Kampen om islams sjel
Nedenstående tekst er oversatt fra det konkluderende kapitlet i professor Khaled M. Abou El Fadls bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists (2009).
Et nøkkelbegrep i El Fadls bok er det engelske ordet puritans, på norsk gjengitt som «puritanere». Så hva er en puritaner? Vel, begrepet puritans kommer av det engelske ordet pure, som betyr «ren» (eller «ubesudlet»). En puritaner er altså en person som søker «renhet».
Og hvem er det El Fadl omtaler som «puritanere»? Jo, det er muslimer som ellers ofte betegnes som «fundamentalister» eller (som i bokens tittel) «ekstremister». El Fadl argumenterer i sin bok for hvorfor han mener «puritanere» er et bedre begrep, og at han derfor har valgt å bruke dette (hvilket selvsagt lojalt må følges opp i den norske oversettelsen).
Som motsetning til «puritanere» holder El Fadl frem idealet han betegner med det engelske ordet moderates, altså på norsk «moderate» muslimer. Hvordan han definerer forskjellen mellom disse to grupperingene, fremkommer av teksten.
Bokens tittel (The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists) kan oversettes til «Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene». El Fadl mener altså at islam er blitt kapret av ekstremister eller puritanere, og at moderate muslimer må ta tilbake eierskap over islam, og derfor bør jobbe for å fravriste ekstremistene/puritanerne deres økende innflytelse over religionen.
Bruk av kursivering og store bokstaver vil så langt som mulig være slik som i El Fadls opprinnelse tekst.
For ordens skyld: Tittelen Kampen om islams sjel er valgt av undertegnede (fordi den etter min mening gjenspeiler hovedbudskapet i El Fadls bok). Det samme gjelder overskriftene, som er lagt inn for å øke lesbarheten og gjøre det enklere å orientere seg i stoffet.
Religioner representerer, i likhet med alle andre, faste overbevisninger, sterke krefter – de har potensial til å kunne kaste mennesker ut i hatets avgrunn, eller løfte dem til nye høyder av kjærlighet og opplysning. Disse kreftene ligger innbakt i alt det som representerer en gitt religion: dens tekster og historie, dens trosbekjennelse og mytologi, dens ritualer og symboler. Hva som faktisk blir resultatet av dette potensialet, avhenger av de menneskene som setter religionen ut i livet her på jorden. Selv om en religion, i hvert fall i teorien, eies av en guddom, vil det – med mindre den aktuelle guddommen har et detaljstyrende nærvær på jorden – i realiteten være opp til religionens tilhengere å utnytte dens potensial på den ene eller andre måten. Og når dette potensialet settes ut i livet, blir spørsmålet: Hvem står ansvarlig – på hvem legger vi ansvaret for hva som blir gjort i denne religionens navn?
Det er nok mye vanskeligere å svare på dette spørsmålet enn hva mange er klar over. Men den responsen man får, vil da også forklare mange av forskjellene mellom puritanske og moderate tilhengere av islam. Hvordan vil så puritanerne besvare dette spørsmålet? Jeg antar at puritanerne vil mene spørsmålet er feil stilt – hvordan kan man skille mellom en religion og ansvaret for den? Puritanerne vil hevde at en religion ikke er representert ved noe som helst annet enn sine tekster og ritualer, og oppriktige etterfølgere vil ganske enkelt lese tekstene og utføre ritualene. Det er det hele. Anerkjennelsen og takken (men ikke ansvaret) for religionen og alt som oppnås og utføres i dens navn, tilhører Gud.
For moderate er puritanernes posisjon ikke bare naiv, men også problematisk. Det som utgjør en religion er mer enn bare tekst og ritualer, og det som finner sted på grunn av tekst og ritualer er ikke en fullverdig manifestasjon av det guddommelige. Gud og Guds vilje er for storslagne til helt og fullt å kunne uttrykkes i tekst og ritualer, og det som finner sted på grunn av disse, er fullstendig menneskelig. Ansvaret for det mennesker gjør i Guds navn, må legges på menneskelige skuldre.
