Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 16.04.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av Eystein Halle
I vesten ser vi på demokratiet som den eneste legitime styreformen. Vi betrakter dets verdier og institusjoner som udelt gode og rettferdige, og tror at alle verdens innbyggere vil bli like gode demokrater som oss, bare de får et sett med demokratiske institusjoner og et antall partier å velge mellom.
Savner du kritiske stemmer, kan du oppsøke biblioteket. Selv om Alexis de Tocqueville kalte seg ”venn av demokratiet”, er den franske tenkerens hovedverk Demokratiet i Amerika (1835-40), skrevet under et studieopphold i det demokratiske fremtidslaboratoriet USA, preget av ambivalens: ”Jeg lette etter demokratiets eget bilde, (...), for å finne ut hva vi kunne frykte eller håpe på med hensyn til dets utvikling..”
Demokratiet forutsatte i følge Tocqueville en grunnleggende sosial likhet, som han selv kalte ”demokratiske samfunnsforhold.” Denne likheten så han som en forutsetning for et fungerende demokrati, ikke et produkt av å innføre demokratiske lover eller institusjoner. Demokratiet er dermed ikke er noen universelt ”riktig” samfunnsform; det fungerer ikke i samfunn preget av det Tocqueville kalte ”splittelse mellom store og uforsonlige interessegrupper.” Og det kan jo være kontroversielt nok, etter at demokratieksport lenge har vært en hovedbegrunnelse for f. eks. amerikansk utenrikspolitikk med sin blodrøde prislapp.
Utviklingen, mente Toqueville, gikk i retning av større likhet, i Europa som i USA. Med ”religiøs frykt” så han hvordan likheten ”rykket uimotståelig frem over alle hindringer.” Samfunnet ville bli dominert av en stor middelklasse, med små sjikt over og under. Likheten vil, slik Tocqueville ser det, gi opphav til en monolittisk konsensuskultur, et ”flertallsdiktatur.” I demokratiet finnes det intet maktsentrum utenom flertallet, som dermed har større makt enn noen despot kan håpe på. Denne makten legitimeres gjennom ideen om en flertallsrasjonalitet – at mange hoder tenker bedre enn ett. Tocqueville skriver syrlig om ”likhetsteorien anvendt på hjerner”.
Flertallet ville ifølge Tocqueville kreve stadig større likhet, noe som innebærer reguleringer og en voksende stat. Dette fører til politisk apati når den stadig mer kompliserte politikken overlates til eksperter, samtidig som den enkelte borgers innflytelse over utviklingen blir mindre. Borgerne er tilbøyelige til å velge bort den langsiktige og abstrakte verdien frihet til fordel for den kortsiktige gevinsten ved større likhet.
Til slutt risikerer man å ende opp med mennesker som kun er opptatt av seg og sitt. De overlater råderetten over samfunnet, og dermed i siste instans sitt eget liv, til en ”veldig formynder, som påtar seg å alene sørge for deres velferd og våke over deres liv(….) Den arbeider gjerne for deres lykke, men den vil være alene om det(…) Hvorfor kan den ikke helt ta fra dem strevet med å tenke og møyen med å leve?”
I dag er det – i det minste for de mer høyreorienterte - lett å lese en fremsynt kritikk av velferdsstaten inn i dette. Sitater som det over er da også blitt flittig brukt av høyresidens mer beleste debattanter. Tocqueville har gitt navn til en konservativ tankesmie i USA, hans argumentasjon er på enkelte hold blitt tatt til inntekt for ”minimal government,” og hans frihets- og likhetsbegrep er uten videre blitt identifisert med høyre- og venstresidens kjerneverdier. Dette er imidlertid en høyst selektiv lesning.
Tocquevilles likhetsbegrep behøver ikke bety fordelingslikhet, slik vi kjenner den fra vårt eget sosialdemokrati. Det kan like gjerne handle om det allmenne ønsket om å følge med i velstandsutviklingen, en mentalitet som i USA sammenfattes i uttrykket ”keeping up with the Joneses.” Tocqueville reagerte på den krasse, folkelige materialismen i USA, og satte den i sammenheng med konformitet og politisk likegyldighet. I dag ville han trolig vært kritisk til det moderne forbrukssamfunnet, der borgerne lever opptatt av seg og sitt mens de kjøper de samme merkevarene og lytter til den samme kjøpesentermusikken.
Med dagens brilleglass er det også lett å feiltolke frihetsbegrepet hos Tocqueville. Han sto fjernt fra høyreliberalernes atomistiske samfunnssyn, der frihet betyr retten til å handle egennyttig. Margaret Thatchers credo “there is no such thing as society” er negasjonen av det den franske tenkeren sto for. Tocqueville var en varm talsmann for den opplyste egeninteresse som ligger i samhandling med andre. Hans frihet var friheten til å å engasjere seg i og påvirke samfunnet, og forutsetter ansvar overfor andre.
Tocqueville skiller mellom ”lover” og ”seder,” som vi litt fritt kan oversette med ”institusjoner” og ”kultur.” Mens vi i dag forbinder begrepet ”demokrati” med politiske institusjoner og formaliserte rettigheter, mente Tocqueville at demokratiets egentlige samfunskapital lå i den levende demokratiske kultur, i de idealistiske, ofte lokale fellesskap. I moderne terminologi snakker vi her om grasrotengasjement, lokaldemokrati, eller det sivile samfunn. Denne ”borgersfæren” fremstår som en uunnværlig ”tredje sfære” mellom den apolitiske, private sfære, og den profesjonaliserte og sentraliserte politikk, der makten blir for fjern og upåvirkelig og borgerne risikerer å ende opp som passive klienter.
