Dette innlegget publiseres av HonestThinking 03.03.2012. Synspunktene som fremmes står (som vanlig) for forfatterens regning, og deles ikke nødvendigvis av HonestThinking.
Av Mimisbrunnr
Den første februar 1942, altså for nokså nøyaktig 70 år siden, fant statsakten sted på Akershus festning. Vidkun Quisling etablerte sin såkalte nasjonale regjering. Regjeringsdannelsen hadde minimal støtte i det norske folk som foraktet og hatet den nye ministerpresidenten. Den ble fremstilt som hjemlet i nødretten og velsignet av en nyutnevnt Høyesterett, men selvsagt var det tyskerne som reelt bestemte og hadde gått med på ordningen.
Med regjeringsdannelsen begynte en ny fase i striden mellom Quisling og Terboven (for nå å la de samarbeidsvillige nordmennene i Nasjonal Samling og okkupantene representeres av ett navn hver), en kontinuerlig dragkamp om innflytelse på utviklingen i Norge som varte krigen ut. Quisling forsøkte å oppnå mest mulig norsk selvstyre innen rammene for okkupasjonen. Siktemålet var at Norge igjen skulle bli et selvstendig rike etter inngått fredsavtale med Tyskland når bare sistnevnte endelig hadde seiret i verdenskrigen. Den sivile administratoren for de besatte norske områdene, rikskommissær Terboven, brydde seg derimot katten om Norge og slett ikke om norsk selvstendighet, kan man litt uvørent si; hans mål var å se til at landet danset etter tysk pipe i ett og alt, med eller (helst) uten Quislings medvirkning. Begge søkte med alle midler å oppnå støtte i sentrale nazikretser i Tyskland, ikke minst hos Hitler selv, og balansen mellom de to hovedsynene svingte fram og tilbake helt til siste slutt. Endelig over var kampen i kampen først da Terboven tok livet av seg på Skaugum i Asker 8. mai 1945 og Quisling ble henrettet på Akershus festning 24. oktober samme år.
Når jeg skriver at Quisling sto opp for det han mente var Norges sak mot okkupantene, betyr det at jeg mener han ikke var en landssviker? Så absolutt ikke. Men forræderiets vesen er mangslungent. La oss se litt på saken samtidig som vi også holder ett øye på historien og et annet på fremtiden. Da ble det visst tre øyne til sammen, men så betente og innfløkte som disse spørsmålene er, trenger vi alt klarsyn og alle alternative perspektiver vi kan få.
Mens hva som ble drøftet under Quislings møter med tyske toppfolk før krigen, er usikkert, og hans forsøk på å ivareta norske interesser etter at okkupasjonen var etablert i 1940 også kan sies å være tolkbare og omstridte, i det minste delvis (et rent militærstyre eller en Terboven uten noen norsk motkraft hadde helt sikkert ikke fart varligere fram mot den norske befolkningen), er det etter min mening hevet over enhver tvil at hans handlinger 9. april 1940 var forræderi av klareste vann. En offiser (Quisling var vernepliktig major) som samme dag som landet angripes av fremmed makt, begår statskupp og oppfordrer alle soldater til å legge ned våpnene, han begår landsforræderi. Dette gjelder uansett hvor foraktfullt landets politikere og regjering måtte ha opptrådt i forkant av katastrofen; ett sted må relativiseringen opphøre og det absolutte ansvar sette inn. Quisling var landsforræder og fortjente som sådan dødsdommen.
Ser vi imidlertid bak dette faktum, så åpner interessante aspekter seg som jeg håper å kunne vende tilbake til ved minst én senere anledning. Her og nå skal jeg bare dvele kort ved noen betraktninger som rett nok delvis er tidløse, men som det for oss nordmenn kan være særlig grunn til å trekke fram i bevisstheten på en slik vond merkedag.
Quisling forrådde sitt land 9. april 1940 og i dagene etterpå. Var det ikke mange andre som også sviktet på måter som til forveksling lignet på forræderi? Jeg er redd vi må svare ja på spørsmålet, selv om lite eller intet kommer opp mot å tiltvinge seg taletid i kringkastingen og over eteren oppfordre egne stridsmenn til overgivelse. Vi kan i et stort antall bøker fra etterkrigstiden, ikke minst fra de siste årene, lese oss til at også flere andre offentlige personer, kjente menn som kom ut av krigen med enda større moralsk pondus enn de gikk inn i den, kom forræderiet faretruende nært i blant. Oslos biskop oppfordret gjennom ropert på Sollihøgda unge nordmenn til å dra hjem og ikke prøve å slutte seg til de norske styrkene. Lokalpolitikere som etter krigen endte som ministre, organiserte nesten fra første dag av utbygging og utbedring av de erobrede flyplassene Fornebu og Værnes hvorfra tyske fly angrep norske styrker både på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Stortingets presidentskap prøvde under pågående krig i landet å bevege kongen til å abdisere for å komme til en ordning med tyskerne. Var ikke dette viktig støtte til fienden? Det var kanskje ikke forræderi i samme glassklare form som det Quisling sto for, men i alle fall sett fra et nåtidig perspektiv er det vanskelig å skjønne at slike handlinger kunne utføres uten at det senere fikk påtalemessige konsekvenser. Likevel: De nevnte mennene ble aldri tiltalt og deres handlinger ble dysset ned.
