Dette innlegget publiseres av HonestThinking 06.05.2012. Synspunktene som fremmes står (som vanlig) for forfatterens regning, og deles ikke nødvendigvis av HonestThinking.
Av Mimisbrunnr
Det påpekes i ulike sammenhenger at mennesket først og fremst er et kulturelt vesen. Greit nok, utsagnet inneholder sannhet, men med like stor rett kan man hevde at vi først og fremst er biologiske skapninger. Vi kan aldri bli så kulturelle at vi helt frigjør oss fra vårt biologiske utgangspunkt; da måtte vi i så fall løpe fortere enn vår egen skygge, for å låne en metafor fra Lucky Luke. Man må altså beholde begge perspektivene om ulykkelig skjevhet i menneskesynet skal unngås, for ikke å ramle i en lignende ”great divide” som salig C P Snow i sin tid mente skilte den naturvitenskapelige og den humanistiske verden. Mennesket er både-og (biologisk og kulturelt) snarere enn enten-eller, og bevisstheten om dette er ikke bare nyttig, men nødvendig når vi gjør oss tanker om hvordan vi opptrer i samfunn.
Noe av det mest fundamentale i all biologi er organismers evne til å skjelne mellom selv og ikke-selv. Vi har form og overflatebeskyttelse og vi befinner oss i ulike avsnitt av rommet, men i tillegg har vi også et immunsystem hvis hovedoppgave er nettopp dette. Et komplekst mangfold av molekylære mønstre på celleoverflater og i vevsvæsken ser til at hvert individ er unikt definert og adskilt fra andre. Alt som er merket ”selv” tillates, mens alt fremmed (enten materialet kommer fra artsfrender, bakterier eller virus) aktiverer avstøtningsreaksjoner og sykdom. Selvoppholdelsesdriften, som bokstavelig talt dreier seg om å bevare selvet intakt i den evige kampen for tilværelsen, er en Darwinistisk primærnøkkel til all biologisk forståelse.
Et av de vanskelige skjæringspunktene mellom biologi og kultur fremkommer i forsøk på å forklare uselvisk adferd, altså handlinger der hensynet til andre ser ut til å veie tyngre enn snever egennytte; det er dette man kaller altruisme. Er det mulig innen en evolusjonær tankeramme med ”survival of the fittest” som hovedprinsipp å forklare hvordan mennesker kan sette livet på spill for å redde andre? Viser ikke slike handlinger at biologien da trumfes av andre og mer høytstående, kanskje endog menneskespesifikke, overveielser og mekanismer?
Det er ikke gitt at dette må bli konklusjonen. Jeg skal ikke la spørsmålet bli en hovedsak her – det er dessuten for komplisert og interessant til å fares over med harelabb – men flere tenkende biologer har foreslått Darwinistisk funderte forklaringer som favner også altruistisk adferd. Oftest skjer dette ved å fremheve genetisk likhet mellom den som ofrer seg, og den som nyter godt av den andres uselviske (i direkte så vel som overført betydning) handling. Noen, ikke minst den ytterst begavete og velskrivende engelske biologen og ateisten Richard Dawkins, har tatt skrittet fullt ut ved å påstå at genene selv, ikke organismene, er seleksjonsenhetene (boken ”The selfish gene” ble en bestselger). Andre har bevart et mer klassisk evolusjonært grunnsyn på hva som er det relevante seleksjonsnivået i livskampen, med fokus på organismene eller endog på gruppen eller slekten (”kin selection”), men har likevel argumentert overbevisende for altruismens biologiske verdi selv blant arter fjernt fra mennesket.
En viktig røst i de faglige diskusjonene har tilhørt maurforskeren Edward O Wilson. Denne stillfarende vitenskapsmannen ble berømt og beryktet som sosiobiologiens far, hvilket for 20-30 år siden var tilstrekkelig til å bli uglesett i amerikanske medier og akademia. Det får være som det vil, det sentrale premisset er selvsagt og burde ikke være kontroversielt: Den som ikke tar med artens biologiske natur i tenkningen om menneskelig gruppeadferd, han handler erkjennelsesmessig uklokt på en måte som lett kan få konsekvenser. For leoparden endrer ikke sine flekker og menneskene forandrer ikke sine biologiske tendenser, uansett hvor lite man liker dem eller måtte ønske å lukke øynene for dem.
Hvis vi flytter fokus over til mennesket som kulturvesen – eller kanskje jeg heller skulle si samfunnsdeltager – gir det da fortsatt mening å insistere på skilnaden mellom selv og ikke-selv som fundamental og vesentlig for overlevelsesevnen? Grenseflaten mellom det biologiske og det samfunnsmessig/politiske rommer flere poenger som jeg ønsker å dvele ved.
