Denne artikkelen publiseres på HonestThinking 01.05.2010. etter avtale med forfatteren.
Av cand philol Bjørn Ivar Hubendick
Det har blitt skrevet mye om rasebegrepet i mediene i det siste. Det er dog slående hvor mye synsing og ideologi, men lite biologi, det har vært i debatten.
Utviklingen innen genetikken går med ekspressfart og jeg tror mange er rett og slett ikke oppdatert på området. Jeg skal her prøve å presentere situasjonen i dag som den kommer frem i fremfor alt boken ”Before the Dawn – Recovering the Lost History of Our Ancestors” av Nicholas Wade. Wade er vitenskapsjournalist i New York Times og har i sin bok sammenfattet en rekke senere forskningsresultat på området. Boken kom ut i 2006, altså etter at man kartlagt menneskets genom.
Grunnpremissen er at menneskehetens historie finnes arkivert i DNA og gjennom å analysere DNAet kan man finne ut nokså mye om menneskets fortid. Forandringer i DNAet, mutasjoner, skjer også med en viss regelmessighet, hvilket gjør at man får en slags klokke for begivenhetene. I tillegg bruker man andre vitenskaper som paleoantropologi, evolusjonsbiologi med mer, for å få et helhetlig bilde.
Det første store splittet mellom aper og mennesker skjedde for ca 5 millioner år siden. Allikevel er den genetiske forskjellen mellom sjimpanser og mennesker ikke mer enn en prosent ifølge Wade. Anatomisk moderne mennesker oppkom for ca 200 000 år siden. Beteendemessig moderne mennesker tror man oppkom for drøyt 50 000 år siden hvor språk var den viktigste nye faktoren.
Inntill nå hadde menneskets utvikling foregått i Afrika, men for ca 50 000 år siden utvandrede en liten gruppe mennesker over Røde havet og spredde seg langs veien Arabia-India og nådde det som nå er Australia for ca 40 000 år siden. En annen spredningssvei gikk over India nordvestover in i Europa og en tredje nordøsttover in i Øst-Asia.
Med utvandringen fra Afrika begynner menneskets utvikling mot forskjellige raser. Det er ikke lengre en populasjon, men flere som lever atskilte og vil være utsatte for forskjellige seleksjonsfaktorer i forhold til hvor de lever. Størst vil derfor forskjellene være mellom mennesker fra forskjellige kontinenter som har hatt sin separate utvikling i mange tusen år. En av de første som påpekte dette i skrift var den fremstående genetikeren Neil Risch ved California Universitet.[1] Basert på en rekke genetiske studier kom Risch frem til følgende inndeling:
Det som er slående er at denne genetisk baserte inndelingen bekrefter klassisk antropologi og folks hverdagsforståelse.
Kort tid etter Risch artikkel presenterende Marcus Feldman ved Stanford Universitet lignende resultat[2]. Feldman så på 377 steder på genomet, dvs et nok så omfattende utvalg, og kunne basert på dette dele in menneskeheten i fem hovedgrupper fra, Afrika, vestre Eurasia, Øst-Asia, Oseania og Amerika. Sammenfallet er slående. Dogmet ”raser er en sosial konstruksjon” er derfor feil, virkeligheten er at raser er en biologisk realitet.
Så kommer spørsmålet hvor relevant er kunnskapen at menneskeheten består av flere rasegrupper? Det er relevant på en hel rekke måter. Den første er at skal vi forstå menneskehetens historie så må vi anerkjenne at i ca 50 000 år gikk de forskjellige delene av menneskeheten forskjellige veier. Hver del har sin egen genetiske historie, hvis man ikke anerkjenner dette kan man ikke få en riktig bilde av hva som skjedd.
Et annet relevant område er medisin. Mennesker av forskjellige raser har forskjellig respons til medisiner. I USA har man fått den første medisinen for Afroamerikaner. En slik medisin kunne ikke ha blidt utviklet hvis man ikke hadde et rasebegrep.
For den som vil trenge dypere in i spørsmålet vil jeg bare henvise til relevant litteratur på området. Eksempelvis har boken ”Race – The Reality of Human Differences” av Vincent Sarich og Frank Miele et kapitel som heter ”Learning to Live with Race”. Jeg tror mange som deltar i denne debatten burde ha lest det.
Tilbake til HonestThinking