Dette dokumentet er tilgjengelig fra HonestThinking sin samleside om islam.
Gai Eaton om Gud, islam og menneskehetens skjebne
Charles le Gai Eaton (1921-2010),
også kjent som Hasan le Gai Eaton eller Hassan Abdul Hakeem, var en britisk
diplomat, forfatter og sufi-tenker. Eaton var nok til en viss grad kontroversiell
i muslimske miljøer, men også høyt respektert. På omslaget til hans bok Islam and the Destiny of
Man, har man gjengitt utdrag fra diverse
anmeldelser, blant annet disse tre:
·
Et av de viktigste verk om islam som er utgitt på engelsk. Det bør
leses av alle vestlige mennesker som ønsker å forstå islamsk tradisjon, og også
av muslimer som er blitt avskåret fra det autentiske budskapet i sin egen
religion. S. H. Nasr.
·
Dette er en bok som drøfter de mest vitale og avgjørende spørsmål som
nå forstyrrer våre liv. Muslim World Book
Review.
·
Fortjener å bli lest om og om igjen. Muslim Education Quarterly.
Selv om jeg er
begeistret for mye av det Eaton skriver, er jeg ikke enig i alt (særlig ikke
hans skepsis til naturvitenskap). Jeg tror likevel vi alle – både muslimer,
kristne og andre – har mye å lære fra ham. Han skriver til tider litt innfløkt,
men det er vel verdt innsatsen å forsøke å trenge inn i hans tankeverden.
Nedenstående tekster illustrerer både utfordringer og muligheter for
multikulturelle og multireligiøse samfunn.
Koransitatene er
hentet fra 1989-utgaven av Einar Bergs norske
oversettelse, 6. opplag 2005. Der denne utgaven av Koranen har avvikende
nummerering av vers, er dette angitt etter en skråstrek. Der Eaton har tatt med
forklarende tillegg til koranteksten i hakeparenteser, har også jeg gjort det
samme.
Dette første
avsnittet er hentet fra Eatons kanskje mest kjente bok, nemlig Islam and the Destiny of
Man (1994:39-40):
Vi ser allerede tegn
på at vestlig paranoia angående islam fremprovoserer en motsatt paranoia blant
muslimer som gjerne betegnes som ‘fundamentalister’. Dette uttrykket er
tvetydig, og tjener bare til å forvirre. Dersom det brukes om troende som
betrakter sine hellige skrifter som Guds Ord, hvilket er hva det betyr i
kristen sammenheng, da er alle Muslimer fundamentalister, og det er ikke noe
mer å si om saken. Men i Vesten skiller man mellom fundamentalister og såkalte
‘moderate; i praksis betyr dette at begrepet gjelder på det politiske heller
enn det læremessige området. En muslimsk fundamentalist er altså en som
motsetter seg sekulære styresett, slik vi ser i Vesten, og i stedet ønsker å leve
under et islamsk styre som, så langt det lar seg gjøre i den moderne verden, er
i overensstemmelse med troens normer, og som anerkjenner Gud som den sanne
Lovgiver. Vi har imidlertid fremdeles ikke fått på plass en brukbar definisjon.
[…] Dersom vi, av praktiske grunner, er nødt til å akseptere termen
‘fundamentalistisk’ for å betegne de gruppene eller bevegelsene som vekker
størst frykt og forakt i Vesten, da støter vi på ytterligere en tvetydighet,
nemlig at disse gruppene så å si ikke er ektefødte barn av islam. På den ene
siden er de rendyrket reaktive; en sint og defensiv reaksjon på den vestlige
sivilisasjons hegemoni. På den annen siden, gjennom en av historiens mange
ironier, er de tvers igjennom infiltrert av vestlige, revolusjonære ideologier og,
mer enn noe annet, av de utopiske mytene som har vært nære på å ødelegge den
europeiske sivilisasjon. Når den politiske fanatismen som var karakteristisk
for Europa i det 20. århundre, kombineres med islamsk nidkjærhet, blir det en
eksplosiv blanding. Ingen tradisjonell muslim ville forestille seg at det
perfekte samfunn som han tror eksisterte i Medina mens Profeten levde, kan
gjenskapes i den moderne tidsalder. Den tradisjonelle muslim er en realist, og
vet at menneskeheten driver stadig lengre fra muligheten av fullkommenhet
ettersom århundrene passerer. Han vet også at dyder ikke kan påtvinges av
staten, og at ethvert forsøk på å endre menneskenaturen på denne måten alltid
har resultert først i tyranni, og, til slutt, i katastrofe (hvilket ble grundig
demonstrert av det sovjetiske eksperimentet). Sist, men ikke minst, vil den
tradisjonelle muslim huske Muhammeds ord om
at hastverk er karakteristisk for Satan, og at de goder det faktisk er mulig å
oppnå på vår arme jord, frembringes fredelig og over tid, aldri gjennom vold.
Nedenfor følger et
lengre utdrag fra samme bok, Islam and the Destiny of
Man (1994:50-56).
