Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 28.02.2013 (side 14 – 15). Den bygger på en lengre artikkel publisert samme dag i tidsskriftet Samtiden. Kronikken gjøres tilgjengelig på HonestThinking.org 01.03.2013.

En politisert rettssak

Av Ole Jørgen Anfindsen

Redaktør, HonestThinking.org

Rettssaken mot Anders Behring Breivik har fått frem sider ved det norske samfunnet som gir grunn til ettertanke.

Tirsdag 5. juni 2012: For første gang i mitt liv går jeg, ledsaget av en politibetjent og forbi et kobbel av knipsende pressefotografer, spissrotgang på vei inn i en rettssal. Stemningen i Oslo Tinghus er til å ta og føle på. Formelt sett er jeg ikke tiltalt for noe som helst; jeg er oppnevnt som sakkyndig vitne av forsvaret. Det oppleves likevel som å være medtiltalt, og anklagen om å være en av dem som har «bidratt til radikaliseringen av Breivik», henger i luften.

Etter at jeg har satt meg til rette i vitneboksen, og mens vi alle venter på at dommerne skal komme inn klokken 9, snur jeg meg og lar blikket gli langsomt frem og tilbake over pressekorpset som sitter rett bak meg i salen. Det er ikke mange vennlige ansikter å se. Omtrent samtidig advarer to av NRKs medarbeidere seerne om at nå er turen kommet til de «høyreekstreme» vitnene. Intet mindre. Dette er dagen mange har sett frem til med en viss forventning; dagen da «Breiviks meningsfeller» skal tas.

Grunn til ettertanke

Basert på mine egne erfaringer fra tiden etter 22. juli, ikke minst i forbindelse med selve rettssaken, vil jeg si at den meningsbærende eliten i Norge fremviser enkelte trekk som er lite sympatiske. Det handler særlig om manglende vilje og evne til intellektuell redelighet i møte med folk som tenker annerledes enn en selv. Eksemplifisert ved manglende vilje og evne til å skille mellom muslimhatere på den ene siden og nyanserte og dialogvillige islamkritikere på den annen; om manglende vilje og evne til å skjelne mellom konservatisme og høyreekstremisme; og mer generelt om manglende vilje og evne til å lytte til sine meningsmotstandere og ta dem på alvor.

Muslimhatere kontra islamkritikere

Hvor mange norske redaktører og journalister skriver som om de ikke skjønner forskjell på Islamsk råd Norge og jihadistgruppen Profetens Ummah? Ingen. Og hvor mange norske redaktører og journalister er av den oppfatning at folk som f.eks. Mehtab Afsar, Shoaib Sultan og Abid Raja kan og bør slås i hartkorn med Ubaydullah Hussain, Arfan Bhatti og Mohyeldeen Mohammad? Ingen. Enhver redaktør eller journalist som arbeider med islam-relaterte saker vet utmerket godt at selv om nevnte grupper og personer har det til felles at de er muslimske, så finnes det avgjørende forskjeller mellom dem på en rekke områder.

For noens vedkommende har imidlertid denne evnen til å fremheve viktige nyanser og forskjeller en lei tendens til å glimre med sitt fravær straks man kommer inn på personer og grupperinger som er skeptiske til dagens innvandrings- og integreringspolitikk, og/eller har en kritisk holdning til visse elementer i muslimsk kultur og tenkning. En del norske redaktører og journalister virker rett og slett ikke særlig interesserte i å skille mellom rabiate kontrajihadister på den ene siden, og nyanserte islam- og muslimkritikere på den andre; mellom folk som er uforsonlige og ønsker kamp og konfrontasjon, kontra dem som arbeider for dialog, forsoning og gjensidig forståelse. Viljen til å omtale meningsmotstandere på en intellektuelt redelig måte er med andre ord ikke alltid like stor.

Dette er et fenomen jeg selv har fått kjenne på kroppen ved flere anledninger, men aldri så voldsomt og brutalt som under rettssaken mot Breivik. Både før og etter rettsforhandlingene den 5. juni henviste alle de store mediene stadig til «de islamkritiske vitnene», som om Vigrid, NDL, SIAN og HonestThinking var fire alen av samme stykke. Ja, i NRK ble vi alle gjentatte ganger gitt fellesbetegnelsen høyreekstreme.

Mye tyder på at en del mediefolk i visse situasjoner er villige til å fordreie virkeligheten og undertrykke sannheten – alt i den gode saks tjeneste, selvsagt. Dette er et problem ikke bare for den enkelte som rammes av lurvete og uærlig journalistikk, men for hele vårt demokratiske system.

Medias manglende nøytralitet

I en rettsstat har selv den grusomste forbryter krav på en forsvarsadvokat som gjør sitt beste for å tale hans eller hennes sak. Dette innebærer blant annet at forsvarsadvokaten må gis anledning til å føre vitner og sakkyndige som kan bidra til å trekke frem forhold som kan være til tiltaltes fordel. Nettopp derfor var det uheldig at så mange av forsvarets påtenkte vitner kviet seg for å stille i retten. I ytterste konsekvens kunne dette ha gjort det vanskelig å gjennomføre en rettssak som oppfyller de kravene en rettsstat bør stille.

