Dette innlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 03.09.2011, og replubliseres på HonestThinking 06.09.2011.
Av Ole Jørgen Anfindsen,
redaktør av nettstedet HonestThinking.org
Mine synspunkter er blitt imøtegått av statsviter Øivind Bratberg (30/8) og psykolog Kolbjørn Selvåg Brønnick (29/8). Jeg vil her svare på de viktigste innvendingene.
I mitt forrige innlegg hevdet jeg at den årlige innvandringen til UK i Tony Blairs regjeringstid økte fra ca 37.000 til nærmere en halv million. Tallene er hentet fra en artikkel i The Telegraph, men er ikke sammenlignbare; det første handler om antall innvilgede statsborgerskap, mens det andre handler om bruttoinnvandring. Det er flaut å måtte innrømme en såpass banal feil, men her er det er nok ingen vei utenom.
Det jeg burde ha skrevet, var at nettoinnvandringen i Blairs tid ble firedoblet til 237.000 (kilde: tenketanken MigrationWatch).
Dette var ikke tilfeldig, og i oktober 2009 bekreftet Blairs tidligere medarbeider Andrew Neather at Labour bevisst hadde ført en politikk der innvandring ble brukt som et virkemiddel for å forvandle samfunnet. I februar 2010 ble myndighetene, på bakgrunn av en såkalt Freedom of Information request, tvunget til å offentliggjøre dokumenter man hadde forsøkt å holde unna offentlighetens søkelys, og Tory’ene tok til orde for en uavhengig granskning. Kommentatoren Melanie Phillips i Daily Mail konkluderte med at det dreide seg om «kollektivt og nasjonalt forræderi» (jf denne artikkelen). Ovenstående er drøftet på side 343 – 348 i Selvmordsparadigmet (belagt med ca 20 referanser).
Men finnes det en sammenheng mellom Blairs etter min vurdering uansvarlige innvandringspolitikk på den ene siden, og sommerens opptøyer i engelske byer på den annen? Jeg tror det. At anarkister og venstreekstremister også denne gangen har vist seg som ivrige deltagere, samt at mange av opprørerne var ungdommer av britisk herkomst, forhindrer ikke at innvandring er en faktor. Dels er det mye som tyder på at deler av den britiske arbeiderklassen, nettopp pga for høy innvandring, er blitt enda mer marginalisert enn hva de ellers ville ha vært. Dels ga opptøyene nye bevis for at man har betydelige grupper innvandrere som hater storsamfunnet.
Dette bringer oss over til Brønnicks kritikk, som til en viss grad ser ut til å bygge på en misforståelse av hva jeg står for. Brønnick har rett i at det – i prinsippet – kan tenkes at IQ-forskjellene mellom folkegrupper knapt har noen genetisk årsak i det hele tatt. Det finnes imidlertid både evolusjonsteoretiske og empiriske argumenter som tilsier at noe slikt er lite sannsynlig, hvilket jeg har en omfattende drøftelse av i boken min.
Men enten IQ-forskjellene skyldes «fattigdom, kosthold, kultur eller genetikk» (jf Brønnick), så ser vi jo at de i praksis har stor betydning. Jeg har ingen oppskrift på hvordan vi skal håndtere de etiske dilemmaene dette gir opphav til; det jeg etterlyser er debatt, samt at folk får kjennskap til grunnleggende fakta. Alle kan ikke bli musikere, tegnere, kunstmalere eller sportsstjerner (jf Brønnicks merknader om ulike talenter), og erfaring forteller oss at når identifiserbare grupper stadig havner nederst på de sosioøkonomiske skalaene, hvilket i vestlige samfunn er en uunngåelig konsekvens av lavt IQ-snitt, fører dette til store sosiale problemer. Vel så viktig er det faktum at rase påvirker folks opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet (noe som illustreres f.eks. av ANCs ungdomsleder Julius Malema).
La meg nok en gang understreke at jeg mener menneskeverdet er uavhengig av kultur, religion, etnisitet/rase, etc. Det er ikke minst derfor vi står overfor etiske dilemmaer samme hvordan vi snur og vender på disse problemstillingene.
Tilbake til HonestThinking