Både puritanere og moderate ønsker å leve i hengivelse til Gud. Ingen av dem er villige til å leve sine liv på jorden uten Guddommelig ledelse, og begge parter betrakter Gud som Allestedsnærværende, og dessuten levende opptatt av hva mennesker gjør eller ikke gjør. Begge parter tror på Gud som Herskeren, den Allmektige, den Allvitende, den Velvillige, den Nåderike, den Barmhjertige, Giveren og Den Som Tar, Dommeren og Den Som Straffer, og dessuten som den Rettferdige.
Likevel finnes det et stort skille mellom puritanere og moderate. Mye av det som skiller dem har med tillit og tilgjengelighet å gjøre. Moderate tror at Gud har gitt mennesker evnen til å tenke og til å skille mellom rett og galt. Men tilliten som er vist menneskene er enorm – så enorm at vi mennesker, og ingen andre enn oss, bærer ansvaret for våre egne gjerninger. Det er dette som rettferdiggjør at vi stilles til ansvar i det Kommende Liv. Det ansvaret menneskene har, handler ikke bare om å iverksette og håndheve en mengde regler pålagt av Gud. I stedet har Gud gitt oss retningslinjer og målsetninger, og overlatt til oss å oppdage nødvendige og tilstrekkelige lover.
Puritanere, derimot, tror ikke at den tilliten som er vist oss mennesker er så omfattende og så uspesifisert. Gud ga menneskene loven, som i de fleste tilfeller er spesifikk og nøyaktig, og ga dem ansvaret for å håndheve den. Den Guddommelige gave til menneskene var derfor ikke evnen til å tenke, men evnen til å forstå og adlyde. Det er derfor ingen overraskelse at puritanere er overbevist om at Gud detaljstyrer menneskers gjøremål ved å gi konkrete og spesifikke lover som regulerer hva mennesker sier og gjør. Moderate tror det stikk motsatte: i de fleste forhold i livet må mennesker utøve skjønn, så lenge de overholder generelle, moralske retningslinjer.
Uenigheten mellom puritanere og moderate handler ikke bare om tilgjengeligheten til Gud, men om hva slags tilgjengelighet vi har. Moderate tviler på at Guds vilje er fullt og helt tilgjengelig for menneskene – de kan gjøre sitt beste for å vite hva Gud vil, men kan sjelden eller aldri være absolutt sikre på å ha lykkes i å finne ut hva Gud vil. Å tro noe slikt om seg selv er etter moderates vurdering farlig, fordi mennesker da risikerer på arrogant vis å pådytte Gud sin egen, ufullkomne og begrensede kunnskap. Mens moderate tror at Guds vilje ikke er så lett tilgjengelig, tror de at Guds godhet, nåde, barmhjertighet og kjærlighet er tilgjengelig for mange. Når vi anstrenger oss for å kjenne Gud, når vi overgir vår kropp og vår sjel til Gud – i dette høyst personlige forholdet – gjengjelder Gud vår anstrengelse, og mennesket kan elske Gud og bli elsket av Gud.
Puritanerne tenker nærmest motsatt – Guds vilje er tilgjengelig gjennom Guds lov, ikke gjennom Hans kjærlighet. Guds lov er det fulle og hele uttrykk for Guds vilje. Man er ikke engasjert i å kjenne Gud; man er kun engasjert i å adlyde Gud. Puritanere nevner stort sett aldri kjærlighet som [kjennetegn på] en ønskelig, eller til og med mulig, relasjon mellom Gud og mennesker. Gud kan, som en ren barmhjertighetshandling, elske sine tjenere, men det er ingen gjensidighet i dette forholdet. I det puritanske rammeverket skal mennesker frykte Gud, ikke elske Ham. Og selv om de faktisk elsker Gud, oppnår de ingen spesiell kunnskap, intimitet, nærhet eller fortrolighet gjennom denne kjærligheten. Gud forblir den emosjonelt utilgjengelige Øverstkommanderende som forventer lydighet, ikke kjærlighet. Ironisk nok tror puritanerne også at Gud er fullstendig tilgjengelig gjennom lovbud. Dersom man kjenner lovene til Øverstkommanderende, kjenner man Øverstkommanderende. Moderate mener at dette gjør Gud liten – som om alt det går an å vite om den Guddommelige, er Hans lover, eller som om dette skulle være den eneste siden ved Gud som er relevant for mennesker, og at alle andre sider ved Gud ganske enkelt er irrelevante.
