Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 30.09.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.

Forskere som ikke vil

Av Bjørn Vassnes

I det siste har vi opplevd flere eksempler på at ledende norske samfunns- og kjønnsforskere ikke tar sitt samfunnsansvar på alvor. Først var det leder for «Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning» ved UiO, Harriet Bjerrum Nielsen, som frasa seg ansvaret for å diskutere senterets forskning i media, fordi debatten der ikke tilfredsstilte hennes kriterier. Sist søndag var det så sosiologiprofessor Willy Pedersen (også han fra UiO, har denne institusjonen et spesielt problem?) som kom med sterke beskyldninger mot Harald Eia i forbindelse med TV-serien «Hjernevask», og som ville trekke seg i etterkant fra et allerede innspilt intervju han hadde gått med på å stille opp i, og der han tilogmed fikk anledning til å svare på kritikk fra amerikanske forskere. Han brukte den vanlige hersketeknikken der en autoritet kaller andre for «useriøs», uten å føle behov for å underbygge dette.

Både Bjerrum Nielsen og Pedersen er tydeligvis ikke vant til å møte motstand når de snakker med journalister eller sender innlegg til avisene, og vil ha seg frabedt dette. Derfor krever de en form for særbehandling som for eks en politiker eller en næringslivsleder aldri kunne drømme om. Men en professor, særlig en som er medievant og gjennom mange år har vært en premissleverandør til offentlig politikk (som både Bjerrum Nielsen og Pedersen har vært), må kunne stå ansvarlig for sin kunnskap og for sine uttalelser. Også overfor offentligheten, ikke bare overfor vennligsinnede og underordnede forskere.

Eia utøver her en plikt som norske journalister og media i alt for liten grad har utøvd: å stille kritiske spørsmål til forskerne, og be dem begrunne sine standpunkter. Det vanlige ellers er å la disse forskerne få stå fram og synse uten krav til begrunnelser eller argumenter. Derfor har med rette norske media av og til blitt beskyldt for å være ukritiske mikrofonstativer for forskningen.

Men hva skjer de gangene media og journalister stiller kritiske spørsmål? Jo, da får de gjennomgå. Da jeg selv stilte kritiske spørsmål til kjønnsforskningen i 2003/2004 (i flere artikler og boken Livets Dans), ble jeg forsøkt mobbet vekk både fra min spalte i Klassekamoen og min jobb som formidler på UiB. Senter for Kjønnsforskning ved UiO (med Bjerrum Nielsen som leder) arrangerte hatseminar rettet eksplisitt mot meg, og det ble lagt ut en nidvise (!) på UiOs egne nettsider. Kampanjen ble fulgt opp av forskernes mikrofonstativer i media, jeg måtte gå til PFU for å få inn motinnlegg mot bakvaskelsen i Aftenposten den gang (fra avisens egne kommentatorer).

Noe av kritikken gikk også da på at man fornektet biologiens betydning. Her kan det virke som om man har vært på glid, uttalelser fra flere kjønnsforskere tyder på dette. Men i realiteten har lite skjedd. Forskningsrådets program for kjønnsforskning gjelder kun forskning som i utgangspunktet tar det for gitt at biologien ikke er interessant. «Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning» har også en meget spesiell definisjon av «tverrfaglighet». Og når forskere snakker om at det er viktig med «dialog» og å se «begge sider», er dette bare tomme ord. Når Pedersen etterlyser en «seriøs» debatt om forholdet mellom biologi og samfunnsfag (og dermed antyder at Eia ikke er seriøs), kan man spørre: Hvor er Pedersens – eller andres samfunnsforskeres – bidrag til en slik debatt?

Svaret er at de ikke er der. Det det dreier seg om, er nemlig en kamp for å bevare egen maktposisjon og legitimitet. Kanskje ikke innad i akademia – der har all debatt stilnet. Men utenfra kan vi endelig – i år – se tegn til at offentligheten ikke lenger vil la professorene få sitte der uten å måtte begrunne sin posisjon, uten å ta steget ut i det offentlige rom og forsvare sine standpunkter.

Serien «Hjernevask» representerer noe nytt i norsk TV-journalistikk, nettopp fordi den tør å være kritisk til forskerne, og krever begrunnelser. Et eksempel på det motsatte var en tidligere NRK-serie, Eva og Adam, der biologifornektende kjønnsforskere (stort sett fra det nevnte senteret ved UiO) uforstyrret fikk lov å synse om kjønn og kjønnsroller. Alternative synspunkter ble kun berørt i karikaturform, og biologer og psykologer ble omtalt som idioter eller fascister (som enkelte kjønnsforskere fremdeles gjør). Men den gang var det ingen forskere – eller journalister - som protesterte mot ensidighet og usaklighet. Til forskjell lar «Hjernevask»-serien ulike synspunkter og perspektiver få slippe til. Og forskere som Pedersen får tilogmed komme tilbake og forsvare seg.

Men selv dette tåler ikke ledende norske kjønns- og samfunnsforskere, og de skyr ingen midler for å diskreditere TV-serien – før de har sett den! Dermed svikter de både sin egen forskningsetikk, der kunnskapen blir til ved å la ulike meninger og perspektiver brytes, og sitt samfunnsansvar - der «formidling» er et viktig element. 

En serie som «Hjernevask» er derfor noe vi bør hilse velkommen, og jeg tar for gitt at NRK ikke gir sin frie journalistikk på båten og lar seg presse til taushet. Er det noe som burde tåle debatt, er det jo nettopp forskningen. Det burde være slutt på den tiden da samfunns- og kjønnsforskere skal sitte og kontrollere kunnskapen som de geistlige i «Rosens Navn».

Tilbake til HonestThinking