Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 25.02.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.

ULIKESTILLING -

Bygger likestillingspolitikken på et bedrag?

Av Bjørn Vassnes

På 80-tallet trodde kanadiske Susan Pinker som andre feminister at kjønnsforskjeller i skole- og yrkesliv skyldtes diskriminering. Det var derfor kvinner hadde færre ledende stillinger enn menn, og tjente mindre. For menn og kvinner var jo egentlig like, og dersom kvinner hadde like muligheter, ville de vel gjøre akkurat de samme valgene som mennene?

I tillegg til å være forsker, har Pinker jobbet tjuefem år som praktiserende psykolog. Det som først fikk Pinker til å stille spørsmål ved den ”korrekte” likestillingstanken, var skjebnen til de jentene hun hadde møtt i sin praksis. Skoleflinke jenter med alle muligheter foran seg, gjorde valg som gikk stikk i strid med den feministiske ideologien. Ved veiskiller i sin karriere, der de kunne ha tatt steget oppover, valgte de å forbli der de var, eller trappe ned. Ikke fordi de ble presset, men fordi de ville det slik.

I en gjennomgang av internasjonale studier fant Pinker at dette var tilfelle i alle samfunn der kvinner faktisk kunne velge. Ikke bare valgte de yrker som ga mindre lønn og status, men de valgte også å jobbe mindre:

”Når vi ser på hvilket arbeid kvinner velger i de landene som gir dem den største valgfriheten – Kanada, UK, Tyskland, Sveits, Norge, USA og Japan – er det der vi finner den største ulikheten mellom kjønnene. Jo rikere et land er, desto mer sannsynlig er det at kvinner og menn finner seg ulike yrker. Dette overraskende resultatet gjelder både med hensyn til hvilke typer yrker kvinner velger, og hvor lang arbeidstid de velger.”

Utgangspunktet for likestillingspolitikken var at like muligheter ville gi like resultater. Men dette skjedde ikke. Tvert i mot var det slik at ”progressive land med en mer familieorientert politikk og bedre muligheter for kvinner, som Sverige og Norge, ” faktisk hadde større forskjeller i yrkeslivet enn utvikingsland som Swaziland og Sri Lanka.

Svaret på dette paradokset, har vært at likestillingen ikke er kommet langt nok. Men Pinker har funnet ut at det er en annen historie bak, som feministene ikke vil erkjenne. Dette er historien om at jentene ikke når til topps fordi de har andre prioriteringer enn menn. Jo friere de er til å velge, jo mer ”kvinnelig” velger de. Dette er selvsagt en statistisk sannhet: I begge kjønn vil 10 til 20 %, ha prioriteringer som er mer lik det andre kjønnet. Feminister som påstår at de har lyst å gjøre karriere (på bekostning av familie), er i minoritet (men taler gjerne på vegne av alle kvinner).

Pinker forklarer at evolusjonen gjennom tusener av generasjoner har gjort menn og kvinner i best mulig stand til å oppfylle sine reproduktive roller. Det begynner i fosterlivet, der mengden testosteron fosteret blir utsatt for, avgjør hvor ”feminin” eller ”maskulin” personen skal bli senere. Jenter som blir utsatt for mye testosteron på fosterstadiet, utvikler hjerner som likner mer på gutter, på samme måte utvikler gutter som får mindre testosteron enn vanlig i fosterstadiet, en mer ”feminin” psykologi. Forskjellene går dels på kognitive evner, eller måter å løse problemer på, men viktigere er ulikhetene i motivasjon og interesse. Helt fra fødselen har (typiske) jenter og gutter ulike interesser. Gutter er mer interesserte i ting, jenter i mennesker.

Også måten man sosialiserer på, er ulik: Gutter vil trekkes mot konkurranser, mens jenter bruker mer tid på hverandre. Gutter tar mer risiko, og er mer ansvarløse. Fordi ulikhetene har i reproduktiv suksess vært mye større blant menn, og fordi de må slåss om status, har risikovillighet vært viktig. Disse trekkene spiller inn også i yrkeslivet, og gjør at menn er mer villige til å ta sjanser, og ofre menneskelige hensyn, for å nå til topps. For kvinner kommer menneskelige faktorer, som hensyn til familien, oftere i første rekke når det skal veies for eller imot ved yrkesvalg. De ulike psykologiene spiller også inn på hvilken type jobber menn og kvinner velger. Menn velger gjerne tekniske yrker, fordi det er mer tilfredsstillende for dem å fordype seg i teknikk og systemer, mens få jenter er interesserte, på tross av all verdens kampanjer. De vil heller jobbe med mennesker.

Så kvinner (unntatt de 10-20 prosentene som er mer lik menn i hodet) vil ikke ha maskuline jobber. De er heller ikke villige til å ta de ekstra risikoene og de ekstra ofrene som kreves for å oppnå toppjobber. Dette er de ubehagelige sannhetene som en solid mengde forskning, oppsummert av Susan Pinker og støttet opp av hennes egne erfaringer som praktiserende psykolog, konkluderer med. Det store flertallet av kvinner vil ikke være som menn. Pinker mener at det idealet likestillingsforkjempere setter opp, i praksis virker undertrykkende på flertallet av kvinner. I stedet for å bli oppmuntret til å følge sin egen overbevisning, blir de presset til å gjøre valg som ikke passer dem. Mens den karriereorienterte minoriteten får alle fordelene.  

Det er denne politikken også norske myndigheter fører. Pinkers bok, The Sexual Paradox, er et sterkt argument for at denne politikken bygger på gale premisser. (En mer utførlig omtale finnes i Marg 1-09).

Tilbake til HonestThinking