Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 10.07.2009, og republiseres på HonestThinking 07.10.2009 etter avtale med forfatteren.
Av Preben Z. Møller
Du synes kanskje det er betryggende å høre at det finnes forskjeller mellom menn og kvinner. Er kanskje lei av kunnskap som alltid sniker inn et krav om endring? I queerkorrekte Norge, har en insistering på kjønnsforskjeller blitt sett på som idiotenes posisjon, men i de senere år har kjønnskonservative stemmer fått allierte med betydelig intellektuell slagkraft. De kalles den tredje kulturen, og de ror over atlanteren på bøker vi orker lese, og TV programmer vi gidder se. I all hovedsak er dette en gruppe realister og evolusjonister som har skjønt at hvis man skal ta tilbake 68-ernes hegemoni i akademia, må man ta kontroll over kunnskapens politiske videreføringer. Ny-positivismen er over oss, og den har lært seg å kommunisere.
Noen tredjekulturister har allerede fått mye oppmerksonhet i Norge, blant annet Steven Pinker og hans ikke nye, men nylig mye omtalte bok; The Blank Slate - The Modern Denial of Human Nature. Daniel C. Dennet skal vi snart bli kjent med. I høst kommer han til Litteraturhuset for å prate om god reduksjonisme. Richard Dawkins er en annen tredjekulturist vi allerede har truffet på NRK. Snart kommer Harald Eias variant, det populærvitenskaplige programmet Hjernevask. Her skal vi bli kjent flere tredjekulturister. Simon Baron-Cohen, sammen med andre norske evolusjonspsykologer og realister, skal prate norsk kjønnsforskning imot, i beste sendetid. En av dem klarte ikke vente til sendetid, og inspirert av amerikanske tredjekulturister, gikk evolusjonspsykolog, Leif E. O. Kinnair ut i media og forfektet biologiske kjønnsforskjeller i seksualiteten. Kanskje var dette startskuddet. Angrepet fra norske kjønnsforskere kom raskt, men ebbet ut i en forvirret oppfordring om at det er både arv og miljø som gjelder. Det er nok for sent å fremstille seg selv som den gylne middelvei.
Evolusjonspsykologer bruker mye tid på kjønnsforskningen. Det er ikke tilfeldig. Herfra har de møtt mye motstand. Samtidig har kjønnsforskningens ideologske overbygning gjort det lettere å relansere evolusjonspsykologien. «Kjønn» har blitt et testområde. Kennairs valg av motstandere var ikke tilfeldig, men opportunistisk. Kjønnsforskning er bunnen i den akademiske hakkeorden, og samfunnsvitenskapens svakeste ledd, både i USA og i Norge.
Det kan virke som om evolusjonspsykologene har et ydmykt prosjekt. Å gjøre plass til evolusjonspsykologien, og få oss til å anerkjenne menneskets natur. Dette er også Harald Eias utgangsposisjon. Den gylde middelvei igjen, med andre ord. Leser man derimot Steven Pinker forstår man fort at evolusjonspsykologien både har blitt kravstor og selvsikker. Pinker begår feilen evolusjonister ofte gjør, når de hopper fra er til bør. For eksempel når han sier at det er «..grotesk å få flere unge jenter til å utdanne seg til ingeniører når de ikke intersserer seg for slikt», eller de gangene han ytrer sin misnøye overfor «social engineering».
Steven Pinker viser oss ikke bare en liberalistisk legning, men bekrefter kjønnsforskerens verste frykt: Evolusjonisme og kjønn ender fort opp i konservative vendinger. Hans polemikk har blitt en spydspiss, og er grunnlaget for retorikken som brukes i relanseringen av evolusjonspsykologien. Kanskje også her til lands. Det er nok heller ikke tilfeldig at evolusjonspsykologien faller i god smak hos Aslak Nore og Harald Eias researcher, Ole Martin Ihle. Begge har vært i USA på Fulbrighstipend. The Blank Slate er hyggelig lesning for de av oss som ønsker å naturalisere de sosiale fortrinn en priveligert oppvekst gir. Tendensen evolusjonismen har til å hoppe fra er til bør, blir dessuten alltid satt pris på av konservative liberalister.
