Denne kronikken sto på trykk i Adresseavisen 06.10.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og skribent
Hva er rasjonelt og hva er ikke rasjonelt? Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige? I en demokratisk debatt forventes det at argumenter skal være basert på sunn fornuft.
Europas mest toneangivende filosof Jürgen Habermas påpeker i den sammenheng noe avgjørende: statens sekulære skille mellom politikk og religion er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig garanti for ytrings- og religionsfrihet. Det holder ikke å støtte seg til den gode viljen til en verdslig autoritet, fordi dersom denne blir ekstrem kan den lett gi religionsfientlige forkjørsrett. Her i landet tror over 70 % på en Gud. Det vil være direkte udemokratisk at disses perspektiv ikke blir respektert i offentligheten. Religion har en konstruktiv plass i samfunnet, fordi dens virkelighetsforklaringer kan uttrykke viktige moralske sannheter, mener Habermas. Det som forutsettes er derimot at argumentet er rasjonelt gyldig. Vår tids mest innflytelsesrike moralfilosof, John Rawls, mener at religiøse argumenter er fullt ut kompatible med sekulære stater.
Stipendiat Daniel Johansen påstår i en kronikk 5. september at religiøse argumenter er basert på gammel overtro. Vitenskapelig etterprøvbarhet er det eneste gyldige. Dette er feil. De ti buds etikk er et eksempel på moralske prinsipper med røtter i jødedom/kristendom som har direkte samfunnsrelevans. Denne etikken har bidratt til fremveksten av stabile stater der uavhengige domstoler sikrer individets rettigheter. Etikkens rasjonalitet er fullt etterprøvbar: hva skjer i et samfunn hvis det blir legitimt å lyve? Hvis det er akseptabelt å stjele fra arbeidsplassen? Dersom trofasthet og lojalitet forvitrer, står bare svik igjen. Forhenværende sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, påpeker i The age of turbulence at selve grunnbjelken i et sunt økonomisk system er tillit. Den pågående finanskrisen er et eksempel på hva som skjer når finansaktører avstår fra å tenke tilstrekkelig etisk og henfaller til egoistiske økonomiske motiver alene. Greenspan sier at man kan ikke bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament. Da faller kortstokken sammen, noe forhold i endel afrikanske stater er et godt eksempel på.
Det er en myte at religiøse argumenter ikke kan være fornuftige. En av Europas forfriskende teologer, pave Benedict XVI, sier at opplysningstidens måte å definere fornuft på førte til at gudstro ble retorisk stemplet som irrasjonelt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle. Den vitenskapelige revolusjon og troen på det empirisk etterprøvbare, førte til en ensidig vekt på den materielle dimensjon. Fordi vekten så lenge ble lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av mangel på en tilsvarende vekt på åndelig og moralsk energi. Friheten blir i dag dyrket i sin grenseløse form. Denne kulturelle misbalansen former verdikampen mellom kulturkonservative, som mener det rasjonelle er å beholde tradisjoner og kulturradikale, som mener det eneste fornuftige er å stadig liberalisere samfunnet. Historikeren Thomas S. Kuhn har dessuten vist hvor lite objektiv mye av forskningen er. I Vitenskapelige revolusjoners struktur sier han at vitenskapens dominerende oppfatning i realiteten bygger på en rekke antagelser. Dermed blir det intellektuelles rolle å frembringe stoff som bekrefter den rådende akademiske konsensus (det rådende paradigme.) I dag sier man: ”forskning viser at” og dermed må enhver innvending tie. Men forskning kan lett være tendensiøst basert på forskerens forutintatte overbevisning. Opposisjonelle intellektuelles rolle blir da å utfordre det herskende paradigme for å bryte opp dets fastlåste antagelser.
Stipendiat Johansens utdaterte ståsted illustrerer godt hvorledes mange tenkte tidlig på 1900 tallet. Så godt som alle vitenskapelige miljøer var dominert av troen på verdsliggjøring. Frederich Nietzsche sa at Gud var død. Sigmund Freud mente religion var en illusjon. Man antok at religiøs tro tilhørte laverestående uopplyste folkeslag som ennå ikke hadde opplevd vitenskapens gjennombrudd. Det var et tidsspørsmål før religionen kom til å forsvinne. Man så ikke svakheter ved materialismen og den ensidige vekten på liberale friheter. Heller ikke la man merke til farene ved å hakke en hel kultur løs fra dens historiske fundament. For reform er ikke alltid til det bedre. Nasjonalsosialismens inntog i Tyskland på 1930 tallet viste at endring ikke nødvendigvis er fremskritt.
Norge fremstår idag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes feige lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Og folket gjør opprør. Bare 2 % deltar fast på gudstjenester, til tross for at over 70 % tror på en Gud. Snåsamannens nylige besøk i Nidaros illustrerer godt poenget: det må en åndelig Joralv Gjerstad til for at biskop Tor Singsaas skal få en fullsatt kirke. Den som lever i et land med en til de grader utydelig kirke og utstrakt grad av demonisering av troende, enten muslimer eller kristne, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Amerika har hatt en voldsom vekst av katolikker og protestanter, i Sør Korea alene er 70 % kristne. I Russland gjenåpnes ortodokse kirker i rekordfart. Islam med 1.3 milliarder troende og kristendommen med 2.3 milliarder er et betydelig tilbakeslag for vitenskapens tro på religionens snarlige død. En overveldende internasjonal trend avliver dermed myten om at det er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Moderne filosofi og samfunnsteori har god grunn til å være åpne for lærdom fra religiøse tradisjoner. For som Thomas Aquinas sa: ”Troen bygger på naturen og kompletterer den.” Milliarder av mennesker deltar i det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på det overnaturlige. Forsøket på å stemple troende som overtroiske merkelige mennesker, fremstår i dette lys som det egentlig irrasjonelle.
Tilbake til HonestThinking