Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 18.02.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes
Darwin kunne umulig ha forestilt seg alt hva hans teorier skulle bli brukt til. Og ennå har vi sett lite: Framtidas viktigste teknologi vil bygge på noe Darwin oppdaget.
At Darwins teorier har en overordnet posisjon innen moderne biologi, er ingen nyhet. Men Darwin gjorde oppdagelser som har implikasjoner langt utenfor biologien, noe vi så vidt har begynt å merke effektene av. Og den potensielt største effekten vil vi ikke se ennå på noen tiår. Grunnlaget for denne vil være noe Darwin oppdaget, en mekanisme som inntil nylig kun naturen hadde tatt i bruk, men som vi mennesker nå har begynt å utforske. Dette kan resultere i en teknologi med muligheter til å takle det 21ste århundrets store utfordringer. Men den kan også bety slutten på mennesket – slik vi kjenner det.
Før vi kommer dit vil imidlertid den darwinistiske revolusjonen, fase 2, ha endret kulturen vår dramatisk. Vi er inne i en kunnskapskrise som kan sammenliknes med da det ptolemeiske verdensbildet ikke lenger kunne forklare de observasjonene man gjorde. Man forsøkte å reparere med ad-hoc-løsninger, men måtte til slutt gi etter og anta et nytt system. I dag sliter man også med teorier som ikke kan forklare noe særlig av det som skjer. Men fordi dagens kunnskapskrise dreier seg om mennesket og samfunnet, og har direkte konsekvenser for politikken, får den også samfunnsmessige konsekvenser. Når det teoretiske utgangspunktet for politikken er galt, blir resultatet ikke bare ”titt originalest”, men vil i mange tilfeller gjøre vondt verre.
Vi har sett noen eksempler. De gigantiske kommunistiske eksperimentene i Sovjet og Kina var basert på edle visjoner, men slo fullstendig feil, med millioner av tapte liv som resultat. Det teoretiske grunnlaget var troen på at mennesket kunne formes til en ny og bedre mennesketype, fordi vi er født som ”blanke ark”. Det er den samme naive menneskemodellen som styrer politikken også her hos oss, på felter som skole, kriminalomsorg, likestilling, etc..
Nå ser vi imidlertid begynnelsen på en utvikling som vil endre samfunns- og humanvitenskapene totalt. Lenge har disse vært dominert av en konstruktivistisk forståelse, der man så bort fra at menneskene har en evolvert natur, med medfødte tilbøyeligheter. Man så også bort fra hvordan vår tenkning og atferd i stor grad formes i det kognitivt ubevisste, og har vært skeptisk til kvantitativ empiri, med det resultat at man viklet seg inn i teorier uten kontakt med virkeligheten.
Etter en panisk reaksjon mot sosiobiologien på 70-tallet, har vi sett mange tegn på at evolusjonær tenkning begynner å gjøre seg gjeldende utenfor biologien. De mest markante endringene har vi sett innen psykologien, der den evolusjonære vinklingen nå er vel etablert til og med i Norge. Den evolusjonære psykologien er et barn av sosiobiologien og ”andre generasjons” kognitiv vitenskap, der man utviklet et helt nytt syn på hvordan vi tenker og handler. I ettertid kan man se at evolusjonspsykologene i begynnelsen skjøt over mål noen ganger, men man er nå kommet mye lenger enn de karikaturene som motstanderne liker å gi.
Internasjonalt har vi også sett at økonomifaget har utviklet darwinistiske tilnærminger. Et viktig premiss her er erkjennelsen av at mennesket ikke handler så fritt og rasjonelt som vi gjerne tror, men preges av intuitive snarveier som evolusjonen har lagt ned i oss. (Se for eks julenummeret til The Economist, og Scientific Americans temanummer om evolusjon, januar 2009) Også stadig flere sosiologer jobber nå ut fra denne erkjennelsen. Til og med litteraturvitenskapen nå har fått sin darwinistiske fløy, ledet av forskere som Joseph Carroll og Jonathan Gottschall. At lingvistikken i dag er sterkt preget av evolusjonær tenkning, burde være velkjent. Chomskys store oppdagelse var jo at vi er født med et språklig ”instinkt” (Steven Pinker), som gjør at vi finner en rekke grunnleggende likheter i språk verden rundt, og også forklarer hvorfor barn lærer språk så raskt og uanstrengt som de gjør.
Nok et felt der evolusjonære perspektiver har gjort det mulig å forstå et menneskelig fenomen på en helt ny måte, er innen religionsforskningen. Den nye vinkelen her er å se på religion og religiøsitet som fenomener som har med den menneskelige psykologi å gjøre. Derfor kan antropologer (Scott Atran, Pascal Boyer) og psykologer (Paul Bloom, Justin Barret, Robin Dunbar) finne at religioner over hele kloden deler en rekke grunnforestillinger, som er tilstede i kims form allerede hos småbarn. Det ser ut som om vi på mange måter er ”født til å tro”, med en medfødt hang til religiøs tenkemåte. Atran har vist hvor viktig det er å ta hensyn til den religiøse dimensjonen i konfliktsituasjoner, som den mellom arabere og jøder. Her snakker vi om tilbøyeligheter som evolusjonen har lagt ned i oss, og som ikke bare kan avskaffes ved et pennestrøk.
