Jannike Willochs innlegg sto på trykk i Klassekampen 20.03.2010, og republiseres på HonestThinking 22.03.2010 etter avtale med forfatteren.

LATTERLIGGJØR ANDRE FORSKERE: Forskere som ler av andres forskning, slik kjønnsforsker Agnes Bolsø gjør i «Hjernevask», har en forpliktelse til å forklare hva de ler av, skriver Jannike Willoch. FOTO: KLASSEKAMPEN

Hvorfor ler forskerne i Hjernevask?

Harald Eia forsøker å få oss til å le av de norske kjønnsforskerne, skriver kritikerne av programmet «Hjernevask». For dem fremstår dette bare som et absurd journalistisk vridd prosjekt med et eneste mål: å latterliggjøre.

Det er vanskelig ikke å le når man ser Harald Eia og hans absurde vridninger, og vi vet hvorfor. Men det er ikke bare vi som ler, de norske kjønnsforskerne ler også. De ler og ler, gjennom hele programmet ler de. Men hvorfor ler egentlig forskerne?

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen ler når han sier ord som «amerikansk forskning» og «psykologer», og han kan ikke annet enn å le av den tynne og marginale forskningen som

finnes, forteller han. Nils Axel Nissen synes også den er patetisk, og Agnes Bolsø ler høyt når hun ser intervjuet med Glenn Wilson, en av Storbritannias ti mest siterte psykologer. Hun lurer på om Harald Eia virkelig tar dette alvorlig. Jørgen Lorentzens viktigste ankepunkt mot programmet, er at Eia har snakket med «psykologer» istedenfor «biologer», og mener at Harald Eia på den måten har avslørt sin uvitenskapelighet. For skal man vite noe om biologiske forskjeller, så må det jo være biologene som kan noe om dette. For biologene vil støtte ham, sier Lorentzen.

Og nå ser vi det selv med egne øyne, når biologiprofessor Inger Nordal hiver seg inn i debatten, også hun med en rungende latter. I Klassekampen 13. mars forteller hun om «dustete» forskningsresultater fra evolusjonspsykologien, og i Aftenposten 14. mars skriver hun at hun selv, professoren, gjerne skulle «vært til stede da psykologen Simon Baron-Cohen oppnådde sine fantastiske resultater på én dag gamle spedbarn», der jentebabyene fokuserte på ansikter mens guttene så på tekniske greier! For Inger Nordal har levd noen år, og de spedbarna hun har sett – ja de ser ingen spesielle steder. For hadde bare Inger Nordal vært til stede da han Baron-Cohen fyren holdt på, ja så mener hun at hun ville kunnet avsløre ham, og vise at han oppfattet

at disse ungene så der han ville de skulle se.

Dette skriver Inger Nordal i avisen. Men nå er det slik at hun ikke behøver å reise til Cambridge for å se på spedbarnsblikk. Hun kunne isteden ha stukket innom i nabobygget, til professor i psykologi Lars Smith.

«Spedbarnsforskningen kom til Smith en vakker vårdag i 1969 i form av en artikkel av psykologen Robert Fantz om visuelle preferanser hos spedbarn,» leser vi i et intervju professor Lars Smith ga i forbindelse med sin 70-årsdag. Og siden ble det utviklingspsykologien som ble hans store interesse.

Robert Fantz var altså psykologen som på slutten av femtitallet oppfant den revolusjonerende forskningsmetodikken, der man gjennom videoens enkelte bilder, for første gang kunne måle hva spedbarnet faktisk så på. Man kunne se dets «visuelle preferanser». Dette revolusjonerte psykologien og muliggjorde en helt ny forståelse for spedbarnets utvikling og all menneskelig

kommunikasjon.

Og forskningen har sannelig ikke stått stille. Når man nå søker på «google scholar» på nett vil man finne 25.200 forskningsartikler om visuelle preferanser blant spedbarn, 1.935 av disse studiene er gjort det siste året.

De siste tredve årene er det utført mange studier som viser at en dags gamle gutter og jenter fokuserer litt lenger på forskjellige ting, ansikt eller bevegelse. Dette er ikke nytt.

Det nye med Baron-Cohens forskning, er hvordan han kan knytte det til testosteron. Dette utdyper 30 års forskning, og gjør at han har blitt sitert 13.000 ganger i vitenskapelige tidsskrift.

Jeg trekker også på smilebåndet over Eias sjarm og artige kommentarer. Men først og fremst kjenner jeg en tomhet og en etterfølgende stigende irritasjon av disse programmene.

Når en professor ved universitetet blottlegger en så fullstendig ublu respektløshet overfor andre

fagfelts til dels kompliserte forskning, vet man ikke lenger hva man skal tro.

Forskere som ler har en forpliktelse til å forklare hva de ler av. Kjønnsforsker Agnes Bolsø forteller at hun har begynt å more seg over materialet som ligger bak den ualminnelig tåpelige forskningen om biologiske forskjeller. Men da har hun faktisk en forpliktelse til å more oss også, da må hun fortelle hva hun har funnet.

For det virkelige alvorlige spørsmålet som stiger frem i all latteren er dette: ønsker disse forskerne egentlig å komme forskningen til livs?

Jannike Willoch,

psykolog

psykolog (at) willoch.net

Tilbake til HonestThinking