Retorikken går ut på å pådytte hele den post-positivistiske samfunnsforskningen en vitenskaplig praksis som i stor grad forbeholdes kjønnsforskningen. Blant annet gjøres dette ved bruk av begrepet: Standard Social Science Model; en generalisering av radikal sosialkonstruksjonisme. Undertittelen på Steven Pinkers bok; The Modern Denial of Human Nature, er intet mindre enn en stråmann. Dette faktum kommer til å skuffe norske evolusjonspsykologer og høyreliberalister som nå tror at de kan ta sosiologer. På den annen side; å bli pådyttet meninger man ikke har, har evolusjonister måttet leve med lenge. Den «blanke tavlen» er hevnen til de «genetiske deterministene».
Seksti- og søttitallets marxisme, åttitallets postmodernisme, og radikalisert positivismekritikk, lot kjønnsforskningen kvitte seg med krav om nøytralitet og verifiserbarhet. Det var ikke nok å innse at man ikke kunne være objektiv, man skulle ikke engang prøve. Slik ble den fortolkende vitenskapen dratt ned i søla. På samme måte som evolusjonister hopper fra er til bør, gjorde kjønnsforskningen det mulig for seg selv å hoppe fra bør til er. Kjønnsforskningens insistering på radikal sosialkonstruksjonisme har vært opportunistisk, ikke et resultat a generell overtro, slik tredjekulturistene gjerne fremstiller det. Noen har prøvd seg på en intern opprydning; for eksempel Cathrine Holst i 2005 gjennom sin doktoravhandling, eller artikkelen i Klassekampen: Forskning i feminismens navn. Hun fikk støtte av forsker Mai-Len Skjelbreid, men ble ellers sablet ned gjennom en lengre debatt, blant annet av Senterleder ved STK, Professor Harriet B. Nielsen. Også jeg mislyktes to år senere. Andre, som for eksempel Øystein G. Holter, har karriereklokt holdt kjeft mot bedre vitende.
Jeg vil likevel komme med et betinget forsvar av kjønnsforskningen. Det er fremdeles viktig at kunnskapen som produseres gir oss verktøyer til å realisere visse mål. Ikke bare en plass i naturen. Det er her evolusjonspsykologer som Kennair, Pinker og Baron-Cohen må vise at de fortjener større plass. Det holder ikke bare å angripe i løse luften, selv om de skulle ha aldri så rett. Noen målsetninger kan vi alle slutte opp under, ikke bare feminister. For eksempel trenger vi kunnskap som gjør det mulig å realisere likelønn, som kan eliminere, eller drastisk redusere voldtekt og vold i nære relasjoner. Vi kommer trenger kunnskap om den delen av mennesket vi kan endre. Her stiller evolusjonspsykologien seg negativ. Pinker kommenterer tørt:
Selv om psykologien ikke er like politisert som andre deler av samfunnsforskningen, er også den noen ganger drevet av en utopisk visjon hvor endring i barneoppdragelse eller utdanning skal avhelpe samfunnssykdommer og mennesker[1]
Når man også avfeier politiske og sosiale målsetninger med en potensielt nøytral kjønnsforskning, mister evolusjonspsykologien relevans i mine øyne. Tar man konsekvensen av moderne evolusjonsteori; eksemplifisert ved Richard Dawkins bok, The Selfish Gene, hvor mennesker mer eller mindre er utstyrt med en kropp som stiller seg likegyldig til subjektene som lever inni, er det en ting å anerkjenne kjønnets natur, en annen å respektere denne. Er, betyr ikke bør. Pinker formulerer selv denne innsikten:
...puzzling drives have a transparent evolutionary rationale, and they suggest that the mind is packed with cravings shaped by natural selection, not with a generic desire for personal well-being[2]
Det er sosialkonstruksjonismen som lar samfunnet komme i forkant, ikke evolusjonismen. Pinker har heller ingen problemer med «social engineering» når den fremmer evolusjonspsykologi, for eksempel når han beklager seg over at moderne vitenskap har blitt så kontraintuitiv, at fremgang i kunnskapsproduksjonen må sikres ved å skolere de unge, fordi egenskapene ikke har satt seg i genene enda. Men samtidig mener han at det er forkastelig å skolere unge til å ha kontraintuitive, men ønskede holdninger, når heller ikke disse har satt seg i genene enda. Men la oss ta debattten ned på bakken ved hjelp av noen konkrete eksempler. Voldtekt og likelønn nevnte jeg tidligere som allment anerkjente problemområder. Hva har evolusjonspsykologien å tilby?