Det begynner litt ‘forsiktig’, og noen lesere vil kanskje miste interessen
etter et par-tre avsnitt, men det blir mer ‘spennende’ etter hvert.
Muhammed sa:
«Visdom er den troendes kamel på vidvanke; han griper fatt i den der han finner
den, og bryr seg ikke om hvor den kommer fra.» Det er ganske vanlig for
vestlige skribenter, når de vurderer de ulike formene islam har antatt blant
ulike folkeslag, å hevde at den har mislykkes i å utradere «før-islamske
idéer». Koranens religion kom [imidlertid] ikke til denne verden for å utradere
slike idéer, med mindre de har blitt forvrengt av menneskelige lyster eller
forfalsket av menneskelig ensidighet, for denne religionen er arving av alle
fortidens åndelige skatter. Ingenting som er sant, er fremmed for den. Mange
bekker har tidligere blitt innlemmet i denne elven; den renner fremdeles mot
havet.
«Vi sendte sendebud
før deg [Muhammed]. Noen har Vi fortalt deg om, andre har Vi
ikke omtalt for deg.» (Koranen 40:78). I motsetning til jødedom og kristendom,
sier Martin Lings, kan islam med utgangspunkt i «sin sterke posisjon som den
endelige religion i denne tidssyklus, være generøs mot andre religioner. Dens
posisjon i syklusen gir den dessuten en oppsummerende funksjon, hvilket forplikter
den til å nevne på en redelig måte det som har gått forut, og i det minste
holde døren åpen for det den selv ikke nevner spesielt.» I den sammenheng
siterer Dr. Lings følgende vers fra Koranen: «De som tror, og jøder, sabéere og kristne, de som tror på Gud og på Dommens dag og gjør
det som er rett og godt, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg.» (Koranen
5:69/73).
De dype bånd som
forener en bestemt religion med andre Gud-gitte budskap er faktisk et klart
tegn på dens ortodoksi, i den mest universelle betydning av
uttrykket; og med mindre vi har kriterier for å bedømme andre religioners
ortodoksi, har vi heller ikke mulighet for å bedømme falske profeter og
ondartede kulter som har gjort seg gjeldende det siste århundret,
eksemplifisert ved avdøde Herr [Jim] Jones som i Jonestown, Guyana, forledet sine etterfølgere til
masseselvmord, gjennom hvilket han demonstrerte – nærmest som ved forsyn –
denne typen villfarelsers sanne natur. Den grunnleggende ortodoksi blir
imidlertid balansert (men aldri ødelagt) av forskjellene mellom ulike sett av
ytre former og læremessige formuleringer. Et kvadrat og en trekant er ganske
ulike figurer, men de kan likevel relateres til ett enkelt, geometrisk sentrum.
Troens altomfattende
karakter kan likevel ikke helt overvinne menneskenaturens iboende tendens til
eksklusivitet, og mange lurer på om muslimer aksepterer kristendom (og de andre
tradisjonelle religionene) som veier til ‘frelse’ og som manifestasjoner av
Sannheten. Her finnes ingen enkle svar. På dette området har det alltid
eksistert ulike oppfatninger, og man kan noen ganger høre at tilhengere av
andre trosretninger kan unngå [Guds] fordømmelse bare dersom de aldri har fått
muligheten til å konvertere til islam. Her er det viktig å ha klart for seg det
faktum at islam, når den har vært dominerende, uten problemer har akseptert
jøder og kristne i sin midte. Mange teologer og lovlærde har imidlertid ment at
den endelige og avgjørende åpenbaring av den guddommelige Vilje [i islam] helt
og fullt har erstattet alle andre åpenbaringer, og at det ikke kan finnes noen
unnskyldning innfor Gud for å henge fast ved en tidligere religion. Disse lærde
hevder at deres syn støttes i følgende koranvers: «Hvis noen ønsker annet enn
Islam som religion, vil dette ikke godtas fra ham, og i det kommende liv vil
han være blant taperne.» (Koranen 3:85/79).
Siden ordet islam betyr «underkastelse (under Gud)»,
er det imidlertid i den betydningen
de fleste kommentatorer og oversettere forstår dette verset, i det man
anerkjenner at underkastelse av hjerte og vilje og sinn til Gud er et
grunnleggende prinsipp i enhver autentisk religion. Ifølge Zamakshari (fra
det 12. århundre) bærer Koranen vitnesbyrd, både her og andre steder, om den
transendente enheten til alle åpenbaringsreligioner som bygger på troen på den
Ene Gud. Dette til tross for deres innbyrdes forskjeller hva angår «regler og
praksiser som er pålagt dem til det beste for ulike fellesskap, og i
overensstemmelse med deres ulike forhold.» Det finnes likevel mange troende,
innen det islamske fellesskapet i likhet med andre steder, som ser ut til å
finne dyp tilfredsstillelse ved tanken på at de og ingen andre er på den rette
vei, og at alle andre har gått seg vill. Vissheten om at deres egen
overbevisning er den eneste sanne Tro, næret av den menneskelige tendens i
retning av eksklusivitet, finner støtte i det faktum at ulike religioner
nødvendigvis må ha veldefinerte profiler dersom man skal kunne skjelne mellom
dem.
