Denne artikkelen publiseres av HonestThinking 27.07.2011, etter avtale med forfatteren.
Av Øivind Østberg
Vi bør alle koste på oss selvransakelse skriver Ole Jørgen Anfindsen klokt etter de forferdelige hendelsene den 22. juli.
Da er det, for hans del, naturlig å se særskilt nøye på bloggeren Fjordman, som fremstår som en viktig kilde og ideologisk inspirator i Anders Behring Breiviks ”manifest” og hans skriverier for øvrig. Riktignok er Fjordman i godt selskap. Breivik viser til en rekke historiske personer og tenkere som det åpenbart er meningsløst på noen måte å sette i forbindelse med det han har gjort. Men det stiller seg annerledes med en som – med stor flittighet - skriver om den aktuelle norske og europeiske virkelighet og som formulerer krasse synspunkter på det som er kjernen i Breiviks politisk-ideologiske anliggende. Det er derfor ikke uten grunn at det på et tidspunkt ble reist spørsmål om ikke Breivik faktisk var identisk med den for offentligheten ukjente personen som publiserer under pseudonymet Fjordman. Anfindsen forteller at han har gransket saken og funnet at Breivik ikke kan være identisk med Fjordman, og at Anfindsen selv dermed ikke har samarbeidet med Breivik.
Anfindsen gjør det litt for lett for seg om han har tenkt å stoppe med det. For Fjordman er en skribent som Anfindsen ofte har presentert i rosende ordelag. I ”Selvmordsparadigmet” har Fjordman fått et eget appendiks – et essay som fyller 23 sider - som opplyses å være skrevet spesielt for Selvmordsparadigmet. Essayet har tittelen ”Sviket”. Allerede ved dette uttrykket bør noen klokker ringe. Svik kan, i denne sammenheng i hvert fall, oppfattes som noe nær ensbetydende med forræderi. Forræderi er alltid og alle steder betraktet som en av de aller groveste forbrytelser, og vel den som oftest medfører dødsstraff. Dermed kan ordet lettere enn kanskje Anfindsen og Fjordman selv har tenkt seg lede til voldelige konklusjoner.
Fjordman er en velskrivende polemiker med mange gode poenger, betydelig kunnskap og oversikt og stor evne til å spisse sitt budskap. Han er unektelig lesverdig. Nettopp derfor har han en evne til å dra med seg leseren i retning av en forargelse over tingenes tilstand som inneholder et imperativ til handling. Dette kjennetegner all god politisk argumentasjon (eller propaganda, som Lenin kalte det) og er selvsagt ikke galt. Fjordman vil at folk skal våkne opp og reagere. Men hvordan?
Jeg presiserer at jeg finner ikke noe i hans nevnte essay, eller i annet jeg har lest av ham (jeg har dog bare lest en mindre del av hans omfattende skriverier), som innebærer en direkte eller indirekte oppfordring til å ta i bruk voldelige eller overhode utenomparlamentariske virkemidler. Det er heller ingen som helst forherligelse av diktatorer, ”sterke menn” eller noe slikt.
Men innholdet i essayet bygger opp under det som tittelen antyder, ved at det presenteres argumenter på rekke og rad for hvordan vi, folkene i Vest-Europa, blir lurt og bedratt av en elite som har onde hensikter. Mot slutten av essayet oppsummeres dette i følgende kaftsats:
” Vestlige eliter samarbeider på transnasjonal basis for å demontere sine egne land og knuse den hvite flertallsbefolkningen gjennom multikultur og masseinnvandring. Europeiske ledere demonterer urbefolkningen på et helt kontinent, kulturelt og demografisk. Jeg har uttalt gjentatt ganger at dette utgjør verdenshistoriens største svik, og jeg mener det.”
Tidligere i essayet ramser han opp de fleste norske partier og karakteriserer dem nådeløst:
”SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet reiser verden rundt og belærer andre land om ”kvinners rettigheter” samtidig som de med åpne øyne masseimporterer menn fra brutale kvinneundertrykkende kulturer som voldtar norske jenter på regelmessig basis. Venstresiden støtter ”solidaritet”, men tydeligvis ikke med unge, norske kvinner. Venstre gnåler om miljøet, men støtter uforbeholdent en utvikling som ødelegger det sosiale miljøet i vårt samfunn. Kristelig Folkeparti benytter enhver anledning til å prate om ”barns og unges oppvekstvilkår”, men støtter en innvandringspolitikk som gjør at tusenvis av norske barn lever i et daglig frykthelvete. Høyre snakker om individets frihet og trygghet i gatene mens de støtter respekt for anti-individualistiske kulturer og ødelegger våre gater med importert kriminalitet. Tilgi dem aldri, for de vet hva de gjør.”
Og straks etter, når han skriver om journalister, blir det hele enda et hakk grovere i utpekingen av personlig ansvarlige:
”Hver eneste journalist som ikke offentlig støtter en avvikling av asylmottak og gjerne hele asylinstituttet er personlig medansvarlig for den voldsbølgen vi ser.”