De politiske organenes oppgave blir etter dette å trekke borgerne inn i et forpliktende politisk engasjement, og dermed gi dem både frihet og ansvar. Det som i USA motvirket tendensene til konformitet og politisk apati, var ifølge Tocqueville den føderale strukturen med utstrakt lokalt selvstyre og nærhet til makten. Samtidig fantes det en rommelig sivil sfære utenfor politikken. Tocqueville peker blant annet på hvordan religionen (som i det konfesjonsløse USA er en del av det sivile samfunn) bidro til å oppdra borgerne uten å umyndiggjøre dem. Idealet blir - med et sideblikk til nåtiden - ikke thatcherismens ikke-samfunn, men snarere Aidensfield, der ”councilman” Oscar Blaketon mobiliserer folket mot store og små problemer i lokalmiljøet.
I dag er det 150 år siden Tocquevilles død. Hans attenhundretallsverden er for lengst historie, men hans forutsigelse av tre firedels-samfunnet og velferdsstaten kan virke som et prognostisk blinkskudd. Slik sett er det betimelig å spørre i hvor stor grad dystopien om demokratiets selvdød er gått i opfyllelse. Demokratieksperten Stein Ringen mener vi alt er kommet langt på vei mot en slik virkelighet (Aftenposten 17.06.2007). Vi ser tegn til sviktende oppslutning om det representative demokratiet, der vi delegerer makt oppover til partiledere og folkevalgte. I Norge og flere andre land har valgdeltagelsen vært synkende i lengre tid. Det kan skyldes at toppen av maktpyramiden er blitt veldig fjern; Ringen har f. eks. påpekt hvordan overføring av beslutningsmyndighet fra lokalt til sentralt nivå har svekket det britiske demokratiet.
Mye politisk engasjement kanaliseres utenfor det representative systemet, en prosess som har skutt ny fart gjennom den nye nett-offentligheten. I hvor stor grad dette innebærer en revitalisering av demokratiet gjenstår å se. For Tocqueville ville nettdebattenes ofte skjellsordpregede form kanskje vært nok et bevis på hvor nytteløs friheten er, når den ikke er forbundet med ansvar og genuint forpliktende engasjement.
Tocquevilles vektlegging av folkelig medinnflytelse og nærhet til makten er altså ennå aktuelt. Det samme gjelder ideen om det sivile samfunn som en motvekt til staten – og det til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, at denne sivilsfæren i dag trues like mye av kommersielle krefter som av en ekspanderende stat. Harvard-professoren Robert Putnam, kjent for boken Bowling Alone, the collapse and Revival of American Community, gir passiviserende TV-underholdning skylden for fragmentering av lokale nettverk og tap av ”sosial kapital”. Blant de ting som ifølge Putnam styrker disse fellesskapene finner vi – ja, nettopp! – religion. Aner vi et bifallende nikk fra gipsbysten i biblioteket?
Flertallsdiktaturet er kanskje selve kjernen i Tocquevilles analyse. Vi vil gjerne tro at meningsmangfoldet er sikret gjennom lovfestede rettigheter, maktdelingsprinsipper og andre institusjonelle trekk ved demokratiet.. Men dette er igjen å stirre seg sg blind på politiske formalia. Den viktigste flertallsbeslutningen i vår kultur er aldri blitt formalisert – og det handler nok en gang om keeping up with the Joneses. I lang tid har den økonomiske politikk i Vesten vært dominert av et vekstparadigme. Alle har ønsket en større del av kaka, og løsningen har vært å hele tiden gjøre kaka større. Alle vesentlige politiske aktører har sett konstant økonomisk vekst som et overordnet mål.
I dag ser vi at denne veksten truer miljøet, og dermed vårt livsgrunnlag. Flertallsrasjonaliteten blir satt på sin ytterste prøve når flertallet må ofre det kortsiktige målet om økt forbruk for å sikre det langsiktige målet om et levelig miljø. Og det nytter ikke å gjøre slik vi vanligvis gjør – stirre håpefullt mot toppen av de demokratiske maktpyramidene og tro at politikerne skal ordne opp over hodet på oss. Skulle de mer pessismistiske klimascenariene slå til, kommer vi neppe utenom oppofrelser som vil være følbare for alle, og bare er mulige som resultat av et aktivt, kollektivt valg.
I en slik situasjon kan Tocquevilles advarsler mot folkelig apati og sentralisering av makt få fornyet aktualitet. ”Seder” er et ord som roper på en språklig støveklut, men Tocquevilles budskap er like klart i dag: Intet demokrati er bedre enn de borgerne som bærer det på sine skuldrer. Demokratiets legitimitet avhenger av dets evne til å mobilisere borgernes egne ressurser. ”Nye politiske sykdommer krever nye botemidler,” skrev Tocqueville. Hvis og når klimautfordringene stiller demokratiet overfor sin største utfordring noensinne, kan det likevel vise seg at nye spørsmål roper på meget gamle svar. Hvis da Tocquevilles urovekkende erkjennelser kan kalles ”svar.”
Tilbake til HonestThinking