Moderate, muligens til forskjell fra sufier, tror ikke at det å elske Gud kan føre til fullstendig enhet med Gud. Selv om man bør bygge et personlig partnerskap med Gud, mener moderate det er både farlig og feil å late som om den Guddommelige Vilje gjennom lovbud kan oppnå fullstendig enhet med den menneskelige vilje.
Om man later som om den menneskelige og den Guddommelige vilje kan være sammenfallende, vil ikke det føre til at noen av dem oppvurderes, men i virkeligheten til at begge nedvurderes. Moderate ser det slik at puritanere klamrer seg til en mengde utilgjengelige og utilregnelige regler, mens de later som om slike regler utgjør islams sjel og hjerte. Dette skaper et falskt inntrykk av at man har kontroll over Himlene, samtidig som man mister kontroll over jorden. Det er sosiologisk sett forståelig at man i perioder preget av svingninger og usikkerhet søker sikkerhet og stabilitet ved å klamre seg til et regelbasert system. Problemet er imidlertid at historiens gang er ustoppelig, og prisen man betaler for denne følelsen av sikkerhet er marginalisering og irrelevans i en verden som hele tiden er i bevegelse og utvikling.
Dersom disse teologiske diskusjonene ikke hadde praktiske konsekvenser når det gjelder hvordan islam praktiseres og oppleves i dag, hadde disse problemstillingene kanskje ikke vært så viktige. Men de utgjør virkelig en forskjell, og forskjellen er ofte både stor og tragisk.
De som har reist i muslimske land vill kunne se at det levde islam – det som faktisk praktiseres og oppleves – i svært stor grad stemmer overens med det jeg har beskrevet som det moderate synet. I de fleste land har kvinner valget mellom å dekke seg til med slør, eller ikke gjøre det; i de fleste muslimske land deltar kvinner på alle nivåer i høyskolesystemet, og gjør tjeneste som advokater, leger og dommere; i de fleste muslimske land er kvinner partnere i sine hjem, ikke tjenere eller slaver; folk lytter til alle typer ikke-vestlig og vestlig musikk; i de fleste land kan kvinner fritt omgås menn på skoler, markeder, arbeidsplasser og i teatre; de fleste land pålegger ikke borgerne å tilbe eller faste; de fleste mennesker tror at de kan elske og bli elsket av Gud; og de fleste muslimer forbinder alt som er plagsomt og forårsaker lidelse, med det som er uislamsk. Om du forteller en hvilken som helst muslim en historie om elendighet og lidelse, og så spør dem om de tror at dette stemmer med islam, vil de fleste muslimer instinktivt svare ubetinget nei.
Så hva er egentlig problemet? Hvorfor kan vi ikke bare fastslå at det puritanske fenomenet er ineffektivt, og gå videre. Problemet er sammensatt. Puritanere bryr seg ikke om det levde islam – verken islam slik det leves nå, eller slik det ble levd i historisk tid. De sosiologiske og antropologiske formene for islam, nåværende eller historiske, blir erklært irrelevante eller til og med avvikende. Puritanere er i stedet opptatt av et imaginært islam – enten som en forestilling om en mytologisk fortid, eller som en forestilling om en lovet, fremtidig utopi. Puritanere mener at folk må tilpasse seg loven, ikke motsatt. Med andre ord, muslimer bør tvinges til å leve i overensstemmelse med loven, ikke at loven skal brukes for å tjene folket. Dette har vært erfaringen med Taliban i Afghanistan, og er den nåværende erfaringen med Saudi Arabia.
