Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 10.03.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.
”Aust Vågøy” Inger Hagerup (Mars 1941)
Jeg har alltid blitt rørt av Inger Hagerups dikt fra mars 1941. I dag, mars 2009, gav den meg en ny betydning. Så vondt gjør det faktisk. Aldri før har jeg følt meg mer fremmed i mitt eget land, som i de siste ukene. Jeg er overrasket og dypt skuffet over hvilken vei hijab-debatten har tatt, og over kvinner som Siv Jensen og Karita Bekkemellem, som stolt har hevdet at de vil redde oss- oss stakkarslige, svake muslimske kvinner som ikke vet vårt beste. Jeg er lei. Lei av å tie og la dem tro det de vil. Det er snakk om et tøystykke. Om jeg ønsker å ha den på hodet- skal ingen i verden ha rett til å rive den av meg, på lik linje som ingen skal ha rett til å tvinge den på meg. Og jobben jeg gjør blir like bra, om jeg gjør det med skjerf i halsen, eller skaut på hodet. Det er hodet jeg dekker, ikke hjernen.
Hijaben er for meg frihet. Hvilken rett har noen til å hevde at jeg lyver? Hvorfor er det slik at så lenge man er enig med disse kvinnene blir man sett på som sterk, og i det man har en annen mening- er man plutselig et svakt, hjernevasket offer? Jeg føler meg undertrykket og undervurdert som en ressursterk, godt utdannet norsk kvinne- ikke av hijaben, men av kvinner som Jensen, Bekkemellem og Sara Azmeh Rasmussen.
Azmeh Rasmussen satte fyr på en hijab 8.mars 2009. Hun fikk støtte av stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande fra Ap. Jeg undrer, hadde hun fått den samme støtten om hun satte fyr på en nonnedrakt på kvinnedagen? Eller hvordan hadde vi reagert om noen satte fyr på jødenes kalotter? Rasmussen vitner om et like stort ønske om dialog som de som brenner flagg hver gang de er uenige med noen. Og slike menneskers handlinger bør absolutt ikke støttes av våre politikere.
I det Rasmussen satte fyr på hijaben, satte hun samtidig fyr på kvinners frihet til å velge - og det på selveste den internasjonale kvinnedagen. ”Det kan ikke forsvares”, hugger mitt hjerte, med harde vonde slag...
Av Hiba Khan, 24 år, Kløfta.
Mastergrad i religionshistorie ved UiO.
Tilbake til HonestThinking