Denne kronikken ble publisert i VG 12.05.2009, og republiseres på HonestThinking 13.05.2009 etter avtale med forfatteren.
Walid al-Kubaisi tar et oppgjør med organisasjonene bak oppropet «Stopp muslimhetsen!»
Fobi for debatt
Formuleringen av oppropet: «Stopp muslimhetsen!» kan skremme enhver som har et fnugg av fornuft i dette landet.
For denne mentaliteten skaper grunnlag for sterkere reaksjoner blant nordmenn. Rett og slett fordi islamhetsen og islamfobien ikke er så sterk at nordmenn og offentligheten kan anklages på denne voldsomme måten. Motivet er klart: Bare ved å lese oppropet, kan man slutte at dette er en allianse mellom venstresiden og muslimske organisasjoner som er kjent for unyanserte standpunkt. Målet med denne allianse er politisk, og har som hensikt å bekjempe Frp. Jeg er hverken partipolitiker eller tilhenger av Frp, men i en årrekke har jeg kjempet mot rasisme og skrevet mine bøker «Rasisme forklart for barn» og «Sindbads verden» fra et politisk uavhengig ståsted. Men å bruke muslimene i det politiske spillet for å bekjempe Frp, er moralsk forkastelig. Oppropet gjør muslimene til et middel i den politiske valgkamp. I årevis ble Frp anklaget for akkurat det samme. Å bekjempe rasisme og islamhets burde prioriteres, ikke ved å erklære et antirasistisk standpunkt mot Frps velgere, men med å støtte muslimenes rett til å bli behandlet likt med nordmenn. Det vil si at muslimene også har rett til å kritisere sin egen tradisjon, klage på manglende integrering og protestere mot snikislamisering.
Oppropet forteller at muslimer født og oppvokst i Norge sier at de nå føler seg fremmed i eget land. Dette er trist. Men føler de seg fremmed på grunn av uttalelser fra Siv Jensen og andre islamkritikere? Ifølge meningsmålingene stemmer hver tredje nordmann Frp. Skal da en tredel av folket knebles og ytringsfriheten begrenses, for at muslimene skal kunne integrere seg? Det motsatte er riktig: Manglende integrering er hovedårsaken til det oppropet kaller muslimhets. Derfor burde oppropet heller si til muslimene: Integrer dere for å bekjempe frykten og redusere uttalelsene som misbehager dere.
Muslimske organisasjoner som har undertegnet oppropet, er også ansvarlige for denne fremmedgjøring av en del muslimer som er knyttet til moskémiljøet. Det finnes utallige muslimer som er født her eller flyttet til Norge som voksne, som føler at Norge er deres land, og føler seg hjemme her, og mener at Norge gir dem en følelse av at de er mer norske enn tilhørigheten til deres opprinnelige land. Minoritetens følelser kan, derfor, ikke legges til grunn for å anklage offentligheten eller nordmenn.
Det er skuffende at folk som undertegnet oppropet, ennå ikke har anstrengt seg for å forstå nordmenns reaksjoner mot islam: De er skeptiske, ikke til innvandringen, men til denne folkevandringen som velter alle slags planer for integrering. De er misfornøyde med muslimske organisasjoner, talsmenn og moskeer som nekter innvandrerne integrering. De frykter virkeligheten, der muslimer tar med seg sine verdier som overkjører den norske, vestlige modernitet.
Folk vil ikke miste grepet, og er engstelige for sin fremtid. Dette er ikke muslimhets, men ren sunn fornuft. Å kreve av nordmenn å ikke reagere på forholdene, er å stille et krav om å fortrenge sine normale, menneskelige følelser.
Den religiøse delen av muslimene i Norge, så vel som i resten av verden, har et problem med moderniteten. De har en modernitetsfobi. Derfor nekter de å integrere seg i det moderne samfunnet, ut fra islamistisk eller fundamentalistisk holdning. I Norge vil disse religionsbesatte muslimer integrere seg på egne premisser, ikke på nordmenns premisser. De vil lage et ståsted i samfunnet som er en kloning av islams samfunn. De vil islamisere moderniteten, ikke modernisere islam. Når man protesterer på denne islamiseringen av det moderne samfunnet, brukes begrepene islamofobi og islamhets taktisk for å hindre avslørende kritikk av manglende integrering. I motsetning til oppropet kan man si at det finnes mer islamhets blant muslimene enn blant nordmenn. Det er ikke nordmenn som først reagerer på islamiseringen. Sekulære muslimer i dette landet, og resten av Europa, er mer skeptiske til denne utviklingen både i Europa og i den muslimske verden. Islamisme er på fremmarsj og gjør seg gjeldende i stadig større format.
Oppropet sier: «Det må bli slutt på hatefulle angrep på minoriteter, spesielt når de kommer fra politisk hold.» Hvem angrepet den muslimske minoriteten? Norge er et paradis for alle religioner. Har noen blitt angrepet på grunn av tro, har noen blitt hindret i tilbedelse? Uansett om man er muslim eller buddhist, kristen eller jøde, har man sin rett bevart i Norge. Jeg er ikke bekymret for religionsfrihet i det hele tatt, men for ytringsfriheten. Muslimene tar større plass i offentligheten enn de burde få. Og de har ennå ikke lært at denne anklage mot meningsmotstandere ikke vil hjelpe dem, tvert imot, skaper dette en følelse av misnøye blant folk.
Norge er et demokratisk land, sier oppropet. Muslimene kan da lære å leve med dette politiske spillet. De må lære å lytte til kritikk, de må lære å tåle å bli såret, slik andre blir såret av deres uttalelser. De må slutte med å skrike om krenkelse hver gang ytringsfriheten ikke passer dem. Demokratiet kan ikke stoppes for at muslimene skal bli integrert.
FORFATTEREN: Walid al-Kubaisi er forfatter, skribent og statsstipendiat
Tilbake til HonestThinking