Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 12.02.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av Dag O. Hessen
Motstanden mot Charles Darwins evolusjonsteori var ikke så massiv og unison i hans samtid som den gjerne framstilles, og i mange kretser ble den ønsket velkommen både fordi den fylte et logisk tomrom og fordi ble oppfattet som en naturvitenskapelig bekreftelse på at verden var i stadig endring mot noe bedre. Progressive krefter så denne forandringens lov som en bekreftelse på sine samfunnsteorier, slik Karls Marx skrev til Engels ved lanseringen av Om artenes opprinnelse "this is the book which contains the basis in natural history for our view". Som kjent omfavnet også deler av den motsatte politiske fløy også teorien, men da til inntekt for klasse- og raskeskille. Noe av den positive holdningen skyldtes at teorien jevnt over ble oppfatet mer som framskrittets lov enn forandringens lov, og etter hvert som det ség inn at evolusjonen strengt tatt var retningsløs og i den forstand også meningsløs, samt at de evolusjonære vinnere ble kåret på basis av et genetisk lotteri, mistet teorien for mange mye av sin opprinnelige appell. Da var lamarckismen en moralsk overlegen teori hvor den evolusjonære forbedring var en slags lønn for innsats etter organismenes iboende streben. Velvillig tolket kunne da lamarckismen gis en åndelig dimensjon som Darwins mekanistiske teori var blottet for. Dette var årsaken til at de som etterlyste den spirituelle dimensjon fornemmet et gufs av kulde, reduksjonisme og mangel på åndelighet fra Darwin, mens lamarckismen i større grad kunne dekke det metafysiske behov. Her til lands ble dette klarest framført av antroposofer som André Bjerke, som ikke argumenterte mot en utvikling av livet på jorda, men som mente at fraværet av spiritualitet fjernet alt håp for mennesket.
Dermed er vi framme ved den mest grunnleggende angsten for Darwin. Den var (og er) ikke nødvendigvis begrunnet med at hans teori brøt med en dogmatisk fortolkning av skapelsesberetningen eller at tanken på et fjernt slektskap med aper var så uutholdelig, men at den erstattet en åndelig hånd på rattet med en interesseløs utvikling. I sin mest nihilistiske fortolkning er dette uttrykt av den franske biologen Jaques Monod i hans bok Chance and Necessity: ”Mennesket må erkjenne at det er totalt fremmedgjort og utlevert. Det vet nå at det har sin plass som en fremmed i utkanten av universet. Universet er døvt for dets musikk og likegyldig overfor dets håp, følelser og forbrytelser. Den gamle allianse er brutt. Mennesket vet omsider at det er alene i det ufølsomme, umåtelige univers det tilfeldig oppsto fra”. Det egentlige dilemma er altså at naturvitenskapen, i dette tilfelle ved Darwins teori, kunne tilby et sett med materielle og rasjonelle mekanismer som ikke påkaller noen form for metafysisk forklaringsassistanse.
Nå er ikke dette den eneste kilde til angsten for Darwin (Englands fredeligste mann som etter 1859 fikk tilnavnet Englands farligste mann). Noen mislikte at han skapte rot i en ordnet verden der artene var fastlagte enheter i et evig system. Verre var at han indirekte underminerte kirkens autoritet ved at 1. Mosebok etter dette måtte tolkes metaforisk om man ville beholde sin tro (om man da ikke fornektet Darwins teori), og han syntes å fjerne det unike ved mennesket. Vi ble plassert hos dyrene, og hvordan kunne tanken om en unik moral og en udødelig sjel fastholdes dersom vi var ledd i en gradvis utvikling fra den putrende ursuppen? Mange av Darwins samtidige reserverte seg mot den mekanistiske fortolkning av teorien, ikke av religiøse, men av humanistiske årsaker. Det var – og er – selvsagt rom for pragmatiske løsninger. Det ligger i sakens natur at det åndelige og immaterielle unndrar seg en naturvitenskapelig analyse, og vitenskapen kan sånn sett verken bevise eller motbevise en guddommelig besjeling av mennesket. De fleste troende kan leve med dette kompromisset mellom vitenskap og tro, og dermed blir det heller ingen grunn for noen eksistensiell angst på grunn av Darwin, men om man tviholder på en kreasjonistisk løsning står mye på spill. Som en erklært motstander av evolusjon sa til meg: han kunne ikke godta evolusjon fordi det svekket Guds autoritet.
