Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 25.03.2010, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av Bjørn Vassnes
Vitenskap som kollektiv virksomhet er en måte å overvinne de kognitive begrensningene som menneskehjernen har. Vi sier at "to hoder tenker bedre enn ett". Vitenskapen involverer ett i prinsippet ubegrenset antall hjerner, også ubegrenset av tid og rom: En tysk/sveitsisk forsker kunne, over 200 år etter Principia, komme med viktige korreksjoner (eller presiseringer) av Newton. Etterhvert er også faggrensene blitt overskredet: En biologisk teori kan ikke gå på tvers av grunnleggende kjemiske lover.
Denne praksisen forutsetter flere ting, som aldri er skrevet ned i lovs form: For det første at den vitenskapelige diskusjonen holdes åpen, også over land- og faggrenser, slik at ikke selvbekreftende forskningsgettoer kan utvikle seg. Det er dette kritikere av norsk kjønns- og samfunnsforskning mener har skjedd.
Men det er også viktig å se på selve grunnlaget for vitenskapelig kunnskap: For å gjøre den store "samtalen" mulig, har vitenskapen utviklet noen prosedyrer som gjør det mulig å sammenstille tanker og observasjoner til ulike mennesker, til og med fra ulike kulturer. Dette er blant annet felles måter å foreta målinger på, og felles standarder for hvordan hypoteser skal testes, eller observasjoner kontrolleres. Bare på denne måten kan man vite at man snakker om de samme tingene.
Det er derfor målinger, observasjoner og eksperimenter er så viktige i vitenskap. Ikke fordi man mener at alt lar seg "redusere" til tall, men fordi det er den eneste måten forskningen kan gjøres til et kollektivt prosjekt, og frembringe kunnskap som kan kontrolleres av alle. All vitenskapelig fremgang har vært avhengig av at disse mekanismene har fungert. Ellers ville man måtte starte på nytt og på nytt. Man ville aldri bygge opp det Thomas Kuhn kalte en moden vitenskap, med et etablert paradigme, som den Newtonske mekanikken.
Men samfunns- og kulturfagene har slitt med dette. De har jobbet med problemstillinger der målinger har vært vanskelige å foreta, og etter manges mening meningsløse. Derfor har det vokst fram forsøk på alternative vitenskapspraksiser, som hermeneutikk og "kvalitativ" metode (uten dermed å si at samfunnsforskningen kun jobber etter disse praksisene).
Slike praksiser har sin funksjon: De kan generere nye og interessante hypoteser. Men det stopper gjerne der. De mangler de elementene som gjør normal, empirisk vitenskap til et selv-korrigerende og kollektivt prosjekt. De felles standardene som gjør det mulig å teste ut hvilken kunnskap som er best, mangler.
Dermed blir det ofte til at man faller tilbake på en autoritær praksis, som i tiden før Bacon og Galilei, da den "korrekte" kunnskapen var den som svarte overens med Aristoteles eller Bibelen. Å lese Francis Bacons beskrivelser av den skolastiske "vitenskapen", kan få en til å tenke på postmodernistisk teori: fine ord, henvisninger til autoriteter, vevd sammen i luftige konstruksjoner, men uten bakkekontakt, fordi man ikke har noen måte å prøve "sannheten" eller nytten i disse ordspillene.
Dette er en form for diskurs som Bacon nok ville kjent igjen, og som han ville ha oss ut av, ved hjelp av empirisk vitenskap. Filosofiske spekulasjoner og ordkløveri, som skolastikerne var så flinke til, gjorde det umulig å vinne ny kunnskap, og også vanskelig å utfordre autoritetene, fordi det ble umulig å vise at de tok feil. På samme måte med postmoderne autoriteter som Derrida: Det er ikke lett å påvise at de sier noe galt, fordi det de sier kan tolkes både hit og dit. Og for mange er det nettopp dette som gjør dem så "dype".
Men denne formen for "vitenskap" er ikke bare i strid med det vitenskapelige prosjektet som har gitt oss den moderne verden, og forbedret liv og helse til milliarder av mennesker. Den passer også som hånd i hanske til et udemokratisk styresett, fordi den gjør reell kritikk umulig. Alt kan snakkes vekk.
Dette var en praksis som kanskje først utviklet seg i Sovjet, og som Boris Hessen var et tragisk eksempel på, men som senere ble tatt opp av postmodernistiske teoretikere. Det er derfor en åpen og selvkorrigerende vitenskap, basert på empirisk utprøving, og ikke på filosofiske eller ideologiske fordommer, er så viktig: Det er en forutsetning for et fungerende demokrati.
Tilbake til HonestThinking