Først om fremst gjelder at selvet på organismenivå må oppfattes som del av et utvidet, større selv når vi ser på vår evne til å arbeide sammen i aggregater, i grupper. Uvegerlig spiller da gjenkjennbarhet mellom gruppemedlemmene en rolle. Likheten er fenotypisk, det vil si den er utad erkjennbar i hvordan vi ser ut og oppfører oss (selve ordet er beslektet med og biologiens svar på det bredere ”fenomen”), men dette er igjen en funksjon av vår genotype (altså totaliteten av alle våre arvemessige predisposisjoner) kombinert med våre erfaringer (miljøpåvirkning over tid). Teoretisk så vel som i praksis kan mer av det ene kompensere for mindre av det andre (eksempelvis kan man jo strekke seg uvanlig langt for utrivelige slektningers skyld, ikke minst for foreldre eller barn), eller svært samkjørte grupper av genetisk forskjellige individer kan utgjøre førsteklasses fungerende fellesskap. Lettest blir det likevel dersom gruppemedlemmene scorer høyt både på genotypisk og miljøskapt likhet.
Hvilke miljømessige likheter snakker vi om? Elementer som felles språk, historie og verdisyn er viktige. Ulike folk og nasjoner er blitt ristet sammen på så ymse vis gjennom vår europeiske historie, og flere selv store nasjoner finnes som på grunn av uheldige omstendigheter ikke lyktes med å bli stater; baskere og katalanere er bare to eksempler. De har derved en ekstrautfordring hva gjelder markering av sin egenart, av sitt selv. Det er mulig å fortsette å være en nasjon uten samtidig å være en egen stat, selvsagt er det det, men det er vesentlig vanskeligere. Bevisstheten på forskjellen mellom nasjonalitet og statstilhørighet er tradisjonelt liten i Norge – vi var jo inntil helt nylig praktisk talt bare nordmenn og samer på norsk territorium – men i eksempelvis gamle Sovjetunionen (sjelden jeg skryter av dem for noe, jeg må innrømme at det kjennes litt rart...) markerte man nasjonstilhørighet i mange offentlige sammenhenger, og dette var ikke ledd i noe russifiseringsprosjekt.
Men tilbake til Norge og nåtiden: Vi var så heldige å være en homogen stat (med samene som en liten og annerledes minoritet, men forholdet mellom samer og nordmenn ser de siste 50 år ut til stort sett å være avklart til begges tilfredshet), som helt nylig er gjort heterogen gjennom omfattende innvandring. Hva beveggrunnene var for innvandringspolitikken kan det herske ulike oppfatninger om, men gjort er gjort. Følgen er større spenninger innad i befolkningen, mellom nordmenn og nyinnflyttede, naturligvis, men også mellom ulike grupper utlendinger som bærer med seg nag og fiendskap fra gammelt av. Vi har skaffet oss et problem som i utgangspunktet var unødvendig.
Det er verd å presisere at vi her har å gjøre med kvantitative spørsmål, og jeg føler behov for å si klart fra om at jeg slett ikke er mot innvandring som sådan. Lavgradig immigrasjon har hverken jeg eller de aller fleste andre problemer med – jeg tror sogar den tilnærmet unisont ønskes velkommen – i det minste om den omfatter folk som stort sett er nyttige for det norske samfunnet og glir tilnærmet sømløst inn i sine respektive lokalmiljøer. Det er massetilstrømming, og særlig av fremmede som står fjernt fra oss hva utseende, historie, språk og kultur angår, som skaper de største utfordringene. Dette må man ta innover seg. Man må fremfor alt mer enn skjele til hva som er gagnlig (og motsatt, farlig) for Norge når politikk fastlegges, ikke la seg forføre av teoretiske likhetsbetraktninger som passer bedre på lunsjer i FN-regi enn i møte med de alminnelige menneskene som til sist må bære konsekvensene av samfunnsomveltningene. Norges nytte skal være norske politikeres primære ansvar, ikke popularitet i en globalisert "chattering class" hvis nasjonale røtter og følelser later til å være ikke-eksisterende. Hos den vanlige Ola og Kari Nordmann har slike liten tillit.
Jeg har sagt at man i noen grad kan kompensere for genetisk ulikhet ved å score desto høyere på miljøkomponenten når man bygger samholdsfølelse, noe som kan oppnås med en meget bevisst integrerings- og assimileringspolitikk. At dette gjelder for innvandrerbefolkningen (jeg skjelner her ikke mellom asylsøkere og familiegjenforente eller hva det nå måtte være; er de nyinnflyttede først etablert med oppholdstillatelse her, så er det likegyldig hvorfor de kom), er selvsagt. Mye er gjort feil i så måte, men en del har man også lyktes med. Heldigvis ser innsikten om at immigranter må lære og rette seg etter norsk kultur og tankesett, ut til å ha slått mer igjennom de siste årene. Selvsagt er språkopplæring essensielt, og den skjer best når man arbeider, leker eller på annet vis er sammen med dem som har det nye språket som morsmål. Men dette er det visst nå enighet om; det tjener intet til å sparke inn allerede åpne dører.
