Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 24.08.2009, og republiseres på HonestThinking 25.10.2009 etter avtale med forfatteren.
Av Preben Z. Møller
Jeg skal skissere noen utfordringer norsk feminisme står overfor, og prøve å gi en forklaring på hvorfor feminister gjerne debatterer på en måte mange opplever som destruktiv. Jeg kommer til å måtte generalisere, og starte litt tilbake i tid.
På åttitallet opplevde feminismen et tilbakeslag. Media fremstilte feminister som sutrete, og fokuserte på ulykkelige karrierekvinner som følte seg lurt. Kvinnerollen var «i krise», og feminismen fikk skylda. Søttitallsfeministene hadde allerede kuppet virkelighetsproduksjonen i akademia. Nå innså man at dette ikke var nok. Nittitallsfeministene hadde som oppgave å ta kontroll over virkelighetsformidlingen. Media hadde gitt feminister et dårlig image, og de var lei av å bli mobbet.
Som et forsvar mot latterliggjøring, ble hersketeknikker en sentral del av den mediebevisste reposisjoneringen. Ved totusentallet hadde stilen og retorikken endret seg. Feminismen skulle nå fremtilles på en vinnende måte, sminket og edgy. Alltid argumentere ut fra en posisjon av styrke. Ovenfra og ned. På vaskeseddelen til den generasjonsdefinerende antologien, Fittstim (1999) kunne vi lese: «Vi är coola, snygga, tuffa, smarta, roliga och framför allt så är vi feminister». Noe senere fikk den kjedelige Kvinnejournalen det mer riktige navnet FETT. Redaktør, Kritin Engh Førde uttalte til NRK at nå skulle feminister være «ekle» og «provoserende». Norge hadde også sine egne fittstimere. De ga ut boken Råtekst (1999) på svensk resept.
Misnøye og følelsen av å være undertrykt, passet dårlig med den nye, kule feminismen. Sutring var dessuten et dårlig retorisk utgangspunkt. Ingen ønsker å identifisere seg med tapere, heller ikke mediesmarte feminister. Så hvordan kunne man løse dette? Etter at Susan Faludi i Backlash (1991) forklarte årsaken til tilbakeslaget, lanserte hun i Stiffed (1999), noe av retorikken som skulle avføde feminismens såkalte tredje bølge.
Reposisjoneringen besto blant annet av kunststykket å gjøre «kvinnerollen i krise» på åttitallet, til «mannsrollen i krise» på totusentallet. Norske medier, nå med god hjelp fra utposisjonerte feminister, elsket det, og alle lo når Kristine Koht, gjorde narr av (stakkars) Jan Johansen på NRK, mens andre, som Anne Lindmo og Helle Vaagland, ga feminismen et vinnende vesen på andre måter. Nittitallsskikkelser som Michael Kimmel, og her til lands, Jørgen Lorentzen, hadde for lengst slukt agnet, og var i full gang med å redde menn fra seg selv. Den latterlige mannen i media, hadde med «mannsrollen i krise» en akademisk ekvivalent. Men denne «mannsforskningen» var (og er) underkastet feministiske dogmer, illustrert ved at den aldri klarte å formulere hvordan kvinner bidro til den skadelige mannsrollen, hvor enn lite. Den pågår fremdeles på en planet uten kvinner.
I dette klimaet fikk vi naturligvis en absurd og paradoksal retorikk. Feminister prøvde å selge ideologien ved å appellere til den samme destruktive mannligheten de ville utrydde. Menn skulle ikke sutre, og ta feminismen som «ekte mannfolk», akkurat som ekte mannfolk holder kjeft og tar overtidsarbeidet på jobb, eller julingen i skolegården. Samtidig fortsatte feminismens ideologiske brand management, med avisoverskrifter av typen: «Feminister er best i senga».
På midten av 2000-tallet hadde menn virkelig begynt å se på seg selv, men de så ikke det feminister ville de skulle se. Høsten 2007 begynte det å rakne. Karita Bekkemellem utnevnte mannsrollepanelet etter at Runar Døving hadde krevd et oppgjør med en skjevfordeling på en rekke områder. Selv ga jeg ut Pen søker trygg (2007). Blant annet ga boken statistikk som viste at kvinner foretrakk sosioøkonomisk dominerende menn, en opplevelsesverden. Fittstim hadde dermed fått et svar som kanskje hadde alvorlige konsekvenser for likestillingsprosjektet. Senere kom studien, Likestilling og livskvalitet (LL07) - bestilt av Barne- og likestillingsdepartementet. Den viste at menn ønsket å jobbe mindre, at de ville være mer med barna sine. Samtidig ble det tydelig at kvinner ikke var særlig villige til å dele fødselspermisjon eller forsørgeransvar med menn.
Norske menn ville ha dialog, men feminismen hadde tilpasset seg klimaet på åttitallet. Feminister visste hvordan de skulle latterliggjøre, eller mobbe motstandere til stillhet, men ikke hvordan å kommunisere. Da de skjønte at de hadde mistet kontroll over det som hadde vært et effektivt retorisk våpen («mannen i krise»), var reaksjonen nådeløs. Runar Døving og Mannsrollepanelet ble effektivt gjort til klovner, i den grad at flere fant det så belastende at de meldte seg ut. Selv erfarte jeg at feminister hadde gått så grundig til verks, at selv to år senere slet Pen søker trygg med rykter om metodefeil. Men det stoppet ikke der. Det verserte rykter i feministiske miljøer om at jeg hadde slått eks-kjærester.