Nok en grunn til angsten for Darwin en den ulykksalige og urettmessige sammenblanding av Darwins evolusjonsteori med sosialdarwinisme. Stundom framstilles gjerne Alfred Russel Wallace (han som lanserte en tilsvarende evolusjonsmekanisme som Darwin i 1858) som den humanistiske motsatsen til Darwin som vektla samarbeid og sameksistens der Darwin betonte konkurranse og kamp. Det er imidlertid verdt å merke seg at Wallace adopterte Herbert Spencers term om ”survival of the fittest” lenge før Darwin. Og når Darwin gjerne framstilles som fødselshjelper ikke bare for sosialdarwinismens, men nasjonalsosialismens (og andre totalitære ideologiers) forestillinger om den sterkestes rett både på individnivå, klassenivå og rasenivå, så er det verdt å merke seg at Nietzsches Moralens genealogi primært var skrevet som en protest en liten bok med nesten samme tittel: De moralske følelsers opprinnelse utgitt i 1877. Forfatteren er zoologen Paul Rée, og hans hovedargument er at moralske egenskaper gradvis har blitt utmeislet ved at de har vært til det beste for menneskeheten, og med det også for enkeltmennesket. Darwinisten Rée hentet sine synspunkter ganske direkte fra Darwins utlegninger om utviklingen av det gode i mennesket, opprinnelsen til den moralske sans, men hans anliggende var også at menneskets fremste oppgave var å raffinere de moralske kimene, tøyle vår natur og fremelske en nestekjærlighet og moral som gir plass og verdighet til de liv som en hard seleksjon ikke ville gitt plass til.
En mer moderne angst for Darwin, eller rettere sagt for hans moderne arvtakere som Edward Wilson og Richard Dawkins kan tilskrives sosiobiologien (Wilson) og spissformuleringer som at vi er ”genstyrte roboter” (Dawkins). Altså igjen at vi er determinert av vår natur (våre gener), at vi strengt tatt bare er nakne aper. Her er det kulturen, moralen og intet mindre enn den frie vilje som står på spill, og da er kanskje angsten forståelig?
Er angsten for Darwin begrunnet? It depends.... Tviholder man å at naturen er statisk og artene skapt for evig tid (eventuelt til dommedag) har man stilt seg i samme posisjon som de som hardnakket fastholdt av Kopernicus tok feil i sin heliosentriske kosmologi, jorda bare er verdens sentrum. Det er et høyt spill å binde sitt verdensbilde opp til dogmatisk skriftfortolkning. Angsten er nok i dette tilfellet begrunnet, men anklag ikke vitenskapen. Sjelens status skal jeg ikke mene så mye om, men moralen kom ikke med religionene like lite som den forvinner med Darwin. Som Darwin selv skriver i The Descent of Man and Selection in Relation to Sex (1871) og The Expression of the Emotions in Man and Animals (1872) så er empati, resiprositet og moral evolusjonært logiske egenskaper hos en art som er utviklet i grupper og samfunn. Faktisk viser her Darwin en langt mer filantropisk menneskesyn som vektlegger menneskets moralske egenskaper enn mange av både samtidige og senere representanter for klerikatet. Dessuten, å hevde at man blir mindre moralsk av å akseptere evolusjon som moralens kilde er en drøy påstand. Darwin kunne riktignok ikke gi noe fyldestgjørende svar på hvor det etiske ja og nei kommer fra, og man kan altså ikke gi det normative en biologisk begrunnelse. På den annen side så er det generelt godt samsvar mellom det normative og de sosiale normer, Kants gylne regel springer direkte ut av resiprositetens logikk, så man behøver ikke gjøre den reflekterende etikken for mystisk heller.
Evolusjonen er en vakker tanke og den kan godt gi både en følelse av tilhørighet og storhet. Den kan allikevel ikke gi noe svar på det evige spørsmål om meningen med livet. Dersom man skulle føle nihilismens avgrunner åpne seg på grunn av de innsikter Darwin frambrakte så er det leit, men det er nå engang slik at kunnskap ikke alltid byr på de svar vi helst ønsker. På den annen side burde det altså være mulig å beholde tro og samtidig forholde seg rasjonelt til evolusjon. Det er derimot hevet over tvil at Darwins teori, i likhet med annen vitenskap, kan feilfortolkes og misbrukes. Det har skjedd og det kan skje igjen. Det er også grunn til angst ved tanken på at vi skulle være underlagt et genetisk diktat. Dette var imidlertid noe Darwin selv aldri påsto, heller ikke Wilson og Dawkins selv om hans uheldige spissformuleringer kunne antyde nettopp dette. Vi er komplekse vesener som utviler oss og agerer i et kompleks samspill mellom var natur og vår kultur.
Om det er lov å frambringe ett ønske på vegne av Darwin i jubileumsåret, så er det at det skillet mellom hans vitenskapelige evolusjonsteori og den ideologiske fortolkning av samme teori klargjøres.
Tilbake til HonestThinking