Uenigheten mellom evolusjonispsykologer og kjønnsforskere handler om hvorvidt voldtekt skal ses på som seksualisert vold, eller voldelig seksualitet. Den første forestilligen er en insistering på hard sosialkonstruktivisme, eller en blank tavle. Voldtekten er ikke forankret i seksualiteten, men et utrykk for partriarkatets vedvarende «massevoldtekt» av kvinner. Evolusjonspsykologien forankrer derimot voldtekt i seksualitet og mannens natur, og har sannsynligvis mye rett i det. Men Steven Pinker gjør det likevel lett for seg selv når han strukturerer sin egen voldtektsdiskusjon langs ansvar og straff. Jo, det mulig å kobinere straff med perspektivet på voldtekt som naturlig seksualitet, men når det kommer til forebygging, har evolusjonspsykologien ikke mer å tilby enn fengsel og kjemisk kastrering. Kanskje er det liberalismen som skinner gjennom; forebygging lukter for mye av «social engineering». Når 72,8% av gjerningsmennene som ble anmeldt for voldtekter i 2007 var av utenlandsk opprinnelse (prosentvis korrigert), sto for samtlige overfallvoldtekter, kom hovedsaklig fra Afrika og Midtøsten, med somaliere overrepresentert i gruppevoldtekter, kun en av tolv gjerningsmenn anmeldt for flere voldtekter var fra norge, blir evolusjonspsykologiens devaluering av kultur og miljø, påfallende.
Fordelen med evolusjonspsykologiens perspektiv er at man ikke overser betydningen av å jobbe med individer. Voldtekt som sosial konstruksjon stimulerer derimot utviklingen av kunnskap som kan brukes i forebyggende arbeid. La oss nå si at kastrering og strengere straffer er en liten bit av løsningen, men problemet er at man ikke klarer å dømme overgriperen og samtidig beholde rettsprinsippet om «skyldig uten enhver tvil». Dessuten blir de færreste voldtekter anmeldt. Voldtekten er faktisk den tryggeste forbrytelsen man kan begå. Viktigere blir det da å kartlegge sosiale mediatorer, og jobbe i forkant av overgrepet, i «strukturen». Evolusjonspsykologi bidrar til erkjennelse, men ikke til kontroll. Det er det som er problemet når Harald Eia gjør seg til agent for evolusjonspsykologien, og sier at naturlig hevntrang må tas høyde for når vi lager lover og regler. Hvorfor det?
Lik lønn mellom menn og kvinner er en forutsetning for likestilling. Kjønnsforskningen opererer etter et ideologisk dogme hvor mannen er norm, og hvor løsningen derfor blir å endre mannen, eller mennene (patriarkatet). Går vi utenom kjønnsforskningen, peker kunnskapen i retning av at kvinner må ansvarliggjøres i likestillingsprosjektet. Norge har ikke lønnsdiskriminering, men et kjønnssegregert arbeidsmarked. Når vi lønner likt, blir utfordringen å få kjønnene til å jobbe likt. Likestilling krever derfor at kvinner velger utdannelser og arbeid som gir en manns lønn, og disse - i all hovedsak, tekniske og økomiske utdannelsene, leder også frem til posisjoner hvorfra toppledere hentes inn. Kvinner velger bort slike utdannelser, i følge evolusjonspsykologien, fordi de rett og slett ikke interesserer seg for slikt.
