Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 14.02.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Kampen mot Darwin er kampen mot vitenskapen og det rasjonelle verdensbilde: et eksempel fra norsk skolehistorie
Av Nils Chr. Stenseth, Professor i biologi og leder for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Biologisk institutt, Universitet i Oslo
Darwins revolusjonerende teori
Med sin bok ”Om artenes opprinnelse” viste Charles R. Darwin at evolusjonen hadde skjedd som et resultat av det naturlige utvalg. Dermed ble det mulig for oss mennesker å forstå vår plass i universet, der vi er en del av naturen og underlagt de samme lovene og mekanismene som dem alt annet liv er underlagt. Darwin og hans lære faller i så måte naturlig inn i en lang faglig utvikling innen naturvitenskapen: Astronomien la for 400 år siden grunnlaget for å forstå menneskets plass i kosmos ved å vise at jorda ikke er verdens sentrum, bare en planet i bane rundt én blant milliarder av stjerner. Darwin viste at vi mennesker er en del av den naturen som omgir oss – for første gang forsto vi menneskets opprinnelse. Darwin og den kunnskapsutviklingen han la grunnlaget for, står dermed sentralt innen vår forståelse av oss selv og vår plass i verden. Ikke bare sier evolusjonsbiologien noe om vår plass i naturen, men også mye om naturen i oss. Darwins teori om evolusjon er i virkeligheten en av de mest revolusjonerende ideene innen Vestens kulturhistorie. Ved å vise hvordan utviklingen av det biologiske mangfoldet skjer uten en styrende hånd, åpnet han for et sekulært verdensbilde.
Darwin og hans evolusjonsbiologiske teori forkaster ikke Guds eksistens, men den overflødiggjør ham for å forklare utviklingen av vår egen art og det levende miljøet rundt oss. Den darwinistiske teorien om at evolusjonen har skjedd som et resultat av det naturlige utvalg, representerer en materialistisk forklaring på livet og la grunnlaget for å forstå hvordan liv kunne oppstå i hva som opprinnelig var en fysisk/kjemisk verden. Vi vet i dag at planter og dyr ikke er uforanderlige, slik blant annet Bibelen formidler. De gjennomgår tvert imot hele tiden en dynamisk forandring. Det er denne dynamiske foranderligheten som med tiden leder til opprinnelsen av nye arter. Den innsikten Darwin kom fram til, er i dag grunnlagsteorien for biologien og alle dens beslektede vitenskaper.
I Norge tok det lang tid før Darwins evolusjonsbiologi slapp til i den norske skolen. Fram til 70-tallet var Darwin så godt som fraværende i grunnskolen. Til da hadde formidling om Darwin og hans banebrytende arbeid stort skjedd gjennom arbeidene til popularisatorer som Kristine Bonnevie (Norges første kvinnelige professor), som skrev en rekke populære skrifter til allmenn folkeopplysning på 1920- og 30-tallet, og Anatol Heintz, som skrev boka Menneskets avstamning i 1941. Det var imidlertid Kåre Elgmork og Rolf Berg som først brakte Darwin inn i den norske grunnskolen, så seint som i 1970.
Det finnes fremdeles sterke strømninger som bidrar til å usynliggjøre Darwin og hans evolusjonsbiologi i norsk skole.
Bondeviks mislykkede kamp mot Darwin
I 1986 forsøkte daværende statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet, Kjell Magne Bondevik, å sidestille kreasjonisme med Darwins evolusjonsteori innen naturfagundervisningen – uten å lykkes. Jeg deltok selv i den kampen.
Litt bakgrunn: I 1984 satte daværende undervisningsstatsråd Kjell Magne Bondevik i gang et omfattende arbeid med å lage ny læreplan for norsk grunnskole. Det daværende Grunnskolerådet fikk i oppdrag å lage planen. Etter en omfattende og god høringsrunde utarbeidet Grunnskolerådet et forslag, som ble overlevert til statsråd Bondevik. Et halvt år seinere forelå Bondeviks plan klar til bruk – under navnet M85.