Tar man dette på alvor, tilsetter visse individualpsykologiske forutsetninger samt tekniske og fysiske ferdigheter, så er ikke veien forferdelig lang til ekstreme handlinger, rettet nettopp ikke mot innvandrere eller deres institusjoner, men mot politiske ledere og mot mediefolk og skribenter (som det er fremkommet at ABB også hadde konkrete planer om å ta).
Det er ikke underlig at ABB selv ser «Fjordman» som en viktig ideologisk støttespiller for ”den kommende revolusjonen i Europa”. Om det har vært noe praktisk-organisatorisk samarbeid mellom dem, vet vi ikke, men Fjordman kan uansett ikke fraskrive seg et moralsk medansvar. Hans første forsøk på å kommentere hendelsene 22.7, i sitt blogginnlegg den 25.7 (”Thoughts on the recent atrocities”), viser ingen om helst vilje til å ta dette ansvaret.
Hvor skal en trekke grensen for hva som er berettiget, om enn skarp, politisk kritikk og hva som bærer i seg kimen til hat og ekstreme handlinger? Det som etter min vurdering er både den største intellektuelle svakhet og den mest potente driver til hat hos Fjordman, er konspirasjonstenkningen. Politiske ledere, på tvers av partier, og alle medier har rottet seg sammen om en politikk for å ”knuse flertallsbefolkningen” - intet mindre. Dette er så urimelig og usannsynlig at det allerede ved første blikk burde forkastes.
Skal en likevel ta seg bryet med å gå nøyere til verks, kan en konstatere en rekke svakheter: Det mangler enhver nyansering mellom de ulike politiske partienes holdninger til innvandring, f eks SV og Høyre. Det ses helt bort fra de store spenningene innenfor partiene, særlig i Arbeiderpartiet, vedrørende disse spørsmålene. (Det er grunn til å nevne at ABBs bombeangrep mot regjeringskvartalet med stor grad av sikkerhet ville tatt livet av regjeringens mest innvandringskritiske representant, nemlig Ola Borten Moe fra Sp, dersom han hadde vært på sitt kontor i R4 denne fredags ettermiddagen.)
Det ses helt bort fra at myndighetene over noen tid på en lang rekke måter har forsøkt å stramme inn på innvandringspolitikken, at någjeldende utlendingslov inneholder for mange overraskende høye barrierer for eksempelvis familieforening, og at det er en kontinuerlig prosess der en fra statlig hold tydelig prøver å sette på bremsene, blant annet ved å innta en mer kritisk holdning til å implementere ytterligere menneskerettslige bindinger på den nasjonale handlefrihet (for øvrig til sterk motstand fra en rekke NGOer og andre miljøer med stort gjennomslag). Det ses helt bort fra at mediene har en annen agenda enn politikere, fordi de skal tjene penger på å selge nyheter, og bare av den grunn reflekterer de i sine oppslag hele tiden dramatiske fakta som slett ikke underbygger noen multikulturalisme. Det ses også bort fra at mediene også redaksjonelt, tross alt, profilerer seg ganske forskjellig i forhold til islam og islamisering (VG og Dagbladet).
Så hva har vi? Totalt fravær av nyansering i både ”tid” og ”rom”, fremmaning av forestillingen om en kjempemessig konspirasjon, frakjenning av mulighetene for hederlige motiver hos motstandere, personlig ansvarliggjøring av enkeltindivider for konsekvenser av meninger utover enhver rimelighet, en språkbruk som henspiller på den ultimate forbrytelse og fremmaning av den totale katastrofe som en følge av utviklingen.
Sprøyter man den slags, med tilstrekkelig talent og iherdighet, via internett ut over verden, så er det ikke så overraskende at det – et eller annet sted, i et eller annet land - befinner seg en enslig ung mann der ute, med stor offervilje og målbevissthet, som ikke helt har fått oppfylt sine sosiale ambisjoner, som ser denne saken som sin misjon og sin mulighet for å etablere seg selv som en historisk og heroisk figur. Og trekker noen praktiske, grufulle konklusjoner.
I ettertid er det særdeles beklagelig at Fjordmans essay har funnet veien inn i Anfindsens bok, men det burde ikke krevd en tragedie for å trekke den konklusjonen at dette ikke skulle ha fått plass der.
I den tiden som vi nå står foran, må vi være innstilt på å kjempe for at ytringsfriheten skal være reell. Vi må kjempe for at de samfunnsmessige spørsmål som ligger i bunnen her – og som er monumentalt viktige – ikke i mindre grad blir belyst og adressert enn før, men at de tvert i mot får større plass og oppmerksomhet. Fjordman har utspilt sin rolle som bidragsyter i den sammenheng. Personen bak bør begrave sitt pseudonyme alter ego og gjenoppstå som et levende identifiserbart menneske med tanker som han kan tørre å stå åpent for.
Tilbake til HonestThinking.