Problemet er at denne puritanske tilnærmingen har blitt næret og spredd av det landet som har kontrollen over de to hellige byene Mekka og Medina, og at den finansielle støtten puritanerne har fått, har satt dem i stand til å skaffe seg urovekkende stort innpass i hele den muslimske verden. Det er ingen overdrivelse å si at det er en høyst reell fare for at puritanerne vil bli i stand til å redefinere den islamske religionen. Det verste av alt er at puritanere har lykkes i å begå grusomme voldshandlinger som har sjokkert oss alle, både muslimer og ikke-muslimer. De tradisjonelle kreftene som har pleid å konfrontere og marginalisere slike ekstremistiske grupper, var de lovlærde. Tidligere har disse lovlærde hatt en sentral rolle når det gjelder å definere maktdynamikken i sivilsamfunnet, men i våre dager har deres rolle blitt marginal, underdanig og fullstendig avhengig av regjeringens vilje.
Så hva vil fremtiden bringe? I hvilken retning vil islam gå? Dersom historien kan gi oss en pekepinn, burde det gi oss en viss trøst. Til tross for historiske feilsteg begått i religionens navn, har islam grunnlagt en storslagen sivilisasjon som inspirerte den humanistiske revolusjonen som fant sted i Vesten. Ja, det er faktisk tvilsomt om den europeiske reformasjonen og alt som fulgte i dens kjølvann ville ha funnet sted uten den islamske sivilisasjons bragder. Og dersom vi sammenligner de humanistiske bragder som ble gjennomført i islams navn i førmoderne tid, med de overtramp som begås i islams navn i vår tid, ville det siste blekne i sammenligning med det første. Dersom man gjør en bedømmelse av den islamske tros totale bidrag til menneskeheten, ville det være klart for enhver rimelig innstilt og objektiv observatør at alt det gode som er blitt inspirert av denne religionen, mer enn oppveier det dårlige (en bok som konsist oppsummerer de enorme, menneskelige bidragene fra den islamske sivilisasjon og disses påvirkning på den vestlige sivilisasjon, er D. M. Dunlop, Arab Civilization to AD 1500, Harlow, UK: Longman, 1971). Skulle ikke dette gi oss grunn til å tenke på fremtiden med optimisme?
Både ja og nei. Det er smertelig innlysende at uansett hvor rik, humanistisk og moralsk den islamske tradisjon har vært i fortiden, vil dette ha svært begrenset verdi med mindre muslimer tror og handler på det i dag. Fremtiden avhenger av hvordan moderne muslimer velger å forstå sin fortid, og hvordan de vil utvikle og stå for den. Det egentlige spørsmålet er ikke om den islamske arven er humanistisk; spørsmålet er om muslimer tror at islams påvirkning på verden i dag bør være humanistisk. Med begrepet humanistisk mener jeg karakterisert av en religiøs orientering som er opptatt av å få slutt på menneskelig lidelse, og som tror at [det å bidra til] menneskelig velferd og fremgang er en Guddommelig oppgave.
