Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 07.10.2010, og republiseres på HonestThinking 12.10.2010 etter avtale med forfatteren.
Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist
Vi mennesker er heldigvis bedre i praksis enn i teorien. Selv de mest prinsippfaste blir helst pragmatiske når det kommer til stykket. Men så lenge vi beveger oss på det teoretiske planet, kan uenigheter virke uløselige. Kanskje dette også er tilfellet i den tilsynelatende uoverkommelige kløften mellom naturviterne og (deler av) humanviterne? Det er ihvertfall én konklusjon man kan trekke etter å ha lest Edward Slingerlands bok, What Science Offers The Humanities. Slingerland, som selv er humanist, spesialist på kinesisk tenkning, mener kløften ikke så mye speiler de ulike disiplinenes praksis, men oppstår når det «går teori i det».
Slingerland mener dagens universiteter heller burde kalles «biversiteter», der man driver med sitt, helt uvitende om hva kollegene på den andre siden av campus gjør. «Uvitenheten er ikke bare komplett, men også prinsipiell.» Og den har gamle røtter:
«Selv om det ikke blir eksplisitt erkjent i vår sekulære tid, er den underliggende grunnen til dette en heller gammeldags metafysisk tro på at det finnes to ytterst forskjellige substanser i verden, ånd og materie, som opererer etter ulike prinsipper. Dette forholdet mellom metafysikk og institusjonell struktur er uttrykt mest ærlig i tysk, der vitenskapene av mekanistisk natur (Naturwissenschaften) er adskilt fra vitenskapene om den mer flyktige menneskelige Geist (ånd).» Derav Geisteswissenschaften. Mens den naturlige verden skal «forklares», på en «reduktiv» måte (komplekse fenomener ut fra enklere), kan åndsfenomener bare bli forstått gjennom den «mystiske kommunikasjonen som oppstår når én Geist åpner seg for nærværet av en annen Geist.» Denne prosessen er kjent som «Verstehen», å «forstå».
Denne «arbeidsdelingen» mellom naturvitenskaper og åndsvitenskaper var kanskje en gang forståelig, men er ikke lenger holdbar, ifølge Slingerland, og er årsaken til humanioras krise, som selv tidligere postmodernistguruer har pekt på. Slingerland siterer bla. Bruno Latour (humaniora har «mistet dampen»), og Louis Menand («alle ser ut til å skrive den samme avhandlingen, med en verktøyboks som ikke har endret seg mye siden 1990.») Det er også typisk at ingen vil kalle seg «postmodernister» lenger, selv om de har beholdt den samme grunnleggende metafysikken, med «dypt rotfestede dogmer» som troen på at vi blir født som «blanke ark», sosialkonstruktivisme og språklig determinisme, samt idealet om en ikke-kroppslig fornuft. Og en overbevisning om at «objektiv» kunnskap om verden ikke er mulig.
I det sistnevnte ligger kanskje grunnen til den postmodernistiske blindveien, ifølge Slingerland. Og det er ikke bare postmodernistenes feil: Visse skoler innen filosofien, som Wienerkretsen. ville «bevise» at objektiv kunnskap var mulig, gjennom et vitenskapelig, entydig språk. På denne måten skulle vitenskapen «representere» den objektive virkeligheten. Denne «objektivismen» har mange senere skjønt var umulig, og postmodernismen var en reaksjon på dette.
Men postmodernismen gikk for langt og havnet i den andre grøfta. Teoretikerne endte opp som ekstremister - på begge sider. For uavhengig av hva filosofer måtte tenke, har vitenskapen sakte men sikkert jobbet fram løsninger og «sannheter» som faktisk fungerer. Vi har fått teknologier som går mye lenger enn det som kunne utvikles med «sunn fornuft», vi har fått en legevitenskap som lar de aller fleste som vokser opp, få overleve. Vi har tilogmed vært på månen. Så noe sant må det ha vært i de naturvitenskapen, selv om filosofene ikke kunne forklare hvordan vitenskapelig kunnskap var mulig.
Dette vil aldri den «objektivistiske» modellen noen gang kunne gjøre, om vi skal tro kognitiv forskning. En grunn er at det er umulig å lage et språk som beskriver virkeligheten nøyaktig og utfyllende. Som John Searle har vist, vil språket alltid hvile på en endeløs rekke av implisitte forutsetninger og en «taus» kunnskap som vi tar for gitt når vi prøver å si noe om verden. Det var dette som gjorde at forsøket på å skape Kunstig Intelligens strandet.
For det andre er vår sansing ikke et «vindu mot verden»: Den er resultat av vårt aktive møte med verden. Vi sanser som en blind «ser»: gjennom å prøve seg fram med en stokk. Vi ser og hører et begrenset spektrum av bølgelengder, og ut fra de forventningene som evolusjonen har lagt ned i oss.
Det er også slik at selv den mest abstrakte kunnskapen har en grunnmur basert på metaforer, bygget på ikke-språklige og ubevisste kroppslige erfaringer. Denne erkjennelsen, som spesielt George Lakoff og Mark Johnson har jobbet fram, og som er blitt bekreftet i studier av mange ulike språk og domener, betyr at vår kunnskap aldri kan bli «objektiv». Den vil alltid være silt og filtrert ut fra hvordan vår kognisjon er innrettet.
Så postmodernistene hadde rett i at «objektiv» kunnskap er en illusjon. Men det var feil å slutte derfra til at all kunnskap om verden dermed er umulig, at vi for alltid er fanget i språket, som Derrida og Barthes hevdet, og som all postmodernistisk teori impliserer, ifølge Slingerland. Også den språklige og kulturelle konstruktivismen er nemlig blitt avkreftet av kognitiv forskning. Språk og kultur er hjelpemidler for tanken, ikke forutsetninger for den, som Slingerland viser. Og vi er ikke avskåret fra kunnskap om verden.
Egentlig vet vi dette. Grunnen til at vi har overlevd i en farlig verden, laget oss avanserte teknologier som vi stoler på, og bygd opp komplekse samfunn, er at vi har kunnskap, som fungerer. Det er fordi evolusjonen har utstyrt oss med en hjerne og med sanser som er tilpasset den (lille) delen av virkeligheten vi lever i. Fra dette utgangspunktet har naturvitenskapen bygget opp en basis av kunnskap som humanvitenskapene ikke kan ignorere. Og store deler av humanvitenskapene har alltid erkjent dette, sier Slingerland: «På tross av Heidegger og Gadamer, har den evidens-baserte tilnærmingen bare styrket seg i humaniora.»
I naturvitenskapene har man erkjent at det på nye forklaringsnivåer oppstår nye («emergente») fenomener, som krever forklaringer i tillegg til de underliggende. Fysikken gjør ikke biologien overflødig, og biologien gjør ikke humanvitenskapene overflødige. De har sine egne forklaringsnivåer, men kan ikke fungere løsrevet fra annen kunnskap. Og kan heller ikke gjøre krav på en fundamentalt «annen» type kunnskap. Som man også i stadig mindre grad gjør i praksis: Det er mest teorien som henger etter.
Tilbake til HonestThinking