Som juridisk kommentator Eirin Eikefjord skrev i BT 21.05.2012: «Hvordan skulle rettsstaten fungert dersom alle som syntes det var ubehagelig, meningsløst, unødvendig, kjedelig, upraktisk eller litt kronglete å vitne bare kunne velge å la være?» Nei, noe slikt ville selvsagt skapt store problemer, og derfor skriver hun da også at det å vitne er «en fordømt borgerplikt».

Mange andre mediefolk var på forhånd opptatt av disse problemstillingene, og hadde stort sett samme holdning som Eikefjord. Det rettsstatlige perspektivet var imidlertid langt på vei fraværende straks tiden for «de islamkritiske vitnene» var inne. I stedet for å understreke viktigheten av at også slike vitner ble ført, var man mest opptatt av å formidle et negativt bilde av dem.

I månedene før 5. juni 2012 var jeg under betydelig press fra venner og familie som mente at jeg burde trekke meg fra vitnelisten. Både offentlig og privat ga jeg imidlertid uttrykk for at rettsstatens prinsipper måtte veie tyngre enn mitt personlige ønske om å unngå ubehag, og at jeg derfor ønsket å samarbeide som best jeg kunne med forsvarerne. Med utgangspunkt i prinsippet om tiltaltes krav på et best mulig forsvar, skulle man kanskje tro at min forklaring ville bli møtt med et visst minimum av respekt. Men mediefolk føler seg ikke alltid forpliktet til å tenke prinsipielt eller konsekvent. Den 5. juni 2012 handlet det ikke lenger om forsvarets rett til å kunne føre vitner som i en eller annen forstand talte Breiviks sak (i dette tilfellet for hans tilregnelighet, ikke til forsvar for hans ugjerninger eller hans ideologi), men om den utålelige provokasjon at samfunnet ble tvunget til å gi noen av sine dissidenter en ’talerstol’.

Vi som står i opposisjon til rådende oppfatninger på det ene eller andre området må selvsagt være innstilt på tøff kritikk og hard motbør. Slik bør det være i et levende demokrati. Men når man ser hvordan media valgte å dekke Breivik-saken, mener jeg at enkelte redaksjoner nå bør koste på seg litt selvransakelse. For min egen del ble det slik at det å utføre min «fordømte borgerplikt», kostet meg jobben.

Skjønt det er mulig jeg hadde mistet jobben uansett. For dem som lenge (særlig etter 22.07.2011) hadde jobbet for å skvise meg ut fra min stilling som forsker i Det Norske Veritas, må det imidlertid ha vært som manna fra himmelen at rettskommentator Inge D. Hanssen valgte å fremstille meg som en sjarlatan som burde ha vært kastet ut fra Oslo Tingrett «etter ti minutter» (Aftenposten, 05.06.2012); likeledes at John Olav Egeland i Dagbladet neste dag avslutter oppsummeringen av min innsats med å mene at «Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme høyresida [sic; se merknad nedenfor], står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.»; og ekstra kjærkomment var det nok at Annemarte Moland i NRK gang på gang brukte høyreekstremist-stempelet mot meg.

Dette er ikke seriøs journalistikk. Dette er hetsing av en person som har sagt og skrevet ting man misliker. Dette er maktspråk fra Norges største ekkokammer. Og det er kynisk utnyttelse av tragiske omstendigheter. Slik bør det ikke være i et levende demokrati, som jo forutsetter ytringsfrihet. Og slik bør det ikke være i en rettsstat, siden denne forutsetter at borgerne kan utføre sin vitneplikt uten å risikere dramatiske konsekvenser for seg og sine nærmeste.

Min bekymring er at media – i sin iver etter å idiotforklare og henge ut folk man mener seg berettiget til å stemple som høyreekstremister – kan ha lagt grunnlaget for fremtidige problemer for rettsvesenet. Jeg er i det minste tilbøyelig til å mene at neste gang en fanatiker fra et eller annet sted i ytterkantene av det politisk-religiøse landskapet må møte i en norsk rett tiltalt for planlegging eller gjennomføring av alvorlige forbrytelser, bør enhver konservativ eller islamkritiker tenke seg nøye om før han eller hun stiller som vitne eller sakkyndig. Problemstillingen kan bli aktuell før man aner det.

For ordens skyld bør det tilføyes at Egeland etter hvert er kommet på bedre tanker, for i en kommentarartikkel i Dagbladet 11.02.2013 skriver han: «Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.»

Konklusjoner

Min vurdering er at nevnte forhold er symptomer på dypereliggende problemer, og da særlig vestlige fortolkningseliters manglende respekt og forståelse for meningsmangfold. Den intellektuelle og ideologiske ensrettingen er gått så langt at posisjoner og vurderinger som for få tiår siden var helt normale, i dag av mange betraktes som mer eller mindre ekstreme. Dette gir grunn til bekymring.

Professor Thomas Hylland Eriksen er ikke kjent for å sette sitt lys under en skjeppe, og har ikke alltid vært like forsiktig når det gjelder bruk av store ord og utropstegn. I et intervju med Minerva 29.11.2012 advarer han imidlertid (indirekte) mot ekkokamrenes unisone og bekvemme fordømmelse av dissentere, og etterlyser større vilje til å lytte til dem som tenker annerledes enn en selv: «Man får ofte en opplevelse av at en del av [mine meningsmotstandere] møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet. [...] Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.» Amen!

Tilbake til HonestThinking.org