Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 12.02.2009, og republiseres på HonestThinking samme dag etter avtale med forfatteren.
Av Anne Stensvold, professor i religionshistorie ved UiO
Vedtaket om å tillate politi med hijab illustrerer en problematisk sammenblanding av religion og etnisitet. I følge politidirektør Killengreen skal ordningen føre til at flere med innvandrerbakgrunn vil gå inn i politiet. Men det er jo slett ikke alle innvandrere som bruker hijab, og bare et fåtall av innvandrere fra muslimske land gjør det. Hvilke grupper er det Killengreen har i tankene? Muslimene? Men det er vel ikke praktiserende muslimer som figurerer høyt på kriminalitetsstatistikken?
Sammenblandingen av religion og etnisitet i Killengreens begrunnelse viser mangelfull kunnskap både om religion og om etniske grupper i Norge. Det er selvfølgelig riktig at flere muslimske grupper mener at kvinner skal dekke til håret når de er utenfor hjemmet, men spørsmålet er om det er klokt av den norske staten å støtte opp om disse gruppenes kleskode.
Killengreen ønsker seg politifolk med hijab fordi ”politiet skal reflektere det multikulturelle samfunnet”. Men den viktigste begrunnelsen for politiuniformen er vel, slik Politiforbundet har hevdet, at uniformen signaliserer politiets rolle som representant for den norske staten. Da er det ikke rom for politifolk å flagge sine personlige (religiøse) verdier - ei heller etnisk tilhørighet. Hvis det var tilfelle burde vel halvparten av politifolkene i Finnmark være samer og gå med et merke på uniformen som signaliserer samiskhet?
Hijab i politiet smaker mer av kan ses som en innrømmelse av særrettigheter for religiøse (muslimske) politifolk. Men samtidig kan dette også ses som en utvidelse av statens domene når staten (politiet) vil inkludere alle religioner i staten.
Når politidirektøren vil åpne for politifolk med hijab, er det nok et bevis på den usikkerheten som hersker det moderne, sekulære Norge har i forhold til religion. Siden krisen med Muhammed-karikaturene i februar for tre år siden er religion blitt et tabuområde: religion (islam) er blitt farlig. Når noe er farlig gjør man ett av to: enten prøver man å fjerne problemet, eller man lukker øynene og løper. Begge reaksjoner er like absurde - fordi utgangspunktet er feil. Religion er ikke farlig. Det som er farlig, er å ikke diskutere; å unndra religion fra kritikk, og å behandle religion som noe helt for seg selv - noe som trenger beskyttelse og særrettigheter.
Det er en utbredt misforståelse at religion virker samlende på samfunnet og at religiøse normer og verdier er de mest grunnleggende. Religion kan være samlende, men bare dersom det er religionsmonopol og alle samfunnsmedlemmer tilhører en og samme religion. I et land med flere religioner, fungerer religionene som interesseorganisasjoner. Da virker religionen samlende innad i gruppen, blant religionsmedlemmene selv.
I et multireligiøst samfunn er det viktig å skille mellom stat og religion. Det er en vanskelig ballansegang, særlig i Norge med en nesten fem hundre år lang tradisjon med statskirke. I dag fremstår Den norske kirken som vokter av den kristne kulturarven, og i forlengelsen av dette blir muslimske, buddhistiske og hinduiske trossamfunn representanter for etniske gruppers grunnverdier. Dette samrøret mellom religion og etnisk gruppe som skaper problemer i et moderne samfunn med individuell valgfrihet i religions- og trosspørsmål. Da blir det, av prinsipielle grunner ikke lenger mulig å sette likhetstegn mellom individers religiøsitet og etnisk-kulturell gruppetilhørighet. Ikke alle etniske nordmenn er kristne, ei heller er alle innvandrere religiøse.
Politi med hijab er symbolpolitikk som viser - på en demonstrativ måte - at den norske staten inkluderer sine muslimske borgere. Men det spørs om denne symbolpolitikken har ønsket virkning. Når staten peker ut én minoritetsreligion og gir den særrettigheter i statens egen myndighetsutøvelse åpner det for krav om religiøs representativitet både i politiet og andre etater.
Mye ville vært vunnet dersom man sluttet å ta religionenes selvforståelse som fasit og betraktet religioner som det de er: en type interesseorganisasjoner i et demokratisk samfunn.
Tilbake til HonestThinking