Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 17.06.2010, og republiseres på HonestThinking 19.06.2010.
Av dr. scient Ole Jørgen Anfindsen, Selvmordsparadigmet.
Klassekampens medarbeider Karin Haugen avlegger meg en visitt på kommetarplass i avisen 9. juni. Hennes karakteristikker er krasse, men virker ikke spesielt gjennomtenkte.
Haugen er ikke den første som hevder at min synspunkter er reaksjonære, ekstreme eller ytterliggående, men jeg ser sjelden eller aldri at denslags påstander underbygges på en skikkelig måte. Mine synspunkter er nok uvante for mange, men det er ikke det samme som at de er ekstreme. Dette er drøftet på side 201 – 205 i essayet mitt. Klassekampen utfordres herved til å presentere stoff som tar for seg noe av det jeg har skrevet, og gi en begrunnelse for hvorfor det fortjener noen av ovennevnte betegnelser.
Haugen gjentar også påstanden om at jeg neppe kan ”skånes for betegnelsen” rasist. Dersom hun sikter til den trivialiserte formen for rasisme som ganske enkelt handler om å tro at det finnes raseforskjeller, er det i og for seg greit. Men hva er i så fall poenget? Min utfordringen er at man finner frem til folk som enten (1) kan problematisere de definisjonene og avgrensningene jeg gjentatte ganger har lagt frem (se f.eks. Verdidebatt.no 8. mai), eller (2) kan vise at jeg oppfyller mine egne definisjoner av rasisme.
Haugen har helt rett i at jeg mener situasjonen i Europa er prekær, men når hun avfeier dette som ”alarmisme” og ”endringsvegring” må det være ett og annet sentralt poeng som har gått henne hus forbi. For eksempel at Jon Hellesnes dagen i forveien hadde en tosiders kronikk i Kk som tar utgangspunkt i Karl Poppers advarsler mot holistiske samfunnsendringer (utopian social engineering).
Hellesnes nevner ikke innvandringspolitikken, men etter min mening er den et stjerneeksempel på den type sosial ingeniørkunst Popper advarer mot; de tilhørende samfunnendringene er formidable, og mulighetene for å angre eller rette opp utilsiktede bieffekter, er små. Det vil formodentlig interessere mange Kk-lesere at Deng Xiaoping var påvirket av Poppers generelle tenkning på dette området (kilde: Arne Jon Isachsen, kronikk i Dagbladet 05.08.2008).
Det alvorlige er at de som ønsker å hindre drøftelser av denne typen problemstillinger, gjør seg til det Popper kaller ”det åpne samfunns fiender”. Man mener, av grunner det ikke er helt enkelt å bli klok på, at visse spørsmål skal avgjøres av en bedrevitende elite som er hevet over den demokratiske debatt (jf Selvmordsparadigmet, side 372 – 374).
Mitt politiske og populærvitenskapelige essay er ment som en utfordring til norske intellektuelle, og i etterordet skriver jeg noe om den formen for saklig kritikk jeg håper vil komme: ”Det er umulig å skrive et essay som favner såpass vidt som det dette gjør, uten at det vil ha sine svakheter. Jeg ser frem til at andre vil nyansere min fremstilling der det er på sin plass, og ikke minst korrigere meg der jeg har tatt feil.” Foreløpig har jeg sett lite til dette.
Tilbake til HonestThinking