Noen vil kan hende henvise til formålet med handlingene, at Quisling hadde selvforherligende og forræderske hensikter mens de andre ved sin senere opptreden, etter at de første ukers sjokk hadde gitt seg og folk igjen begynte å tenke noenlunde klart, hadde vist at de var gode nordmenn. Men slike resonnementer blir umulige å håndtere i praksis, for ingen kan se inn i den enkeltes sinn og slik avgjøre om han handlet i god eller ond hensikt. Sinnelagsetikk er her, som også ellers i politikken, ubrukelig som rettesnor for å vurdere handlinger. Kanskje er hensikten avgjørende for hvordan en gud avgjør handlingers kvalitet og spørsmålet om sjelers frelse, men for oss mennesker er konsekvensene det eneste vi med sikkerhet kan vurdere.
Beslektet med det foregående poenget er vurderingen av om skadelig adferd skal rubriseres som svikt eller svik. Igjen er det prinsipielt umulig å se inn i andre menneskers sjel og hjerte, og man skal være ytterst varsom med å tillegge en motstander uetiske motiver mens man finner alskens unnskyldninger for seg selv og sine. Et eksempel på hvor omdiskutert spørsmålet om svikt eller svik kan bli er at man til sist bestemte seg for ikke å reise riksrettstiltale mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen. Stortingspresident Hambro, en av de ytterst få i det politiske toppskiktet som beholdt hodet kaldt da verden raste sammen våren 1940, sammenfattet på følgende måte vurderingen av regjeringens handlinger før og under krigen i Norge: ”De gjorde så godt de kunne. Det er deres unnskyldning, men også deres dom.” Grenselandet mellom svikt og svik har vært og vil være noe av det mest uklare; her dreier det seg om ikke-objektive forhold og vurderinger. Vi som gjennom historiens tilfeldigheter aldri har måttet navigere oss fram i slike krisesituasjoner, skal være forsiktige med å dømme dem som valgte feil da det blåste som verst.
Det sies med kynisk tilbakeblikk på hvordan historiske handlinger tolkes av ettertiden at det finnes én og bare én unnskyldning for å gå til krig, gjøre væpnet oppstand eller revolusjon, og det er at man lykkes. Tyskland og Quisling tapte, de allierte og Norges eksilregjering og motstandsbevegelse vant. La det ikke være tvil om hva jeg selv mener om saken: Det var i hovedsak godt at utfallet ble som det ble, en nazistisk seier i verdenskrigen ville vært en ulykke, selv om en del av mine polske og baltiske venner med styrke hevder at det ikke var mye lykke over det som ble resultatet heller. I vårt land ble Quisling skutt og svært mange av hans meningsfeller fikk andre typer landssvikdommer, mens de som sviktet på den andre siden, slapp unna rettsforfølgelse. Seierherrene bestemmer både rettsoppgjør og historieskrivning; heller ikke slikt er noen søndagsskole.
Språk påvirker virkeligheten, men i enda større grad gjelder det at virkeligheten avspeiles i språket. På gresk er ”efialtes” et vanlig uttrykk og skjellsord for noe håpløst rotete, foraktfullt og forrædersk. Efialtes var navnet på grekeren som for to og et halvt tusen år siden forrådde Leonidas og hans menn og hjalp perserne forbi de greske stillingene ved Thermopylene. Greske guttebarn døpes ikke Efialtes lenger. Noen folk har lang hukommelse.
På samme måte er Quisling blitt til quisling, et norsk og internasjonalt fellesnavn for en forræder. Det kunne blitt annerledes, for også Quisling var nok en slags patriot på sin måte, men slikt er kontrafaktisk historietenkning: Det ble som det ble, og Quisling fortjente sin dom.
Vi skal minnes vår viktige fortid, ikke minst de deler av den som ble fortettet i krig og konflikt. Historien gjentar seg aldri, iallfall ikke eksakt, men tematikken og de eksistensielle valgene menneskene stilles overfor når nye kriser inntrer, er gjerne tidløse. Det minste vi kan gjøre for å hedre dem som bar nasjonens skjebne og ære da andre knakk sammen, enten svikten nå ble erkjent eller ikke, enten den skar over i svik eller ikke, er å prøve å lære av deres tid og deres handlinger.
Tilbake til HonestThinking