Læreplanen, som ble lagt fram som en «revidert og midlertidig utgave», ble presentert på en stor pressekonferanse. Den var trykt i 100 000 eksemplarer, på begge målformene, klar til å bli sendt ut til alle i norsk skole. Statsråd Bondevik framhevet på pressekonferansen at M85 var omtrent som den planen som han hadde fått fra Grunnskolerådet, bare med enkelte «innstramninger». Det viste seg snart at dette var en mild underdrivelse! Etter hvert oppdaget folk, ikke minst Svein Sjøberg, at forandringene var ganske omfattende på viktige punkter.
Dette hadde Bondeviks folk gjort uten å ta hensyn til hva høringsinstansene hadde uttalt – han var ikke interessert i disse. Rettingene var av rent politisk karakter. Det Bondevik blant annet hadde gjort, var å legge opp til at elevene skulle få en balansert innføring i både Darwins teorier og kreasjonisme – i naturfagtimene. I planen for naturfag hadde Bondevik og hans stab blant annet føyd til: «Skolen må opplyse om at det ikke foreligger noe endelig svar når det gjelder menneskehetens historie, og at det ikke behøver å være noe motsetningsforhold mellom naturvitenskapelige teorier og Bibelens lære om skapelsen.» Et annet sted sto det at man skulle behandle «kritikken av utviklingslæren». (Det bør legges til at Bondevik og hans stab hadde gjort en rekke andre – graverende – endringer, men det er en annen historie som ikke har med Darwin i skolen å gjøre; det har imidlertid med kampen mot et sekulært verdensbilde å gjøre.)
I april 1986 sprang bomben, der Sjøberg på en glimrende måte hadde regissert meg og andre i et godt opplegg med betydelig mediedekning – et opplegg med én hensikt, nemlig å få fjernet de politiske føringene og å få tilbake de faglig forankrede holdningene nedfelt i det opprinnelige forslaget fra Grunnskolerådet.
Min egen vurdering av den norske «apeprosessaken» er følgende: Bondevik og hans nære medarbeidere hadde en klar plan om å svekke evolusjonsbiologiens stilling i skolen – og dermed i samfunnet. Men Bondevik var nok ikke godt nok orientert: Under et debattmøte ble jeg invitert til hans kontor for å orientere om evolusjonsbiologiens status innen det internasjonale fagmiljøet, for som hans statssekretær sa: «Vi har ikke vært tilstrekkelig klar over hvor faglig sterkt evolusjonsbiologien står.»
I mai 1986 ble det regjeringsskifte, og den nye Ap-regjeringen trakk tilbake Bondeviks M85. Skolene makulerte de 100 000 utsendte eksemplarene. Ett år seinere kunne den nye undervisningsstatsråden, Kirsti Kolle Grøndahl, legge fram en ny og langt bedre plan godt i tråd med fagfolkenes innspill til Bondevik vel ett år tidligere. Det ble en seier for fagfolks kunnskap, men heller ikke den gangen greide man å få inn Darwin og evolusjonsbiologien på et rettmessig tidlig skoletrinn – Darwins lære om evolusjon burde komme inn på samme klassetrinn som det der elevene nå blir presentert for bibelhistoriens fortelling om hvordan vi er blitt til.
Darwin i dagens norske skole
Til tross for den helt sentrale stillingen Darwin og hans evolusjonsteori har i faget biologi, har altså Darwin og evolusjon ingen sentral plass i dagens skolen. Først i 8–10. klasse blir elevene i dagens norsk skole introdusert til Darwins lære. I naturfaglæreplanen for den norske skolen står det at elevene etter fullført 10. klasse skal kunne «forklare hovedtrekkene i evolusjonsteorien og grunnlaget for denne teorien». Dette betyr at elevene skal lære dette en gang mellom 8. og 10. klasse. Ofte legges denne delen av undervisningen til 8. klasse. Dessverre står det ingen steder at elevene skal lære seg grunntrekkene i Darwins teori om evolusjon ved det naturlige utvalg. Skulle elevene virkelig forstå hvilken genial idé Darwin framsatte i Om artenes opprinnelse, er det dette de skulle ha lært.
