Norsk oversettelse publiseres av HonestThinking 11.01.2009, etter avtale med Samizdat.
Fremdeles i søvn etter Mumbai
Av Daniel Pipes, FrontPageMagazine.com, 9. desember 2008
Til norsk ved Per Antonsen
Det er vanlig at ofre for terroristangrep utført for islam, opplever frykt, tortur, grusomhet og mord, mens sirenene uler, skarpskyttere løper i stilling, og blodbadet skjer i gatene. Slik var det nylig i Bombay (som nå heter Mumbai), hvor vel 170 mennesker ble myrdet og 300 såret. Men for det virkelige målet for islamistisk terror, som er verden i sin alminnelighet, har erfaringen blitt følelsesløs, med apologeter og rettferdiggjørelse som demper avskyen og sjokket.
|
Den ennå levende Mumbai-terroristen, Ajmal Amir Kasab, i aksjon. |
Selv om terrorisme rangerer blant de grusomste og mest inhumane former for krigføring, som piner oss gjennom finkalibret ondskap og villet smerte, har islamistisk terrorisme også blitt et gjennomterpet politisk teater. Skuespillere utfører sine roller etter manuskriptet, for så å bli skyflet ned av scenen og snart glemt.
Når man reflekterer over de mest publiserte episodene av islamistisk terror mot vestlige siden 11. september, – angrepet mot australiere på Bali, mot spanjoler i Madrid, mot russere i Beslan, mot briter i London – fremkommer det et tosidig mønster: Muslimsk begeistring og vestlig fornektelse. Den samme tragedien gjentar seg, bare med nye navn.
Muslimsk begeistring: Mumbai-angrepet avstedkom sporadiske fordømmelser, avdempede offisielle beklagelser, og en overflod av uoffisiell entusiasme. Som den israelske institusjonen Israel Intelligence Heritage & Commemoration Center påpeker, utnyttet de iranske og syriske regjeringene hendelsen til å ”angripe USA, Israel og den sionistiske bevegelsen, og å fremstille dem som ansvarlige for terrorismen i India, og i verden generelt.” Al-Jazeeras internettside fløt over med kommentarer, slike som: ”Allah, gi muslimene seier. Allah, gi seier til jihad,” og ”Drapene på en jødisk rabbiner og hans kone på det jødiske sentret i Mumbai er hjertevarmende nyheter.”
Slik herrefolksmentalitet og slikt trangsyn kan ikke lenger overraske noen, gitt den veldokumenterte, verdensomspennende aksept av terror blant mange muslimer. For eksempel gjennomførte institusjonen the Pew Research Center for the People & the Press en hodningsundersøkelse våren 2006, "Den store skillelinjen: Hvordan vestlige og muslimer ser på hverandre." Rapportens spørreundersøkelser som omfattet ett tusen personer i hvert av ti muslimske land, fant en farlig høy andel av muslimer som i visse tilfeller rettferdiggjør selvmordsbombing: 13 prosent i Tyskland, 22 prosent i Pakistan, 26 prosent i Tyrkia og 69 prosent i Nigeria.
En skremmende andel erklærte også en viss tillit til Osama bin Laden: 8 prosent i Tyrkia, 48 prosent i Pakistan, 68 prosent i Egypt og 72 prosent i Nigeria. Som jeg konkluderte i en anmeldelse av Pew-undersøkelsen i 2006, så antyder ”disse avskyelige tallene at terrorisme begått muslimer har dype røtter og vil forbli en fare i mange år.” Er det ikke åpenbart?
Vestlig fornektelse: Det faktum at det svømmer terrorist-fisk i et gjestmildt muslimsk hav forsvinner nesten i all brekingen fra vestlige politikere, journalister og akademikere. Kall det gjerne politisk korrekthet, multikulturalisme, selvplaging eller hva som helst: Denne mentaliteten skaper selvbedrag og forvirring.
Fornektelsen åpenbares i terminologien. Når en enslig jihadist slår til, slutter politikere, rettsapparat og medier rekkene for å fornekte endog det faktum at det dreier seg om terrorisme; og når alle må innse at angrepet er terroristisk, som i Mumbai, slår det pedantiske etablissementet nærmest krøll på seg for å unngå å legge skylden på terrorister.
Jeg dokumenterte denne unnfallenheten ved å liste opp tyve (!) eufemismer [forskjønnende omskrivninger] pressen hadde gravd frem for å beskrive islamister som angrep skolen i Beslan i 2004: aktivister, overfallsmenn, angripere, bombemenn, tilfangetakere, commandos, kriminelle, ekstremister, kjempere, gruppa, geriljakrigere, geværmenn, gisseltakere, opprørere, kidnappere, militante, inntrengere, radikalere, rebeller og separatister, – alt annet enn terrorister.
Og dersom terrorist er uhøflig, da blir adjektiv som islamist, islamsk og muslim unevnelige. Min blog som heter ” Not Calling Islamism the Enemy,” gir rikelig med eksempler på denne unnlatelsen, sammen med motivene for den. Kort sagt, de som vil omskrive krig mot terror til en global kamp for sikkerhet og fremskritt, innbiller seg at dette språklige spillet vil vinne muslimenes hjerter og sinn.
Etter Mumbai har skribenter som Steven Emerson, Don Feder, Lela Gilbert, Caroline Glick, Tom Gross, William Kristol, Dorothy Rabinowitz, og Mark Steyn igjen påvist forskjellige aspekter ved denne meningsløse lingvistiske atferden, med Emerson som bittert konkluderer at ”Etter mer enn syv år siden 11. september, kan vi nå avsi en dom: Islamske terrorister har vunnet våre hjerter og sinn.” Hva er det som til sist vil få folk i Vesten til å våkne fra sin sløvhet, å sette navn på fienden og føre krigen frem til seier? Bare en ting virker sannsynlig: massive dødstall, la oss si 100.000 døde i et enkeltstående angrep med masseødeleggelses-våpen. Skjer ikke det, synes det som at mye av Vesten, idet man tilfreds etablerer forsvarstiltak mot de fantasifullt beskrevne ”aktivistene,” vil fortsette sin behagelige slumring.
Daniel Pipes (www.DanielPipes.org) er direktør for the Middle East Forum, samt Taube gjesteforeleser ved the Hoover Institution ved Stanford University.
Kilde FrontPageMagazine.
Tilbake til HonestThinking