. I innledningen og avslutningen av boka er redaktørenes stemme entydig positiv til Darwin og hans ide, mens forfatterne er mer nyanserte. Boka speiler dermed uenigheten som fremdeles på Blindern, Dravoll og Nygårdshøyden. Om 50 år er Origin 200 år gammel, den som lever får se om den fortsatt betraktes som farlig. Jeg tror kreasjonistene vil stå på sitt, mens akademikerne ikke gjør det.
Erik Tunstad: Darwins teori: evolusjon gjennom 400 år. Humanist 2009. 406 sider.
Dag O. Hessen, Thore Lie og Nils Chr. Stenseth (red.): Darwin. Verden ble aldri den samme. Gyldendal 2009. 416 sider.
Peder Tyvand: Darwin 200 år – en festbrems. Forlaget Origo, Danmark 2009. 280 sider
Jarl Giske er professor ved Institutt for biologi, Universitetet i Bergen.
Tilbake til HonestThinking