Denne artikkelen publiseres av HonestThinking 31.10.2009. HT har ikke mulighet for å verifisere detaljene i den historien som her fortelles, men vi har sjekket kvinnens identitet, og politiet bekrefter at hun har levert en anmeldelse som handler nettopp om den type forhold som beskrives i nedenstående innlegg.
Jeg bor i en selveierleilighet på Oslo Syd. Lørdag kveld, 3. okt 2009, er det bråk i oppgangen. Jeg går ut i oppgangen og ber en kvinne om å dempe seg. Hun står i oppgangen i etasjen over meg og skriker i mobiltelefon. Jeg ser henne ikke når jeg snakker til henne. Jeg hører ikke hvilket språk hun skriker på. Hun svarer på gebrokkent norsk: "Vis ditt ansikte!" Jeg går da opp mot henne slik at hun kan se hvem jeg er. Da skriker hun: "Du er rasist. Jeg skal ringe politiet!". Jeg rister bare på hodet og svarer henne ikke, men går ut for å hente noe i bilen i garasjen under huset.
Når jeg returnerer står hennes mann og venter på meg nederst i oppgangen. Han sier at han skal snakke med meg, og har et meget truende kroppsspråk. Igjen spilles rasismekortet ut. Jeg sa ingenting. Han sperrer meg og hindrer meg i å gå forbi ham. Jeg vil ikke ha bråk og greier til slutt å komme forbi og inn i min leilighet.
En halv time senere ringer det på døren. To politibetjenter står utenfor og sier at jeg anmeldt for rasisme. De villle komme inn å snakke med meg. Det fikk de. Det var meget ubehagelig. Jeg svarer på de obligatoriske spørsmålene og forklarer hendelsen som utløste den unødvendige politiutrykningen. Politibetjentene gjorde selvfølgelig bare jobben sin, men jeg fikk til slutt be dem på det sterkeste om å forlate min leilighet umiddelbart. Jeg ville ikke si et ord til uten advokat. Etter 30 min forlater politiet endelig min leilighet.
Etter dette kom reaksjonen: Hva skjedde her? Hva er jeg blitt utsatt for? Aldri før i mitt 42 år lange liv har jeg hatt politiet på døren. Jeg følte meg redd. Jeg ville ikke, våget ikke, være i min egen leilighet. Jeg pakket, hentet bilen og kjørte ut på hytta i den mørke natten.
Jeg er nå redd for hva som skal skje videre og innser at jeg ikke har noen rettigheter. Dette er ikke paranoia fra min side; jeg orker ikke ta denne kampen og risikere mer ubehageligheter. Jeg må flytte. Til våren selger jeg leiligheten jeg har bodd i i 10 år. Heldigvis har jeg andre steder å bo.
Slik er det blitt i Norge i 2009.
Jeg sier vennlig fra til en nabo (leieboer, ikke eier av leil.) som ikke respekterer husordensreglene. Jeg blir da beskylt for rasime og blir truet med politi. Jeg vet ikke hvilken "rase" det utenlandske paret tilhører. Dette hadde ingen betydelse for meg. Tre av mine beste venninner er fra henholdsvis Pakistan, Bangladesh og Irak, så rasist er jeg i alle fall ikke. Burde være unødvendig å si dette.
I morgen går jeg til Manglerud politistasjon og anmelder paret for ærekrenkelse og trusler.
Jeg må gjøre dette, selv om det blir en ny ubehagelig opplevelse. Leiligheten min holder jeg meg borte fra.
Man kan skrive mye om slike rasismesaker. Det å bli kalt "rasist" uten å være det, er like ille som å bli utsatt for rasisme. Å bli truet i tillegg til rasismebeskyldninger, er skremmende. Det er jo åpenbart at hvis jeg hadde vært av samme rase som kvinnen som kalte meg rasist, ja da hadde hun selvsagt ikke kalt meg rasist. Hvem er da rasisten? Hun kalte meg rasist fordi jeg er hvit. Da er det hun som er rasist i så fall! Rasisme går begge veier, men det er ikke politisk korrekt å si det. I Norge er det bare mørkhudede som blir utsatt for rasisme. Og selvsagt også muslimer. (Når ble islam en rase?)
Tilbake til HonestThinking