Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 16.04.2010, og republiseres på HonestThinking dagen derpå.
Av Ole Jørgen Anfindsen, forfatter av den kommende boken Selvmordsparadigmet
Vårt Lands intervju med meg 14. april har vakt en viss oppsikt. Dessverre var overskrift og ingress på forsiden mildt sagt misvisende. Utgangspunktet for det hele er at jeg de siste årene har arbeidet med et politiske essay som legger frem omfattende dokumentasjon på at vestlige samfunn ikke forholder seg på en redelig måte til spørsmål knyttet til menneskets natur, ikke minst når det gjelder kjønn og rase.
Det er min ærlige overbevisning at dette gir opphav til problemstillinger vi i det lange løp ikke kan komme utenom; selv om de er ubehagelige, og selv om de gir opphav til etiske dilemmaer. Dette vil nødvendigvis måtte innbefatte innvandrings- og integreringspolitikken. Skal vi fortsette som nå, kommer hvite mennesker og den vestlige sivilisasjon til å grave sin egen grav.
Det er også grunn til å spørre om bistandspolitikken bygger på sviktende forutsetninger. Ikke dermed sagt at våre medmenneskers ve og vel er oss uvedkommende. Tvert imot. Men sann humanisme må ta utgangspunkt i menneskets sanne natur. Jeg avslutter dette innlegget med en apell hentet fra min kommende bok Selvmordsparadigmet:
La oss fremelske internasjonal solidaritet, uten å bli utopister. La oss fastholde alles menneskeverd, uten å ty til usannheter om alles likhet. La oss bidra til bedre kår for dem som lever i fattige land, innenfor rammene av det som er realistisk. La oss hjelpe folk som er i nød. La oss etterstrebe fornuftig forvaltning av verdens ressurser. La oss arbeide for at folk som i dag knuges av intellektuell formørkelse eller religiøs fanatisme, får del i den rasjonelle og sannhetssøkende tenkningens frigjørende kraft. La oss gjøre vårt beste for at barn av alle verdens folkeslag skal få arve en bedre verden. Men la oss ikke – i vår iver etter å nå disse og lignende mål – begå selvmord.
Tilbake til HonestThinking