Denne arrogante, fiendlige og skruppeløse feminismen sliter på folk, som savner nysgjerrighet og konstruktiv nytenking. Man kan vel trygt si at den tredje bølgen i dag, fremstår som et lite skvulp. Likevel var feminist, Anne Viken modig som turte å etterlyse et internt oppgjør, for modus operandi er fremdeles ta utpekte motstandere med alle midler, både offentlig og privat. Det er på tide at unge jenter tar et oppgjør med åttitallstraumene som preger den aldrende råtekstgenerasjonen. De har utspilt sin rolle.
Feminismen har ikke lenger eiendomsrett til likestillingsprosjektet, ei heller en lang rekke andre likestillingsrelaterte problemer. Tvert imot så sakker feminister akterut. Årsaken er innlysende: Å måtte finne forklaringer og løsninger som er forenlige med en ideologi, vil alltid være vanskeligere enn å bare finne løsninger og forklaringer. De gangene ideologien kolliderer med empiri, har empiri måttet vike. Til og med det alltid tilstedeværende, alltid undertrykkende «patriarkatet» fremstår i norge i dag, som en deus ex machina i feminismens hamsterhjul.
Likestillingsarbeidet vil gå sin gang, uanhengig av feminismen, men skal merkelappen representere noe mer enn en krympende, mer og mer ekstrem gruppe, må feminismen før eller siden forsone seg med omverden. På kort sikt innebærer dette følgende:
1 Oppgi dogmet om mannen som norm; tilskriv kvinner årsakskraft på lik linje med menn.
Feminismen tilskriver kun menn årsakskraft. Kunnskap som ikke sender på patriarkatfrekvensen, fanges ikke opp. Dette gjør feminismen til et hinder når likestillingsarbeidet krever at vi forholder oss til kvinner på en like strategisk måte som vi forholder oss til menn. Feminismen skjuler at det finnes reelle goder som kvinner mottar i «patriarkatet». Goder man ikke kan regne med at kvinner uten videre vil gi slipp på. Vi må anerkjenne at begge kjønn opprettholder en konservativ struktur som både menn og kvinner lider under. Feminismen må gi kvinner et eksistensielt løft.
2 Teori må vike for ny empiri.
For ti år siden fant Trond Pettersen ut at vi ikke lenger hadde lønnsdiskriminering, men et kjønnssegregert arbeidsmarked. Dette faktum har blitt reprodusert en rekke ganger, og burde ha medført et paradigmeskifte innen feministisk likestillingstenkning. I stedet fortsetter feminister å rette krav mot «patriarkatet». Senest Martine Aurdal, som var lei av å måtte gjenta de samme likelønnskravene i sitt svar til Anne Viken, men som mange feminister er Aurdal ikke interessert i virkeligheten. Noen ganger er det forårsaket av kunnskapsløshet, andre ganger av en fortapelse i forsteinet teori. Begge deler undergraver feminismens eksistensberettigelse.
3 Velg modige forskningspørsmål.
Feminismen virker på forskningspørmålene. Spesielt på hvilke spørsmål som ikke skal stilles. I fjor ble ikke den mest interessante kjønnsforskningen begått av kjønnsforskere, men av Synovate på oppdrag fra Tine Meierier. Syv av ti norske kvinner forventer at mannen skal være hovedforsørger. Det har i mange år vært en uttrykkelig feministisk agenda å bryte ned skillene mellom aktivisme og akademia; formålet har vært å avsløre skulte maktstrukturer. Det har skapt god aktivisme, men også mye dårlig forskning. Når forskningen er politisk, blir spørsmålene ledende, og forskningen selvbekreftende. Muren mellom feminisme og forskning bør gjenreises.
4 Stopp differensieringen; start integreringen av feminismen.
Mange lokkes av den virkeligheten man kan konstruere ved hjelp av feministiske teorier. Dette tiltrekker seg en viss type mennesker, som ut ifra personlige erfaringer, eller andre forutsetninger, høster psykologiske gevinster i de ekstreme elementene av feministisk tankegods. Det er dette som gjør meg mest pessimistisk på feminismens vegne. Spikrer man feminismen til egen mast, så representerer man hele flåten. I stedet for å kreve at andre skal differensiere blant alle bindestrekene, bør moderate feminister være mer eksluderende i forhold til destruktive krefter i miljøet, som ofte roper høyest. Definisjonsmakten er proporsjonal.
5 Vi større respekt for moderne menneskers selvforståelse.
Innbakt i feminismen finnes sikkerhetsventiler som gjør det mulig å diskvalifisere kvinner (og menn) som ikke er enige, eller som står i en annen virkelighet enn den feminismen holder frem. En feminisme som er selvrefererende, et hermetisk lukket system, vil aldri kunne ta opp i seg en virkelighet i endring. Feminismen burde ha som målsetning å kunne nå ut til et flertall av den norske befolkning, men en feminisme som infantiliserer og umyndiggjør flertallet av kvinner, vil aldri klare dette. Når kvinner sier at de ikke føler seg undertrykt, må feminismen godta dette. Man vil alltid finne de som ikke er like heldige. Fokuser på dem.
Tilbake til HonestThinking