Det forekommer meg videre underlig at elevene blir eksponert for den bibelske skapelsesberetningen allerede i første klasse, mens den vitenskapelig korrekte framstillingen først presenteres 8–10 år seinere. Dette ikke minst fordi en sentral målsetting med skolens undervisning er å lære elevene om livet og det å være menneske – et av menneskenes dype spørsmål. Skal de kunne det, må elevene gis innsikt i hvor de kommer fra – som individ fra mors liv, som menneske fra tidligere menneskeformer i Øst-Afrika som var nær beslektet med tidligere eksisterende apeformer.
Lærebokforlag – og deres konsulenter – er fremdeles nølende til å «kjøre fram» vår innsikt om evolusjon generelt og vår innsikt om menneskets utvikling spesielt. For å ta et eksempel: Da vi for noen år siden reviderte vår lærebok i biologi for den videregående skolen (TreBI), ønsket jeg at vi skulle starte med en beskrivelse av menneskets utvikling (med fine illustrasjoner av menneskets nære apeslektninger). Men konsulentene frarådet dette med den begrunnelsen at boka da ville kunne tape markedsandeler i de mer religiøse delene av landet – og forlaget fulgte dette konsulentrådet. Gledelig er det ikke desto mindre at sisteutgaven (2004) av denne læreboka framhever menneskets evolusjon: «Som art er mennesket en nykommer. De første menneskene utviklet seg ved naturlig utvalg i Afrika for et par millioner år siden.»
Hva kan vi lære av skoleslaget i 1986?
Det er viktig å ta lærdom av historien fra 1986. Det finnes fremdeles meget sterke krefter i Norge som ikke vil at elever skal lære om Darwins banebrytende nyvinninger. Ikke minst er dette viktig i dag med framveksten av en rekke privatskoler fundert på til dels meget dogmatiske livssyn.
Vi fagfolk vet at Darwins evolusjonsbiologiske lærebygning er grunnlaget for all moderne biologi. Det er vår plikt å formidle dette til allmennheten, og deriblant skolens elever. For om ikke, blir det bare «de andre» som formidler sine (feilaktige) standpunkter – og da blir det «de andre» som vinner gjennom, og som folk får tillit til, for «fagfolk stiller jo ikke opp». Vi – fagfolkene – må også kjempe for å få Darwin og hans lære inn på en mer grunnleggende måte i skolen. Vi må arbeide for at skolebøkene på en riktig måte reflekter det faktum at evolusjonsbiologien gir oss det vitenskapelige grunnlaget for å forstå vår plass i naturen og naturen i oss. Ettersom Darwins teori om evolusjon er en av de mest revolusjonerende ideene innen vestens kulturhistorie, burde elevene lære om denne fra de aller første skoletrinnene: det er Darwins evolusjonsbiologi som gir svar på menneskenes dypeste spørsmål – hvor vi kommer fra
Kampen for Darwin – og hans evolusjonslære – er i virkeligheten kampen for vitenskapen, en kamp mot kvasivitenskap: rasjonaliteten vs. irrasjonaliteten. Vi har ikke råd til å tape kampen – for om vi det gjør, fjerner vi det idémessige grunnlag som hele vårt moderne samfunn bygger på.
(Denne artikkelen er basert på kapittel 13 i ”Darwin: verden ble aldri den samme”, red. Hessen, D.O., Lie, T. og Stenseth, N.C. (2009), Gyldendal.)
Tilbake til HonestThinking