Dette innlegget publiseres på HonestThinking 24.02.2011.

Hijab

Av Christian Skaug

I et innlegg på HonestThinking den 12. februar 2011 gir Hiba Khan Rajpoot uttrykk for at hun føler seg forrådt av Jonas Gahr Støre fordi utenriksministeren nylig har gått inn for et forbud mot bruk av (blant annet) hijab i retten, etter i sin tid å ha uttalt at dette plagget bør kunne brukes fritt på skole og jobb. Hun sier også at motstand mot hijab er til skade for integreringen, og at det er farlig dersom muslimer ikke føler seg hjemme i samfunnet.

Jeg har stor forståelse for at Hiba føler seg sveket. Hun er blitt fortalt av noen av samfunnets fremste representanter og tillitsmenn at det er helt fint å bruke hijab i Norge, og føler dermed, ikke uten grunn, at hun har en slags moralsk rett til å bære den hvor hun måtte ønske.

Problemet er bare at disse personene ikke talte på vegne av Norges befolkning.

De hadde ikke noe mandat til å si hvilke uskrevne regler som gjelder for den som ønsker full deltagelse i det norske samfunnet. Hiba har på en måte blitt lurt. Men om det kan være til noen trøst for henne, så har også et stort flertall av det norske folket blitt det samme.

For faktum er at hijaben får nordmenn flest til å føle ubehag.

Den oppfattes som en påtrengende form for religionsutøvelse som gjør dem brydd og utilpass. Den forteller dem at de tilhører en annen kategori av mennesker, at de ikke kan ha noen forhåpninger om full forståelse med hijabens bærer, at de vanskelig kan bli nære venner og umulig en ektefelle av vedkommende. Man kan like eller mislike denne holdningen, men den kan ikke trylles bort. Den kan bare tas som en eksogent gitt variabel, omtrent som været: Nordmenn liker ikke hijab, heller ikke om de setter opp et fårete smil og sier det motsatte.

Den politiske kastens skjebnesvangre feil var at den lot som om dette ikke var sant. Eller de visste at det var sant, men trodde at de kunne oppdra befolkningen til å mene noe annet, føle noe annet, og at nordmenns beskjedenhet og selvbeherskelse ville forhindre protester.

Når det gjelder Hibas påstand om at et hijabforbud i retten gjør at integreringspolitikken er dømt til å mislykkes, kunne man like gjerne snu på flisa og si at aksept for hijab vil gi samme resultat. For da er det fastslått at det ikke spiller noen rolle hvilke koder og omgangsformer nordmenn har hatt så snart det kommer en helt bestemt minoritetsgruppe som er standhaftig nok til ikke å tilpasse seg sedvanene i landet den kommer til: Nordmenn kan ikke forvente at muslimer gjør noen anstrengelser for å komme vertskulturen i møte hvis det innebærer å legge bånd på sin religionsutøvelse. Skal tro om det gjør underverker for integreringen?

Vi kan like gjerne innse at vi her har å gjøre med en kulturkonflikt. At hijaben skulle bli den store symbolsaken, skjedde nærmest ved en tilfeldighet. Men nå er altså striden her: Hijaben er blitt en prøvesten, og det er ikke noe vi kan ønske oss bort uansett om vi er så lei av problemstillingen at vi har lyst til å glemme det hele.

Det er opp til den muslimske minoriteten om den for alltid vil stå utenfor storsamfunnet. Den kan gi etter, eller den kan hardne til i sin isolasjon. Den kan vise et minimum av fleksibilitet ved for én gangs skyld å gi blaffen i å prakke sin religion på andre, eller den kan bekrefte at ingen slik fleksibilitet finnes.

Døren inn til det norske samfunnet er åpen. Det spiller ikke lenger all verdens rolle hvor du kommer fra, men det spiller en rolle om du er a nice guy eller ikke. Hvis det er viktigere å flagge religionen enn å ha et greit forhold til verden rundt seg, trekker nordmenn flest den konklusjon at man har å gjøre med fanatikere som vil stenge seg inne i enklaven sin. Da får man betale den kostnaden denne uhensiktsmessige adferden medfører i form av tapte muligheter. Andre gjør også det, dog uten å bære seg over det i offentligheten.

Hiba spør hvor grensen går for bruk av religiøse symboler. Det er det ikke lett å svare fyldestgjørende på. Det lar seg uansett ikke besvare med enkelt målbare størrelser. Det avhenger av hva som er god takt og tone i de omgivelser man ferdes. Om man ønsker omgivelsenes velvilje og respekt, må man vise evne til både å gi og ta. I praksis er muslimer er den eneste minoritetsgruppen som lager nevneverdige problemer på dette området, og det er betegnende for muslimers formalisme at det er lovverket som må brukes for å løse integrasjonsproblemer som det mellommenneskelige samkvem normalt ordner opp i helt spontant og uten innblanding.

Men også på det punktet er Hiba blitt lurt. Hun er nemlig blitt fortalt av Torkel Brekke at integrering handler om arbeid og utdannelse, og at dårlig integrering ikke har med å være muslim å gjøre. Men Brekke er på bærtur utenfor sitt eget fagfelt. Han er spesialist på krigens etikk i verdensreligionene, ikke på integrasjon. Hvis Hiba heller enn å ta av seg hatten for Brekke ti ganger hadde lyttet til de fremste samfunnsvitenskapelige forskerne i verden, ville hun visst at det beste målet på integrasjon er i hvilken grad man gifter seg inn i vertsbefolkningen. Muslimer gjør det i svært liten grad over hele kontinentet, og erfaringene fra nesten alle europeiske land er at de er blant de dårligst integrerte minoritetene. Det forandres ikke av at noen bruker sin innbilte prestisje til å hevde noe annet.

Min forståelse for Hiba synker derimot til frysepunktet når hun sier det er farlig at muslimer ikke føler seg hjemme i samfunnet. Dette gnålet er på samme tid en ansvarsfraskrivelse og en dulgt trussel. Den utestengelsen muslimer opplever fordi de ikke vil tilpasse seg norske sedvaner, er selvvalgt. De oppnår ingen sympati ved å fremstille seg som ofre av den grunn. Og eksakt hva er det for noen farlige greier hun mener muslimene vil finne på hvis de ikke føler seg hjemme? Er det noe så fryktelig at vi helst bør si ja til hijaben for sikkerhets skyld?

Det kan ellers virke som om Hiba tror at nordmenn ikke har følelser. Tror hun den siste nordmannen som, lut lei av sine nye naboer, forlater en leiegård i en innvandrerghetto føler seg hjemme?

Tilbake til HonestThinking