Denne artikkelen sto på trykk i VG 30.09.2010, og republiseres på HonestThinking 09.10.2010 etter avtale med forfatteren. Artikkelen er også publisert i en lengre versjon hos Minerva.
Asle Toje, skribent og forsker
Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) reagerer sterkt på norske soldaters beskrivelse av krigen i Afghanistan som «bedre enn sex». I stedet for å tone ned sitatet som utslag av flåkjeftet kampvilje, forstørret hun det ut av alle proporsjoner. Enkelte - mange - stusset over den respektløse tonen forsvarsministeren omtalte soldater som hun har kommandert til Afghanistan - og mangelen på sympati for militært sinnelag.
Faremo hevder at episoden peker hen på et dypere problem. Det kan stemme, men problemet er et annet enn hva hun tror. Det handler om ansvarsforholdet mellom om forsvar og samfunn. Ur-teksten på dette temaet er «The Soldier and the State». I boka argumenterer Samuel Huntington for at liberale samfunn må beskyttes av et militærvesen gjennomsyret av konservativ realisme. Liberale friheter må vernes av soldater motivert av plikt, ære og offervilje. «De militære idealer er på sitt beste», skriver Huntington, «en bit av Sparta midt i Babylon».
Klasseforakt
Huntington minner oss om at den moderne offiser er en fagmann, hvis jobb er forvaltningen av vold på vegne av staten. Krig er ikke nobelt. Hovedregelen er at militære gjør det som trengs for å vinne, som oppsummert i tittelen på Lars Møllers bok «Vi slår ihjel og vi lever med det». Siden jobben er så farlig er det viktig å forsvare militære verdier fra de som ønsker å undergrave dem. Det må være en balanse. Militæret skal ikke gripe inn i politikken, men politikerne skal heller ikke forsøke å trekke ut klørne på militæret.
Soldaten og Staten er ikke noe forsvarsskrift for militarisme, men snarere en analyse av militærets rolle i et demokrati. Huntington skriver at målet «er å maksimere militær sikkerhet, med minst mulig offer av andre verdier i samfunnet». I USA har fagdebatten fokusert på farene ved utidig militær innblanding. Men Huntingon advarte også mot overdrevet innflytelse den andre veien: «Sivil kontroll» av det militære har blitt et omkved i munnen på politikere som er flinke til å gjenta, men som mangler forståelse».
Militære ledere, sier Huntington, må være helt profesjonelle hvis de skal maksimere nasjonal sikkerhet. Soldatens ansvar ligger i å erkjenne at han er statsmaktens tjener. Hans lojalitet overfor sine våpenbrødre gir evne til å verge seg mot utenforstående som hevder kompetanse på hans felt, eller som prøver å overbevise ham om sine egne ideologiske konsepter og dermed etablere en "subjektiv" form for sivil kontroll over Forsvaret. Ingen ønsker et politisert forsvar.
I Norge har sivilsamfunn, forskningsinstitutter og politisk elite knyttet seg sammen et kompleks som systematisk overvurderer relevansen av sivile virkemidler og utviser en generell tendens til å ignorere den funksjonelle betydningen av krigerkultur, som de finner usmakelig, og en hang til å anta at offiserskorpset er et intellektuelt vakuum. Faremos harmdirrende reaksjon har et påtakelig innslag av klasseforakt. Hun ble støtt av den grove tonen og den usjenerte stoltheten over å være norske, karakteristisk for den norske allmuen
Kunst som hån
Vekslende regjeringer har presset på med reformer som alle har til felles at målet var et annet enn å styrke forsvarsevnen. Når startet dette? Et mulig startpunkt var da Forsvarsminister Bjørn Tore Godal i 2001 erklærte at hans fremste mål som forsvarsminister ville være å øke kvinneandelen. Forsvaret brukes som tavle og kritt for politikernes kommunikasjon med velgerne – som eksemplifiser ved innkjøp av 'kunst' som håner militære idealer.
Morten Traaviks 'kondom-på-missil' er ikke bare infantilt, det er også et slag i ansiktet på de som tjener landet. De senere år har sett en bevisst sammenblanding av utenlandsoppdragenes militære og sivile sider, under slagordet 'integrated missions' og hvor militæret - dersom rådende språkbruk er noe å gå etter - har blitt underordnet sivilsamfunnets logikk. Konsekvensen er at frontsoldater forventes å snakke som om de var bistandsarbeidere i grønt.
Ny generasjon
Under en serie svake forsvarsministre, trakk det norske militæret seg inn seg selv. Desentraliseringen av forsvarsledelsen svekket samholdet i offiserskorpset. Rollen som forsvarsjef ble tømt for uavhengighet. 2005 var et vendepunkt. Det året la forsvarssjef Sverre Diesen ned en forordning hvor offiserer i Forsvaret «ikke skal uttale seg om politiske spørsmål, men kun om rent faktiske, fagmilitære forhold i kraft av sin stilling». Dette eliminerte effektivt offiserene fra forsvarsdebatten.
Faremo- episoden viser at politikerne har sluttet å spille rollen som tolk mellom soldaten og samfunnet. Norge har en unik mulighet når en ny generasjon kamperfarne lavere offiserer erstatter kaldkrigerne. Afghanistan-generasjonen vil prege det Norske Forsvaret i årene som kommer. Disse må selv ta større ansvar for å frembringe den nødvendige støtte for et sterkt forsvar i befolkningen, og det kan bare gjøre dette hvis de klart formulerer sin relevans for til den nasjonale sikkerhet. I klartekst betyr dette at det ønskelig at offiserene gis tillatelse til å vende tilbake til det offentlige ordskiftet.
Tilbake til HonestThinking