Dette innlegget ble refusert av Aftenposten, og publiseres på HonestThinking 04.04.2009 etter avtale med forfatteren.

Misvisende om fertilitet, folketall og folkemord

Av Sigurd Skirbekk

Runar Døving skriver i et debattinnlegg i Aftenposten at Hallgrim Berg og undertegnede “maner  til kamp for nasjonal fertilitet”. Dette skulle være uttrykk for ”ekle forestillinger” om  en “livmorstrategi”, som er egnet til ”å vekke hat, redsel og paranoide følelser”, ifølge Døving. Som om ikke det var nok, skulle vi også stå overfor forestillinger som “er kjent fra samtlige folkemord”.

Innlegget er trykt 1. april; det er likevel grunn til å tro at det er ment alvorlig og at det derfor kan være grunn til å svare på det. Artikkelen inneholder flere misvisende og tvilsomme hentydninger, om fertilitet, folketall og folkemord.

Når det gjelder folketallet i de 55 land som har utgjort Europa, er det beregnet å ha vært 34 pst av verdens folkemengde for hundre år siden (Paul Demeny). I dag har det samme Europa 11,5 pst av verdens folketall, ifølge FN. Samme kilde regner med at den europeiske befolkningsandelen kan synke til 7 pst midt i dette århundret.

Variasjonene i fødselsnivå mellom forskjellige land og regioner er alt for store til at fødselsnedgangen i Europa kan forklares som en enkel følge av økonomisk utvikling. Noen har forsøkt å forklare nedgangen i vår del av verden som en følge av kvinnefrigjøring, og har dermed bidratt til å gjøre det suspekt å kritisere utviklingen. Men denne forklaringen er bare holdbar et stykke på vei. Flere studier, blant annet data fra Eurobarometeret, viser at de fleste europeiske kvinner ønsker to barn, samtidig som de ender opp med et atskillig lavere barnetall, under rådende familiære rammevilkår. Her finnes et betydelig potensiale for å øke fruktbarheten.

Omvendt er det et stort behov for familieplanlegging i mange fattigere land. Flere ledende demografiske forskere, fra både Europa og Afrika, har i tidsskriftet Science for 16.3. 2007 påvist hvor viktig det er å fokusere på befolkningsspørsmålene for å oppnå Millenium Development-målene for en forsvarlig utvikling.

Enkelte har forsøkt å forklare den europeiske fødselsnedgangen som uttrykk for en planmessig økologisk tilpasning: Mange mennesker og høyt forbruk lar seg ikke forene med naturens ressursmessige grenser. Allerede i dag forbruker vi ressurser som det ville kreve 1,2 jordkloder å reprodusere. Dette, som kalles menneskenes fotavtrykk, kan vi lese mer om i WWF-utredningen ”Living Planet Report 2004”.

Det finnes forskere som mener at europeerne burde ta sikte på å stabilisere sitt folketall på rundt 500 millioner, av økologiske hensyn. Den ungarske økonomen Karoly Lorant har argumenterer for det og for at europeerne burde satse på egen reproduksjon og ellers være restriktive både med konsumpsjon og med immigrasjon. Andre land burde satse på en restriktiv befolkningspolitikk.

Men det er ikke slike økologiske hensyn som har preget utviklingen i løpet av siste generasjon. I valget mellom fødsler og forbruk, er det stort sett forbruket som har fått prege livsformene i vår del av verden. Samtidig har vi sendt signaler til andre land om at de kan forvente at vi vil ta imot deres befolkningsoverskudd. Økologisk sett står vi her overfor en form for dobbelt mistilpasning.

Det kan bli misvisende å ville analysere disse tilstandene som resultat av en strategisk kamp mellom folkegrupper. Vi kan komme nærmere inn på de avgjørende prosesser ved heller å se utviklingen som uttrykk for folks tilpasning til forskjellige livsidealer som ikke lenger er funksjonelle, enten det gjelder kampen for å gjøre natur til forbruksvarer eller kampen for å sikre alderdommen ved store barnetall. Dette har jeg skrevet om i flere bøker, senest i siste del av Nasjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag fra 2008.

Det er mye som her kunne gjøres, hvis utfordringene ble forstått i sammenheng. Døving gjør seg imidlertid til talsmann for en avsporing av saklig debatt når han knytter tiltak for en fornuftig reproduksjon til en politikk for folkemord. - Hvis han seriøst hadde ønsket å gå inn på forklaringer på folkemord, kunne han startet med en av de fremste forskerne på feltet: R. J. Rummel ved universitetet på Hawaii.  Han har festet seg ved politisk-ideologisk maktkonsentrasjon som en overordnet forklaring på at nærmere 170 millioner kunne kategoriseres som ofre for folkemord i forrige århundre. Forskjellige former for politisk idealisme som ikke tar økologiske hensyn, inngår i flere av disse ideologiene.

Tilbake til HonestThinking