Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 21.01.2010, og republiseres på HonestThinking samme dag. Det ble skrevet i forbindelse med avisens debattkveld om islam og norsk kultur 28.01.2010. En utvidet utgave av dette innlegget finnes på Verdidebatt.no.
Av Ole Jørgen Anfindsen, forfatter av den kommende boken Selvmordsparadigmet
Vårt Land forbereder et debattmøte om temaet «Truer islam norsk kultur?», og jeg er blitt utfordret til å si noen ord om dette. De siste årene har jeg hatt utstrakt kontakt med (enkeltpersoner i) det muslimske miljøet i Oslo. Det er mye ved islam og muslimer som fascinerer meg, men i dette innlegget vil jeg svare på nevnte spørsmål ved å fokusere på de problematiske sidene ved dagens innvandringspolitikk.
Etter en studietur til Midtøsten for noen måneder siden, er jeg blitt styrket i min overbevisning om at islam, slik den per i dag praktiseres av flertallet av verdens muslimer, er en medvirkende årsak til at landene i dette området er såpass tilbakestående både politisk, økonomisk, vitenskapelig og kulturelt (jf Fareed Zakaria, The Future of Freedom: Illiberal Democracy at Home and Abroad, side 119 - 159).
Det er grunn til å forvente at fortsatt masseinnvandring fra muslimske land etter hvert vil få Europa til å ligne stadig mer på områdene i nord-Afrika og Midtøsten, hvilket utgjør en høyst reell trussel mot Norges og alle andre europeiske lands kultur. Dagens politikk er ikke bærekraftig, av den enkle grunn at integreringen av muslimer og andre ikke holder tritt med innvandringen.
Det er derfor svært bekymringsfullt at EU akkurat i disse dager er i ferd med å ta nye, avgjørende skritt i retning av å virkeliggjøre det såkalte Euro-Mediterranean Partnership (EuroMed), som snart vil kunne medføre at mer enn 200 millioner muslimer i området rundt Middelhavet vil bli omfattet av EUs fire friheter. Dette kommer nødvendigvis til å skape enorme utfordringer, også for Norge. Mediene er påfallende stille om dette.
Islam ser ut til å være en viktigere del av identiteten til 2. og 3. generasjons innvandrere enn hva den var for deres foreldre og besteforeldre. I den grad tilslutning til religionen fungerer som en aktiv avstandstagen til storsamfunnet og dets verdier, blir islam i praksis en hindring for integrering. Vi gjør våre muslimske brødre og søstre en bjørnetjeneste dersom vi, i misforstått solidaritet med ”svake og undertrykte”, unnlater å snakke sant om disse tingene. Samtidig må det ikke underslås at muslimer har gode grunner for å ha reservasjoner mot dagens vestlige samfunn.
Vi har i all hovedsak oss selv å takke for de problemene som nå tårner seg opp, og det er på høy tid at vi slutter med ensidig kritikk av kultur- og verdikonservative holdninger i muslimske miljøer, og i stedet spør oss selv hvorfor skepsis til (deler av) vestlig kultur ser ut til å være så å si en universell reaksjon fra muslimer.
Særlig det som med en samlebetegnelse kalles det moderne (jf Lars Gule, Islam og det moderne), skaper spenninger i og utfordringer for de muslimske miljøene. Dette må vi ha forståelse for, og jeg mener det er direkte respektløst å forvente at muslimer i løpet av en generasjon eller to skal gjennomgå prosesser Europa brukte flere hundre år på.
Den danske filosof og forfatter Kai Sørlander hadde 6 januar en kronikk i Kristeligt Dagblad der han, med utgangspunkt i minaretforbudet i Sveits, drøfter hvordan religioner kan legge til rette for eller hemme etableringen av sekulære, demokratiske samfunn. Han mener det er vesentlige forskjeller mellom islam og kristendom på dette området. Han retter flengende kritikk mot Europas politiske og intellektuelle elite som i blind tro på et falskt ideal holder seg med en irrasjonell fordom som tilsier at alle religioner skal behandles som om de hadde samme potensial for å kunne forenes med vestlige demokratier. Dette truer vår kultur og samfunnsorden, konkluderer Sørlander.
En utvidet utgave av dette innlegget finnes på Verdidebatt.no.
Tilbake til HonestThinking