På disse og andre felter vil de evolusjonære tilnærmingene utkonkurrere de tradisjonelle, fordi de faktisk kan gi nye innsikter. Revolusjonen vil i noen fag komme innenfra, men der dette ikke går, vil det skje ved at for eks. ”atferdsøkonomi” skyver tradisjonelle samfunnsfag til side, fordi samfunnet vil ha resultater, ikke teori på tomgang.
Men langt unna offentlighetens søkelys, er en tredje fase i den darwinistiske revolusjon begynt. Og her snakker vi om en utvikling som vil føre med seg endringer så radikale at vi nesten ikke har fantasi til å forestille oss dem.
Darwins største oppdagelse var at han fant en mekanisme – kanskje den eneste – som kan utvikle kompleksitet. Det er denne evolusjonen har benyttet seg av. Det finnes til og med en teori om at universet utviklet seg på denne måten (Lee Smolin). Men den samme mekanismen kan også brukes til å skape stadig mer komplekse dataprogrammer og -systemer, til man kommer til et punkt der disse kan utvikle seg selv videre, og langt raskere enn hva mennesker er i stand til.
Dette feltet har allerede eksistert i en del år, under ulike betegnelser – genetiske algoritmer, evolusjonær programmering, kunstig liv, etc. – men prinsippet er det samme: Man gjenskaper de betingelsene som har gjort evolusjon mulig – men nå i datateknologiens verden. Ta for eksempel feltet ”kunstig liv”, der man i utgangspunktet skapte svært enkle ”organismer” som levde sitt ”liv” på dataskjermen: De reproduserte, muterte, paret seg, konkurrerte med hverandre, og utviklet over tid nye former som i noen tilfeller kunne oppnå en kompleksitet som de som satte dem i gang ikke kunne ha forestilt seg.
Evolusjonsmekanismen, ”Darwins algoritme”, er i prinsippet enkel. Man har et utvalg individer i et miljø der det er knapphet på visse ressurser, som datalagringsplass, som individene må konkurrere om. Disse pares, ”rekombineres”, med hverandre, som dyr parer seg i naturen. Ut fra dette oppstyr nye individer, med litt ulike egenskaper. Disse konkurrerer med hverandre, parer seg, nye individer oppstår, etc.. Mutasjoner kan også forekomme. Og etter mange generasjoner kan det utvikle seg individer med helt nye egenskaper, og nye kombinasjoner av egenskaper, slik at stadig mer komplekse individer kan oppstå. Det er slik evolusjonen har skapt oss mennesker. Og på denne måten har dataingeniører allerede utviklet tekniske løsninger for alt fra flymotorer, trafikkreguleringssystemer, satellittbaner og roboter.
Foreløpig ser dette greitt ut. Denne prosessen kan styres helt eller delvis, akkurat som hundeavlere selekterer fram hunder med spesielle egenskaper. Men den kan også foregå uten styring, om de nødvendige omstendighetene ligger til rette, slik at for eksempel evolusjon av kunstig liv eller dataprogrammer kan foregå helt på egenhånd. Selv om utgangsbetingelsene er satt av mennesker, kan man tenke seg at dataprogrammer kan oppnå en kompleksitet der de selv omformer sine rammebetingelser.
Hvorfor skulle man la dataprogrammer evolvere nye versjoner på egen hånd? Fordi dette kan speede opp prosessen astronomisk mye raskere enn hva mennesker greier å gjøre. Mennesker har også klare begrensninger mht hvor stor og komplekse dataprogrammer de kan ha oversikt over. Datateknologien har i prinsippet ingen slike begrensninger, verken på hastighet eller kompleksitet. Maskinvaren utvikler seg fremdeles etter Moores lov, dvs at kapasiteten fordobles ca. annethvert år. Flaskehalsen ligger i programvaren, og dersom utviklingen kan automatiseres, kan nye, mer komplekse dataprogrammer skapes i et vanvittig tempo. Og automatisert programmering er i prinsippet allerede et faktum.
Dette har skapt ny optimisme mht utviklingen av ”kunstig intelligens”, og mange ser nå for seg at virkelig intelligente datasystemer kan utvikles om få tiår. Dette vil kunne hjelpe oss med å løse mange av de ekstreme utfordringene som nå stabler seg opp: energikrise, klimakrise, finanskrise, matkrise. Intelligente systemer kan finne nye løsninger som vi aldri ville klart å komme på, de vil også kunne holde miljøgifter og andre problemskapere under kontroll på en måte vi ikke kan klare. Ifølge datagründer og fremtidsguru James Martin (The Meaning of the 21st Century) er det automatisk programmering som er nøkkelen til at de tre store teknologiske revolusjonene – bio, nano og IT – vil kunne konvergere og skyte virkelig fart. Og dermed endre verden radikalt.
Men: Den dagen et virkelig intelligent datasystem er et faktum, og datasystemene fortsetter å evolvere, vil man innen kort tid ha systemer som er hinsides menneskelig intelligens og oversikt. Og som George Dyson har sagt: Når vi utvikler grensesnittet mellom oss og maskinene slik at de skal bli lettere å kontrollere, vil også det motsatte bli tilfellet: Det vil også bli lettere for systemene å kontrollere oss. Alladins ånd ville være ute av flasken på en måte vi aldri kunne tenkt oss. Og slett ikke Darwin, som i sin tid leverte oppskriften.
Tilbake til HonestThinking