Slik jeg ser det, vises religiøs humanisme i praksis gjennom troen på at det å arbeide for godhet på jorden er en del av det å virkeliggjøre Guds godhet, og det å søke skjønnhet i livet er integrert i det å reflektere Guds skjønnhet. Påbudet om å skape og spre kjærlighet er en uadskillelig del av den koranske instruks om å lære hverandre å kjenne. Religiøs humanisme innebærer at gjennom å elske Gud vil den troende utstråle medlidenhet og omsorg for hele skaperverket. Som tidlige teologer som Ibn Abi al-Dunya pleide å si det, er kjærlighet ganske enkelt en lysende tilstand, og i denne lysende tilstanden er det som om den troende gløder med medlidenhet og nåde mot hele skaperverket. Det å elske Gud vil derfor transformere det Guddommelige budet om å «bli kjent med den andre» (ta’aruf) til et etisk imperativ om å strebe etter å skape de nødvendige moralske og materielle forhold som gjør at folk kan lære å elske hverandre. Guds appell til mennesker om å engasjere seg i ta’aruf, eller det å kjenne den andre, er ikke en oppfordring til en hjerteløs prosess om å innhente data om andre mennesker. Det er imidlertid Guddommelig veiledning og en formaning til troende om å innse at en essensiell del av det å kjenne og elske Gud, er å kjenne og elske Guds forvaltere på jorden. I følge Koranen har menneskene arvet jorden og har fått i oppdrag å bevare og beskytte denne Guddommelige arven, og i den forstand er mennesker tildelt den høye status å være den Guddommeliges stedfortredere. Denne teologien er helt sentral i islams religiøse humanisme.
Sekulær humanisme og modernitet er sterke, universelle krefter som kommer med sine egne utfordringer til enhver religiøs overbevisning. Den universelle utfordring og forpliktelse som alle religioner i den moderne tid står overfor, er hvordan religionens sterke krefter kan tøyles og styres til å understøtte vår søken etter det gode og vakre i livet. Den moderne tidsalder, med sine aggressive, sekulære bevegelser, utfordrer alle religioner gjennom å true med å marginalisere og utslukke religionens rolle fullstendig. Moderniteten har i seg gjennomtrengende og insisterende universelle fordringer slik som menneskerettigheter, forbud mot makt(mis)bruk, grunnleggende rettigheter for kvinner, samt etniske, nasjonale og religiøse rettigheter; komplekse, globale økonomiske systemer; og mange andre internasjonale institusjoner som utgjør vår moderne verdens struktur. Med mindre religioner kan bidra til og berike menneskers liv på avgjørende og klart vis innenfor denne eksisterende og universelle struktur, vil religion enten bli tvunget ut på historiens sidelinje, eller tvinges inn i en konfrontasjon med modernitetens krefter – krefter som ofte vil være voldelige og destruktive.
Puritanere og moderate er motpoler som begge er produkter av moderniteten, og som dessuten responderer på moderniteten. Begge disse retningene reagerer på moderniteten, den ene ved å avvise den, den andre ved å omfavne den. Det finnes noen retninger innen islam som ikke ser ut til å være berørt av moderniteten, og heller ikke responderer på den, slik som de konservative eller tradisjonalistene, men jeg tror ikke disse har noen stor rolle å spille når det gjelder å utforme islams fremtid. Jeg tror islams fremtid vil utformes enten av puritanerne eller de moderate. Jeg håper at islam ikke er dømt til å lide under stormannsgalskapen til oppkomlinger som innbiller seg at de hersker på Guds vegne, eller de som tilraner seg oppgaven å innføre en mengde objektive regler som påstås å legemliggjøre den Guddommelige Vilje.
Til en viss grad på grunn av kreftene i sekulær humanisme og modernitet, tvinges islam til å konfrontere sterke og formidable utfordringer. Det er likevel hevet over tvil at islam for tiden gjennomgår en transformerende prosess som blir stadig mer akutt. Den blir mer akutt særlig fordi den naturlige og uunngåelige prosessen med vekst og forandring i islams tilfelle stadig blir utsatt. I hver periode – kolonialisme, modernitet og postmodernitet – har det vært forandringer knyttet til realiteter, omstendigheter og betydninger som stadig ble endret, muterte og utviklet seg. Hver periode stilte muslimer overfor store utfordringer som krevde forandring og reform. Det eneste som endret seg var, av flere grunner, bare retorikken og dogmene som ble brukt, men religionens realiteter forble de samme. Etter hvert har det bygd seg opp et trykk som er så høyt at vi har kommet til et gjennomgripende forandringspunkt (El Fadl bruker her uttrykket transformative point). Dette fordi det stadig økende trykket ikke har blitt håndtert på en ordentlig måte, hvilket har ført til fremveksten av den aggressive kreftsvulsten kjent som puritanisme. Med en slik kreftsvulst er det ikke lenger noe spørsmål om det vil bli forandring. Spørsmålet er bare hvilken retning den kommende forandringen vil ta. Vil kompasset peke i den puritanske retningen eller i den moderate retningen? Det er spørsmålet.
