Denne kronikken er skrevet på bestilling fra Forsvarets Forum, og sto på trykk der 02.03.2011. Etter avtale med forfatteren republiseres det av HonestThinking 10.03.2011.
Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter
Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble beryktet i sin samtid for utsagnet: “Peace in our time.” Det var hans analyse av situasjonen da Hitler påbegynte sitt aggressive felttog mot Europa. Da den andre verdenskrig brøt ut kort tid etter, ble hans naivitet åpenbar for alle. Det inderlige ønsket om fred hindret Chamberlain fra å se realitetene.
Å tro det beste om en fiende, var nær ved å koste Europa friheten. Heldigvis fantes ringreven Churchill, kanskje vår tids største statsmann, som viste nødvendig intoleranse mot Hitlers totalitære venstreekstreme sosialisme.
Det er få forunt å forstå sin egen samtid og skille rett fra galt når man er under påvirkning fra et kyndig, politisk propagandaapparat. Også vår tid preges av en politisk farget tilnærming til verdenskonflikter som ofte kjennetegnes av et påfallende ensidig mediebilde. Ikke minst rammer dette Forsvaret. Gjemt i en hittil fredelig avkrok av Europa, med oljemilliardenes søvndyssende evne til å lede til overvekt og middelmådighet, mangler nordmenn nødvendig kunnskap om alvoret i internasjonale politiske spenninger.
Nettopp derfor var det sjeldent aktverdig at man fant det betimelig å tildele orlogskaptein og marinejeger Trond André Bolle utmerkelsen Krigskorset i januar 2011. Det skapte en nasjonal bevissthet om norske militæres heltemot i møtet med en brutal fiende som Norge er i krigshandlinger med. Også de siste månedenes terrorangrep har illustrert hvor villige islamist-grupper er til bevisst å bruke uskyldige sivile for å oppnå politisk oppmerksomhet. Nettopp den islamistiske viljen til å drepe sivile, blir salafi-jihadismens ultimate felle: Dens mangel på respekt for sivilsamfunnets borgerrettigheter, menneskeverdighet og religionsfrihet gjør at ideologien ikke kan bli møtt med respekt i Vesten.
Marinejeger Bolle fikk utmerkelsen post mortem. Han ble som kjent drept av en bilbombe i militær tjeneste i Afghanistan i 2010, og er første nordmann etter andre verdenskrig som mottar Krigskorset med sverd for innsats i krig, etter en lang karriere som en av Norges fremste soldater. Han tilhørte dem som ikke roper “Peace in our time.” Men var blant dem som forsvarer de idealer som har gjort Norge til en moderne velfungerende sekulær nasjon med respekt for individets frihet.Den slags maskuline holdninger er befriende lite preget av vår tids naive, feministiske opprop for mykeverdier.
Professor Harvey Mansfield ved Harvard-universitetet påpeker at en av de kvaliteter som statistisk kjennetegner menn er nettopp den bemerkelsesverdige villigheten til å ofre sitt eget liv for familien, lokalmiljøet og samfunnet. Man tar ansvar når andre fryktsomt trekker seg unna. Der også dagens kvinner statistisk sett velger hjemmefrontens omsorgsrelaterte sysler, har menn vist seg å ha evnen til strategisk å se farene som truer og kjempe for å beskytte sine egne. Mansfield mener det er på høy tid å gjenreise respekten for dette maskuline motet, som viser seg fra sin beste side i krigshandlinger.
For alle verdier er ikke like. Noen produserer stabile stater som beskytter borgere og legger til rette for velfungerende sivilsamfunn, andre har verdisystemer som leder til mangel på stabilitet. Millioner av mennesker valfarter i dag fra denne typen dysfunksjonelle stater for å etablere seg i USA og Europa.
Klassekampen viste nylig til en internasjonal undersøkelse av folks tillit til ulike institusjoner og næringer, Edelman-rapporten, som bekrefter at norske medier opplever en historisk tillitskrise. Mange etterlyser nyanserte artikler som gir breddekunnskap om faktiske forhold heller enn tendensiøs lavkvalitetsjournalistikk. Mediedekningen av urolighetene i Egypt er et godt eksempel på hvilket vell av nyanser som forsvinner når mediene så utilgivelig tenker i takt. Man glemmer at Egypt under Mubarak var internasjonalt kåret som Afrikas raskest voksende økonomi. Landet hadde et flerpartisystem og var en sekulær stat med en uvanlig populær president, Mubarak, som ved siste valg hadde med seg rundt 80 % av befolkningen. Mubarak har maktet å gjøre Egypt til en av Midtøstens mest økonomisk ekspansive og stabile land. De siste tiårene har man lyktes med å føre millioner ut av fattigdom og inn i en middelklassetilværelse som har gitt grobunn for den økonomiske veksten.
Men Egypts utfordring har også vært korrupsjon, fattigdom og islamistiske grupper som ønsker å styrte dagens sekulære styre for å innføre islamsk Sharia-lovgivning. Professor Unni Wikan påpekte nylig at frykten for islamisme blant egyptere flest er betydelig. De ønsker ikke en Sharia-stat som forbyr sang og musikk og fotball, og påbyr kvinner å være niqab-kledde. En av de radikale islamistenes årelange uttalte mål er blant annet å tilintetgjøre Egypts arkeologiske skatter, som anses som avgudsdyrkelse.
Heldigvis beholder hæren foreløpig makten i Egypt. USA har med Irak lært hvor dårlig det kan gå dersom man både fjerner et lands sterke mann og hæren. For en ukontrollert overgang til demokrati er langt fra beste alternativ i urolige regioner dominert av fattige underklasser uten utdannelse. Faren for at demokrati åpner for kaos og anarki, har stater i Afrika sett før. Etter at Vesten på 1990 tallet tvang DR Congo til å bli demokratisk, har det brutt ut en borgerkrig som til nå har krevet 6 millioner liv. Dette kom som et direkte resultat av at Congos sterke mann ble fjernet og Vesten ukritisk støttet Laurent Kabila, en tilfeldig militsleder som var raskt nok ute til å lære seg å stave ordet demokrati og bruke det i annenhver setning. Han ble som kjent president i landet og mistet kontrollen da borgerkrigen brøt ut.
Dette er eksempler på andre sider av internasjonale hendelser som burde blitt belyst for å gi balanserte syn på viktige saker. Likevel ropes det taktfast politisk-korrekt fra et samlet, sosialistisk, norsk mediekor, som fremskynder ukontrollerte maktovertagelser og naivt tror det skal bli “peace in our time” straks mannen i gata inntar presidentpalasset i en av verdens mest ustabile regioner.
Fordi vår tid preges av kulturkollisjoner, subjektiv og følelsesladet journalistikk samt alvorlig divergerende virkelighetsoppfatninger, blir realitetsorienterte menn som orlogskaptein Trond André Bolleet stående ideal. Deres forsvar av den vestlige kulturens militære råderett over eget territorium er prisverdig. For håpet om fred, må ledsages av viljen til å forsvare friheten. Å vokte de verdier som Krigskorset representerer, er avgjørende i en tid som denne.
Tilbake til HonestThinking