Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 25.03.2010, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren. Lenker tilføyd av HT.
Av Bjørn Vassnes
Når historien om hvordan det moderne demokratiet skal fortelles, er det en viktig faktor som gjerne glemmes vekk, nemlig vitenskapens betydning. Dette hevder den amerikanske forfatteren og journalisten Timothy Ferris i The Science of Liberty. Hans tese er at den demokratiske revolusjonen ble antent, kanskje tilogmed forårsaket av en annen revolusjon, den vitenskapelige, og at disse fremdeles henger sammen. Som den gode journalisten han er, nøyer han seg ikke med synsing, men setter denne hypotesen til test, ved å anvende det han kaller journalistikkens «5 W-er»: who, when, what, where, and why (hvem, når, hva, hvor, hvorfor), på dette temaet:
Hvem startet den demokratiske revolusjonen? Jo, det var folk som ikke bare sto for et vitenskapelig syn på verden, men som selv var vitenskapsmenn (profesjonelle eller amatører). Dette gjaldt både den Engelske revolusjonen, med folk som John Locke, og den Amerikanske, der både Paine, Franklin, Jefferson og Washington bedrev vitenskap, på litt ulike nivåer. Mens lederne av den Franske revolusjonen rett nok var inspirert av vitenskapen, men lot seg forføre av luftige filosofiske ideer (spesielt JJ Rousseau).
Når startet den demokratiske revolusjonen? «Den viktigste katalysatoren for Opplysningstiden var publikasjonen, i 1687, av Isaac Newtons Principia», da moderne vitenskap ble etablert. Englands «Glorious Revolution» kom året etterpå. Newton var også inspirasjonen for den franske Encyclopedie, symbolet på Opplysningstiden.
Hva skjedde med de nye demokratiene? Dersom Ferris' tese skal holde, burde disse (Nederland, UK og USA) blitt ledende innen vitenskap, hvilket de da også ble. Og hvor oppsto de første demokratiene? Jo, nettopp i de landene der vitenskap og teknologi var mest framskreden – de ovenfor nevnte. Men det kanskje mest interessant spørsmålet er hvorfor det er en slik sammenheng mellom vitenskap og demokrati.
Ifølge Ferris har vitenskapen noen sentrale trekk som man finner igjen i demokratiet: Den er for det første anti-autoritær. Det er ikke nok at en størrelse som Aristoteles har sagt noe om verden. Vitenskapens essens er at den alltid stiller spørsmål, og endrer kunnskapen i takt med nye data – den er selv-korrigerende.Vitenskapen er også en sosial, kollektiv aktivitet. Det er ikke den enkelte forskere, men forskersamfunnet som avgjør hva som er nærmest sannheten – med liten s.
Alt dette gjelder også demokratiet. Det er i sin essens anti-autoritært og selvkorrigerende, både gjennom maktfordeling og jevnlige valg. Det er også i høyeste grad et sosialt anliggende: Avgjørelser skal treffes kollektivt,etter en åpen diskusjon. Dette er i prinsippet, og ikke alltid like lett å overholde i praksis. Men her setter vitenskapen standard, i måten forskersamfunnet utfordrer sannheter, drøfter og tester dem, i en kollektiv prosess.
Dette var både Locke og de amerikanske frihetskjemperne klare på. Særlig de amerikanske «founding fathers» var bevisste på at forfatningen skulle utformes slik at den alltid skulle kunne testes. Politikken skulle hele tiden anses som et eksperiment og det skulle være mekanismer på plass som sørget for at testingen aldri stoppet opp. Man skulle aldri fristes til å tro man hadde oppnådd det perfekte samfunn.
Motsatsen til dette er de totalitære samfunnene. Ferris diskuterer påstanden om at totalitære stater som Nazi-Tyskland, og Sovjet produserte god vitenskap, og viser at dette ikke stemmer: At teknologien i en periode kan holde et høyt nivå, skyldes at den kommer noen år etter vitenskapen. Både Nazi-Tyskland og Sovjet kunne flyte en stund på vitenskapelige fremskritt som var gjort i perioden før diktaturene ble innført. Men det gikk fort galt: Lysenko-affæren i Sovjet, der man fornektet Darwin, ødela ikke bare landets biologi, men også dets landbruk, med fatale følger.
Og hva med Tyskland? Jo, under Bismarcks relativt frie styre fikk Tyskland en vitenskapelig oppblomstring, som fortsatte i første del av mellomkrigstiden. Men fem år etter Hitlers maktovertagelse, hadde andelen av tyske bidrag i internasjonale tidsskrifter falt dramatisk. Mange av de beste hjernene flyktet til utlandet. Hitler sa i en kommentar til at jødiske forskere forsvant: «Vi kan klare oss uten vitenskap i noen år.»
Men selv i demokratiske land kan vitenskapen trues. Ferris beskriver postmodernismens vekst og fall, og viser til at noen av de fremste guruene, som Heidegger og Paul de Man, jobbet for nazistene. Dette er ikke irrelevant, for forsøket på å bagatellisere dette, ble en typisk måte for postmodernistene å forholde seg til sannheten på. Derrida forsøkte for ex å avfeie anklagene mot de Man med at selve prinsippet med anklage, hørte til «fallogosentrismens struktur».
Nytt for meg, og svært interessant, var historien om den sovjetiske fysikeren Boris Hessen, som på en kongress i London i 1931 leverte den kanskje første postmodernistiske «analysen» av naturvitenskapens politiske karakter. Her var det selveste Principia som ble fremstilt som en respons på kapitalismens krise i 1600-tallets England. Senere viste det seg at dette var et desperat forsøk fra Hessens side på å komme de sovjetiske makthaverne i møte ideologisk. Men det var ikke nok: han døde ikke lenge etterpå i et sovjetisk fengsel. Et tragisk, men kanskje typisk, eksempel på hvordan det kan gå når vitenskap og ideologi crasher.
Tilbake til HonestThinking