Jeg tror både muslimer og ikke-muslimer har en rolle å spille når det gjelder utformingen av islams fremtid. Jeg vil først se på muslimenes rolle, og så på ikke-muslimenes rolle.
Tidligere har jeg påpekt hvor avgjørende det er å innta en kritisk posisjon i forhold til ens egen tradisjon. Mange muslimer blir støtt av tanken på reform fordi de feilaktig tror at dette innebærer at islam på en eller annen måte har feil eller mangler. Men reform handler ikke om å korrigere Gud; reform handler om å forbedre vårt forhold til Gud, og om bedre å kunne tjene i det oppdraget som er oss betrodd. Gud har betrodd oss et oppdrag – det vil de fleste muslimer kunne si seg enige i. Reform handler om å få en bedre forståelse av hva oppdraget egentlig går ut på, og om bedre å kunne tjene oppdragets målsetninger. Den kritiske refleksjonen jeg etterlyser, handler for det første om at vi i lys av nye utfordringer og endrede forhold på nytt vurderer det oppdraget Gud har gitt oss; og, for det andre, når vi utvikler vår oppfatning av oppdraget, vurderer om vi oppfyller de forpliktelsene oppdraget gir oss.
I denne boken har vi sett nærmere på to ulike tilnærminger når det gjelder å forstå og tjene dette oppdraget: det puritanske og det moderate. Kanskje vil muslimske lærde komme opp med et tredje alternativ som er helt annerledes. Muligheten for et tredje valg, eller en helt annen tilnærming, er et tema som kan drøftes andre steder. Problemstillingen som møter muslimer flest akkurat nå, er følgende: Mot hvilken av de to motpolene som eksisterer akkurat nå, ønsker de å rette sin tro?
Jeg tror at muslimer kan møte modernitetens formidable utfordring ved å forankre seg i en humanistisk forståelse av islam, og med det som utgangspunkt få den nødvendige kraft til å kunne storme frem i den moralske og etiske retningen Gud har gitt dem. På den måten vil muslimer ikke bare bidra positivt til å utforme den etiske retningen som vår verden vil ta, men de vil også forbli trofaste mot det islamske budskapet. I denne prosessen er det viktig at muslimer har god kjennskap til sin historie, at de tar til seg lærdom derfra, at de undersøker dens sammenhenger og muligheter, og at de analyserer den på kritisk vis. Historien underviser, men den dikterer ikke uunngåelige ting [for fremtiden]. Det å analysere historiens dynamikk kan gi oss betydelig visdom når det gjelder å håndtere fremtiden. Det å fryse fast og stå urørlig i øyeblikket, mens man av sikkerhetshensyn klamrer seg til en mytisk og idealisert fortid, eller til statiske regler og forordninger, samtidig som man på grunn av engstelse og frykt for hva fremtiden vil bringe nekter å forandre seg, er svært uklokt. Det er nettopp denne engstelsen og frykten som gjennomsyrer så mye av det puritanerne tror og gjør. Moderniteten har gjort dem utrygge, og de har reagert på denne utryggheten på flere ulike måter, og mange av disse har vært stygge og ødeleggende.