Ved å påpeke biologiske forskjeller som årsak til lønnsforskjeller, argumenterer evolusjonspsykologien automatisk for et likestillingsperspektiv som må ta utgangspunkt i ulikhet. For Steven Pinker er dette uproblematisk, og han spiller gladelig ut sitt eneste kort: Det ikke er noe galt i at mannen tjener mer. Likestilling betyr noe annet enn likelønn, lik fødselspermisjon, eller karriere. Hvertfall i uoverskuelig fremtid. Det er greit at kvinner tjener mindre, fordi de ikke er interessert i utdannelser som leder til høytlønnede posisjoner; som bærer i seg forventinger om overtidsarbeid. Kvinner bør heller ikke dyttes inn i slike utdannelser. I et lite øyeblikk tror man at evolusjonspsykologi lar kvinner få være norm, akkurat som mannen. Men både evolusjonspsykologi og kjønnsforskning umyndiggjør kvinner, enten ved at de «er sånn», eller at de utelukkende er ofre for skjulte glasstak, institusjoner som «krymper», eller andre ikke-tilstedeværende patriarkalske barrierer. For evolusjonspsykologien er det liten vits i å ta hensyn til sosialiseringens minimale innvirkning på valgene, som hovedsaklig ble tatt, ved XX og XY.
Steven Pinkers forslag om subsidiering av kvinner er like utopisk som venstresidens fantaseringer om planøkonomi i et globalisert arbeidsmarked. Heller ikke evolusjonspsykologien går direkte på det kjønnssegregrerte arbeidsmarkedet ved å ansvarliggjøre kvinner. Tvert imot virker det som om den jævligste hverdagen forbeholdes mannen. Han skal fortsatt fungere som skaffedyr, gjennom rotteracet fortsatt kjempe om kvinners gunst på bekostning av egen helse, levealder, og kontakt med egne barn. At mange menn ikke ønsker å måtte leve opp til slike mannsidealer lenger, eller at nordmenn og kvinner i likestilte ekteskap både rapportere høyere grad av tilfredshet i samlivet, og i hverdagen, betyr mindre. Evolusjonister opererer med en forestilling om at yrker valgt ut fra biologisk disposisjon bidrar til økt livskvalitet, men tar heller ikke denne gangen konsekvensen av egen innsikt. Naturen tar ikke hensyn til vår lykke, det må vi fikse på egenhånd. Gevinsten kvinner oppnår ved å velge biologisk komfortable jobber, er kortvarig, om i det hele tatt.
Ny-positivistenes angrep krymper ved at de velger å smøre en kritikk som hovedsaklig rammer kjønnsforskningen, tynt utover hele samfunnsvitenskapen. Er norske evolusjonspsykologer smarte, gjør de ikke samme feil. Norske samfunnsforskere har på sin side ikke turt, eller brydd seg nok til å ta et skikkelig oppgjør med kjønnsforskningen. Forskere som Geir Høgnses (måtte han hvile i fred) og Trond Pettersen har latt seg overkjøre og avfeie når de har produsert samfunnskunnskap som kolliderer med kjønnsforskningen. Klokelig har de holdt hodet lavt. Men samfunnsforskere kan nå lære noe av den tredje kulturen. Tar man ikke kontroll over den politiske videreføringen av kunnskapen man produserer, og slik sikrer seg en plass i offentligheten, har man i praksis ikke del i virkelighetsproduksjonen. Kjønnsforskningen, som en akademisk videreføring av feminismen, har kanskje bidratt til å fremprovosere en erkjennelse av behovet for å utvide forskerrollen. Samfunnsforskning, som fortolkende vitenskap, bør begå samme innsikt. Ikke bare for å møte utfordringen fra tredjekulturister, men for å rydde opp i egne rekker. Et bokettersyn i kjønnsforskningen bør altså komme, men ikke fra ny-positivister og evolusjonspsykologer.
Tilbake til HonestThinking