Dette innlegget ble første gang publisert i Klassekampen 01.08.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og skribent
Debatten har kokt i sommer rundt mine utsagn om at det er på høy tid å ta et oppgjør med feminismens kamp mot mannen. I Klassekampen har blant annet kronikken ”Nei til Kvinnekamp” (3.7) ført til en rekke leserinnlegg. Mitt hovedpoeng var at etter tredve år med knallharde likestillingskrav, er det på tide å vende kortbunken og rette enkelte kritiske spørsmål også til kvinnen. Hun er åpenbart ikke er fullt så svak som hun selv vil ha det til. For det er ikke gitt at maktforholdet mellom kjønnene er statisk. Kvinnen er ikke nødvendigvis undertrykt i dag selv om hun var det for hundre år siden. Idag sitter hun på sin feministiske topp og ser ned på ham. Som del av det kulturradikale prosjekt har feminismen kjempet for å nedbygge mannens autoritet, men den nitidige hakkingen på svakheter ved det maskuline har etter hvert blitt for ensidig.
Selvsagt er det mange egoistiske menn som misbruker sin partner, noe man har hørt om i årevis. Likevel, når kjønnskampen går for langt blir idealet å indoktrinere menn til å overidealisere myke kvinnelige egenskaper og underordne seg disse i jakten på harmoniske samliv. Journalist Thomas Berg 8.7. går så langt at han betegner det som en grunnleggende rettighet for menn å trille barnevogn.(sic!) De biologiske forskjellene mellom mann og kvinne er derimot umulig å skjule. Selvsagt er det utelukkende feminint å føde barn. Må det virkelig i akademias kverrulerende debatter om kultur versus natur, være nødvendig å minne om at det er biologisk determinert at mannen ikke ammer barnet? At det er mannen som insaminerer kvinnen og ikke omvendt? At menn bryr seg om sine barn og ønsker å tilbringe tid med dem er dessuten ikke noe kvinnefrigjøringen har lært dem. Det har menn gjort fra tidenes morgen. Kjønnsforsknings syn på kjønn som sosialt konstruert og dermed stadig i verdirelativistisk forandring, innebærer en propagandapreget og sementert thought control-tenkning som definitivt bør utfordres. Evolusjonspsykolog Leif E. Ottesen Kennair treffer spikeren på hodet i Klassekampen 2.7. da han sier: ”Å påstå at noe er universelt menneskelig er vanskelig i et kulturrelativt samfunn.”
Hågen Kyllo viderefører 9.7 klassisk feminisme gjennom å ensidig fremheve, slik det har vært gjort i årtier, kvinners behov. Han virker eurosentrisk like sjokkert som en del andre over at det faktisk er positive sider ved thailandske og russiske kvinner. Tall fra SSB viser den dramatiske økningen av kvinner fra Russland, Thailand, Polen og Filipinene som kom til Norge som resultat av familieetablering. Dette gir indikasjon på at globaliseringens nyåpnede rom gir norske menn valgmuligheter som før var begrenset. At så mange velger utenlandske kvinner, bør gjøre feminister spørrende. Og hvorfor er det så fryktelig å tenke tanken om at et partnerskap handler om å ta og gi? Slik Ragnar Næss påpeker 20.7: hvorfor er det nedverdigende for en kvinne å gjøre noe ekstra for partneren? Er ikke gjensidig godhet nettopp en forutsetning for et vellykket forhold?
Tilbake til HonestThinking