For muslimer som nekter å assosiere islam med de ødeleggende, stygge og inhumane handlingene vi har vært vitne til den senere tid, tenker jeg at valget er tatt. Problemet, som tidligere antydet, er at puritanerne er aggressive, nidkjære, høyrøstede og med solid finansiering i ryggen. Moderate muslimer, og muslimer som heller i en moderat retning, har ikke noe annet valg enn å være like aggressive, nidkjære og høyrøstede når det gjelder å representere det vi tror er et mer sant og ekte islam. Puritanere snakker høyt med sine voldshandlinger. Moderate må snakke enda høyere med fredshandlinger. For eksempel bør moderate bli vant til å organisere store demonstrasjoner som fordømmer puritanernes vold. Puritanere fyller markedet med sin litteratur, nydelig trykket og til lave priser. For hver puritansk bok som skriver, trenger vi ti moderate bøker som tilsvar. Puritanere har etablert et stort antall seminarer og sentre som utbrer deres tankegods. Moderate må lære seg til å gjøre det samme. Det burde være nok å nevne at før 1970-tallet var det omtrent fem moderate, akademiske institusjoner, slik som det instituttet Fazlur Rahman etablerte i Pakistan. I dag finnes det ingen.
Det er to grunner til at puritanerne er i stand til å gjøre alt dette: de har penger, og de har en jihad-holdning til det å spre sin trosforståelse og sine tanker – de ser utbredelsen av sin tro som en hellig kamp, og utfører den derfor med urokkelig nidkjærhet. Moderate mangler begge disse elementene.
Jeg har tidligere påpekt at alle islamske seminarer og universiteter i førmoderne tid ble etablert av private legater i form av waqf (veldedige stiftelser). Moderate muslimer har ingen reelle muligheter for å vinne med mindre de gjenoppliver denne veldedighetstradisjonen. Moderate muslimer må, for å si det enkelt og greit, bruke mye penger på å utbre moderat islam, og de må gjøre dette med en jihad-holdning. Det er på tide at moderate muslimer innser at de er i krig med puritanske muslimer. Moderate muslimers kraft må komme fra troen på at deres sak er Guddommelig og hellig. Mens puritanere utkjemper voldelig jihad, må moderate muslimer, for å vinne denne krigen, utkjempe den høyeste formen for jihad – en fredelig jihad. Om ikke moderate muslimer skjønner at de befinner seg i en tilstand av intellektuell jihad hva angår islams fremtid, vil de aldri klare å svare på puritanernes urokkelige nidkjærhet.
For å redde islams sjel og omdømme har moderate en dobbel forpliktelse. For det første må de lære så mye som mulig om islam og Sharia. Bare da kan moderate gjøre like stort krav på legitimitet, og tilegne seg den legitime kraft som trengs for å definere islam. For det andre, må de anse seg selv å være i en tilstand av defensiv jihad for å beskytte sin religion mot de angrepene som kommer fra forvrengte tolkninger og desinformasjon som puritanerne hele tiden bruker mot islam. For å vinne denne høyst reelle krigen som har hatt ufattelige skadevirkninger på et stort antall muslimer og på sannheten i den islamske tro, er det absolutt nødvendig at moderate erklærer en mot-jihad mot den puritanske vranglæren. Dette er ikke oppfordring til blodsutgytelse; det er en oppfordring til å møte puritanernes nidkjærhet med uavlatelig, intellektuell aktivisme. Dette er en mot-jihad for å vinne tilbake sannheten om den islamske tro og vinne hjerter og sinn hos både muslimer og ikke-muslimer over hele verden.
