Denne artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen 08.07.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist
Man kan mene mye om ”kulturkampen” som det blåses opp til nå. Men den har aktualisert et problem som venstresida har slitt med siden 60-tallet: forholdet til kunnskap. Dette er mer enn et akademisk problem, det betyr at politikken på mange felter blir feilslått. God vilje er ikke nok, uten kunnskap kan den gode viljen bli livsfarlig.
At mange på venstresida tror kamp mot biologien er en del av kulturkampen, er symptomatisk. Biologi er en vitenskap, ikke noen ideologi. Ikke engang sosiobiologien er det: Den kanskje fremste pioneren innen sosiobiologien, Robert Trivers, var ”black panter”, selv om han var hvit. Den mest kjente kvinnelige sosiobiologen, Sarah B. Hrdy, er feminist. Å tro at biologien eller darwinistisk tenkning generelt (som nå brer seg også i samfunnsfag og humaniora) er høyrevridd, er en misforståelse. Den bunner i både manglende kunnskap om biologi og psykologi, og et feilaktig syn på kunnskap.
Årsakene til venstresidas kunnskapsproblem, er mange, men det viktigste er en arv fra vestlig filosofi generelt og kommunismen spesielt: troen på at mennesket ikke er begrenset av naturen. Eksperimentene i Sovjet og Kina viste at dette ikke var så lett, og at prisen for denne ønsketenkningen ble høy – mange millioner mennesker måtte bøte med livet fordi de ikke passet inn i teorien.
Etter kommunismens fall har denne tenkningen levd videre, om enn i litt mildere former. Ett eksempel er den ekstreme likhetsfeminismen, som vil tvinge menn og kvinner inn i like roller. Et annet er kriminalpolitikken, med sin tro på at vi alle er ”gode på bunnen”. Også den norske skolepolitikken har vært naiv, i sin tro på at elevene ville få den kunnskapen de trengte nærmest automatisk, om man bare slapp dem ”fri”. Det er først nå at følgene av denne ønsketenkningen begynner å gå opp for venstresidens skolepolitikere.
Men da har vi allerede i flere tiår hatt noe man kan kalle en nedbygging av kunnskap i den norske skolen og langt inn i akademia. Dette har vært mulig fordi norske akademikere, i sin tro på at naturvitenskapen og dens metoder var ”inhumane” (det var jo naturvitenskapen som hadde skapt både atombomber, genetikk og DDT), satset på ”alternative” former for kunnskap, som ikke var ”hemmet” av empiri eller kvantitative metoder. Det ble utviklet så kompliserte og tilsynelatende ”lærde” teorier om dette at svært få var i stand til å se keiserens nye klær. Og fra ex.phil. ble nye studenter indoktrinert med at naturvitenskapelige metoder var ”reaksjonære”.
Men disse ”alternative” kunnskapsformene (”kvalitativ metode”, fenomenologi, dekonstruksjon, etc.), som kunne vært legitime korreksjoner, var ofte kun teoretiske skalkeskjul for intellektuelle korthus. Mens vitenskapen ellers bygger opp kunnskap i møtet med empiri, ble den nå basert på sitering og name-dropping av autoriteter få skjønte noe av.
Når man slipper å møte virkeligheten i form av empiri, blir ønsketenkning lett resultatet. Dette kunne psykologer fortalt den norske intelligensiaen, som stort sett besto av samfunns- og humanvitere (ikke noe land har flere samfunnsvitere og filosofer enn Norge, per hode). Men psykologien ble ansett som ”biologi”, og dermed reaksjonær.
Fordi vi trakk den store Lotto-gevinsten i form av oljen, kunne kunnskapsnedbyggingen gå for seg uten at vi led noen nød på kort sikt. Dermed kunne stadig nye studentkull uforstyrret gå seg vill i teoriskogen. Men de ble lurt, som Harald Eia erkjente i Dagbladet forleden. Og som Norges eneste samfunnsviter av internasjonalt format, Jon Elster, har forsøkt å fortelle oss flere ganger.
Følgene av dette lureriet har vært dramatiske: Store deler av snart førti studentkull har kastet bort sin utdanning på en illusjon av kunnskap. Noen har innsett dette, men tør ikke – av hensyn til seg selv, sine kolleger, og sine studenter – ta denne erkjennelsen på alvor. Dermed sender vi stadig nye kull ut i en ”liksomutdanning”. Resultatet er ikke bare manglende kunnskaper, men også at det blir stadig færre som er i stand til å forholde seg til kunnskap, og diskutere denne på en skikkelig måte. Noe som passer FrP bra. Den norske skolen, som venstresida er så stolt av, er blitt en produsent av FrP-tilhengere.
Andre følger er at vi har fått et apparat av politikere, byråkrater, og ”eksperter” som er funksjonelle analfabeter i mange av de sakene de behandler. Og feile diagnoser og løsninger koster samfunnet milliarder av kroner. Terje Tvedt avslørte dette for bistandsfeltet, etter hvert vil få se det samme innen helse, skole, kultur, økonomi, offentlig forvaltning, miljø og likestilling (når bare feigheten og korrektheten slipper taket).
At venstresiden ikke tar tak i dette, men fortsetter å la politisk korrekthet være viktigere enn kunnskap, vil uvegerlig gi høyresiden mange poenger. Grunnen til at vi ikke har sett mer av dette, er at høyresiden har gått den samme skolen, og fremdeles er preget av den norske kristenkonservatismen, som under Bondevik forsøkte å gjeninnføre kreasjonismen i skolen.
Å bekjempe kunnskap har aldri vært progressivt. Det er også en kamp man er dømt til å tape.
Tilbake til HonestThinking