Til sist vil jeg heller si noe om det kanskje aller viktigste, nemlig "integreringen" av etnisk norske barn i det norske. Dette er nemlig noe som dels er neglisjert, dels direkte motarbeidet de siste tiårene. Fra 70-tallet av opphørte gradvis skolen å spille en aktivt nasjonsbyggende rolle, selvsagt ikke som følge av skole-faglige vurderinger, men fordi tidens radikale vinder blåste som de gjorde. Mange la politisk rygg til for å erstatte det nasjonale med det globale. Sagt med karikaturstemme: Man lærte ikke lenger barna "Millom bakkar og berg" og ”Fagert er landet”, men derimot når FNs fødselsdag er og, om utenatlæring overhodet foregikk, så da av allmennhumanistiske snarere enn patriotiske tekster. Den politiske grunnstemningen var som den var, og skolen reflekterte dette: Internasjonal sosialisme ble det nye godhetsidealet.
La meg foreta en tidsmessig digresjon til det som fremheves som hovedgrunnen til denne generelle avstandstagen fra alt som smaker av nasjonalisme eller gruppetenkning, for ikke å snakke om alt som kan påklistres merkelappen rasisme: Erfaringene fra andre verdenskrig. Men seierherrene da førte slett ikke en krig mot generelle -ismer som nasjonalisme eller rasisme, det var ikke slik man opplevde det, og definitivt ikke for globalisme. Det dreide seg om – som man meget vel husket de første tiårene etter at krigen var over – en strid på liv og død mellom stater for ulike nasjonale mål, der noen vant og andre tapte. Og hadde du fortalt en feirende norsk gjennomsnittsfamilie i mai 1945 at stolthet og glede over eget land skulle anses som tvilsomt et par generasjoner fram i tiden, og at barna ikke lenger skulle innprentes slike verdier og tankesett som del av den offentlige oppdragelsen, så hadde de nok blitt både vantro og lei seg.
Et folks genotype er en treg materie som det tar tid å endre. Miljøforandringer, derimot, kan kortsiktig påvirke fellesskapsfølelsen mye mer, selv om totalen fortsatt forblir avhengig av begge. Vi har gjennomlevd en lang tidsperiode der hensynet til den enkeltes frihet har veiet tyngre og tyngre mens samtidig individenes ansvar for fellesskapet tillegges mindre vekt. Rettigheter og valgfrihet har vunnet fram i tautrekningen med fellesforpliktelser og hensynet til familien, til gruppen, til folket og nasjonen. På mange, kanskje på de fleste, måter er dette bra; i min foretrukne terminologi her er det eksempler på at "selvet" har triumfert over "ikke-selv", i samklang med det jeg fremholder som fundamentale biologiske prinsipper.
Men "det utvidete selvet" er også en både biologisk, sosial og politisk realitet. Avlegger vi igjen maurforsker Wilsons verden et besøk, så skjønner vi at også maurtuen, ikke bare den enkelte mauren, utgjør en meningsfull enhet, et "selv" med markerings- og avgrensningsbehov overfor omverdenen. Både maurcellen, maurindividet og maurtuen er biologisk meningsfulle entiteter med hvert sitt (overlappende!) domene i det evolusjonære perspektivet. På prinsipielt samme måte er gener, celler, individer og folk (nasjoner) "evolusjonære spillere" blant konkurrerende og samarbeidende grupper av mennesker i den humane biotopen. Å unnlate å inkludere dette biologiske perspektivet når man vurderer menneskelig adferd, både på individ- og gruppenivå, er uklokt for å si det meget forsiktig.
Vi har så uendelig mange muligheter til å øke samholdskraften i samfunnet for å bruke Quislings og Gahr Støres foretrukne ord (for å forebygge: At jeg nevner de to i samme setning, innebærer ingen insinuasjon), og i akkurat dette er jeg enig med dem begge. Visst er det mulig å ha både sterke og frie enkeltindivider, på den ene siden, og et folk med dyptgripende ansvarsfølelse overfor hverandre (kall det gjerne solidaritet eller nestekjærlighet om dét lyder bedre) på den andre. Men det blir lettere å komme dit om man ikke tenker og handler utopisk, om man ikke underslår viktige sider ved menneskenaturen i planleggingen.
Målmessig edruelighet fra politikernes side er alltid å foretrekke, og fremfor alt at de hele tiden har klart for seg hvilket folk de primært representerer og har ansvar for.
Tilbake til HonestThinking