Hva kan så ikke-muslimer gjøre? Først og fremst kan de lære og forstå, for ingen ting bidrar mer til puritanernes sak enn vestlig uvitenhet, fordommer og hat. Som allerede drøftet, bygger store deler av puritanernes rammeverk på forestillingen om at Vesten forakter islam og konspirerer for å ødelegge den. Praktisk talt hver eneste bok som publiseres i Vesten og som fremviser fordommer og hat mot muslimer, blir oversatt til arabisk. Og puritanerne bruker ofte lange sitater fra denne typen hatlitteratur når de skal begrunne og rettferdiggjøre sitt eget verdensbilde. Det er ingen overdrivelse å si at islam-hatende tekster skrevet i Vesten fungerer som rekrutteringsmanualer for puritanerne. Dessuten er det slik at vestlig litteratur som argumenterer for et todelt verdensbilde ved å påstå at en voldelig konfrontasjon mellom den jødisk-kristne tradisjon på den ene siden og den islamske tradisjon på den annen er uunngåelig, bekrefter puritanernes verdensbilde, og tjener bokstavelig talt som propagandamateriell for dem.
Det er ingen tvil om at islam-hatere og islamofober vil fortsette å skrive denne typen vrøvl, men vanlige ikke-muslimer kan hjelpe til ved ikke å kjøpe denne typen bøker, for på den måten å gjøre det mindre attraktivt for de store forlagshusene å spre litteratur som i bunn og grunn reproduserer puritanernes hatefulle verdensbilde. Samtidig er det av stor betydning at ikke-muslimer støtter det som gjøres av moderate muslimer ved å kjøpe og spre deres arbeider. Dette er den eneste måten hvorpå ikke-muslimer kan bidra til at puritanernes formidable, finansielle ressurser overvinnes. Dersom ikke-muslimer kjøper og leser moderat islamsk litteratur, vil de ikke bare bidra til å overvinne de moderates finansielle sårbarhet, men vil også finne områder der de kan stå sammen med moderate muslimer, bygge partnerskap og fremme godhet og Gudfryktighet på jorden.
I tillegg til dette tror jeg det er av stor betydning at borgerne i vestlig land legger press på sine regjeringer for å få dem til å slutte å støtte en hvilken som helst stat, det være seg Egypt, Syria, Saudi Arabia, Tunisia, Israel eller noe annet land, som bruker tortur. Bruk av tortur fungerer nærmest som en fabrikk og et samlebånd som produserer puritanere. Det kan heller ikke benektes at det å få en snarlig avslutning på okkupasjonen av Irak, samt finne en god og rettferdig løsning på det palestinske problemet, ville bidra til å uttørke kildene puritanerne rekrutterer fra.
Alle de anbefalinger jeg har gitt er basert på min praktiske sans for hva som kan bidra til å gi moderate en fordel i kampen for islams sjel. Mine praktiske overveielser er likevel ikke det jeg egentlig baserer meg på. Jeg er en troens mann, og de slutninger jeg til syvende og sist kommer frem til, baserer seg på min tro. Jeg tror, slik Koranen sier, at islam er ment å være en nåde for hele menneskeheten, og at kjennetegnet på en muslim skal være moderasjon. Islam og muslimer skulle således tjene til å vise alle mennesker Guds nåde og medlidenhet. Dersom de to grunnleggende verdiene i islam er nåde og moderasjon, og disse grunnleggende verdiene tas vare på og næres i hjertene til muslimer flest, da vil ekstremisme ikke lenger ha noe tilholdssted, og da vil menneskehetens felles streben etter Gudsfrykt virkelig kunne ha fremgang. Det finnes ikke noe annet valg.
Dr. Khaled M. Abou El Fadl (خالد أبو الفضل) (1963-) er Omar and Azmeralda Alfi Distinguished Professor of Law ved det juridiske fakultetet på University of California, Los Angeles (UCLA). Han er dessuten leder for the Islamic Studies Program ved UCLA. Han ble i 2007 tildelt UiOs Menneskerettighetspris.
Ovenstående tekst er hentet fra det avsluttende kapitlet i hans bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists (2009). Copyright: Khaled M. Abou El Fadl.
Oversatt til norsk av Ole Jørgen Anfindsen, med forfatterens tillatelse. Første gang publisert på norsk som et appendiks til boken Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme (2015). Denne teksten var dessuten i noen år (ca 2021 - 2023) tilgjengelig som tre artikler på nettstedet islam.no.