En ordinær troende,
den ‘vanlige personen’ i trosfellesskapet, vil sannsynligvis bli forvirret
heller enn opplyst når han blir fortalt at også andre religioner enn hans egen
gjør det mulig å nærme seg Gud. Dette kan han oppfatte som truende hva angår de
tingene han føler seg sikker på, og det kan underminere grunnlaget for hans
lykke og trygghet; og det å underminere enkel tro, selv når den slår oss som
både trangsynt og naïv, er da også en alvorlig sak med mindre vi har noe å
sette i dens sted – det vil si, ikke noe som gir mening for den som har et
enkelt sinn. Tro uten nidkjærhet er uansett ganske stusselig, og vi bør tenke
oss om før vi forstyrrer dem hvis nidkjærhet avhenger av et smalt perspektiv.
Under de
ekstraordinære forholdene som gjør seg gjeldende mot slutten av det 20.
århundre, bør imidlertid nevnte tenkepause ikke bli for langvarig. I tidligere
tider kan gjensidig intoleranse mellom muslimer og kristne, for eksempel, ha
tjent til å bevare integriteten til ulike religiøse ‘verdener’, hver for seg
åndelig talt selvforsynt. Og, som Koranen forsikrer oss, er det i
overensstemmelse med den guddommelige Vilje at slike ulike ‘verdener’ skal
sameksistere innen menneskeheten, og da er det bare naturlig at hver av dem vil
opprette en beskyttende mur rundt sitt territorium for å utelukke idéer som
ikke stemmer med dens spesielle perspektiv. I nyere tid har imidlertid
menneskehetens situasjon forandret seg såpass radikalt at det er de som ser den
pågående endringen som et tegn på at vår tidsalder nærmer seg slutten, og at
skyggen fra den Siste Dom, der alle religiøse fellesskap skal stå foran den Ene
Gud, allerede har falt over verden. Det får være som det vil, de ulike
religionene møtes i dag i krevende konfrontasjon, og spørsmål som tidligere ikke
dukket opp, gjør seg nå stadig sterkere gjeldende.
Disse spørsmålene kan
ikke lenger unngås av den troende etter at han har støtt på tilhengere av en
annen tro. Og religiøs eksklusivitet – som
ikke lenger har den samme, beskyttende effekten – blir nå en svakhets- og
sårbarhetsfaktor. En muslim eller kristen som har hatt for vane å betrakte alle
andre som vantro, blir tvunget (dersom han har et visst minstemål av
intelligens) til å spørre seg selv om han kan fortsette å tro på en Gud som opp
gjennom tiden tilsynelatende har valgt å villede flertallet av sine skapninger
ved å tillate at de følger falske religioner, og som dessuten sender dem til
helvete fordi de har tilbedt ham i oppriktighet, men likevel på feil måte. Skal
vi anta at Han forakter hellighet når den oppnås gjennom andre metoder enn våre
egne, eller at bønner blir overhørt med mindre (fra et kristent perspektiv) de
rettes til Ham i Jesu navn, eller (fra et muslimsk perspektiv) innen rammen av
den islamske trosbekjennelse? Det å la sin tro hvile på denne typen antagelser,
er, ifølge Martin Lings, «å tenke ille om Guds Forsyn». Og ifølge Ibn ‘Arabi
vil en ordinær troende som nekter å anerkjenne den guddommelige selv-manifestasjon
i andre religioner enn sin egen, og som kun gjenkjenner sin Herre i de former
som er kjent innen hans egen religion, opptre uhøflig mot Gud.
Ja, så snart disse
spørsmålene reises og deres implikasjoner synker inn, vil enhver eksklusiv tro
være truet. Dersom andre fornuftige menn og kvinner av god vilje så enkelt har
kunnet bli ført på avveier, da vil den troende – før eller siden – begynne å
lure på om kanskje også han kan være offer for et stort bedrag. Dersom utallige
andre har tatt og fortsatt tar feil, da er det statistisk sett sannsynlig at
også han lever i en illusjon; til syvende og sist vil den læresetningen som ble
brukt til å fordømme alle andre, selv bli alvorlig underminert. «Det som er
saus for gåsa er også saus for gassen», som britene sier (en gasse er en
hanngås).
I løpet av det siste århundret
har dette vært en av de sterkeste faktorene hva angår ødeleggelse av religiøs
tro i Vesten.
Den troende står nå
overfor alternativer hans forfedre aldri behøvde ta stilling til. Enten er alle
religioner falske og uforenlige fantasihistorier fremsatt av menneskedyret som
en tilflukt fra et meningsløst univers og et hensiktsløst liv. Eller så er de
alle hver på sin måte gyldige, og representerer et visst perspektiv på en
Sannhet som ikke lar seg uttrykke i en enkel formulering.
Dersom han er i stand
til å akseptere den andre av disse mulighetene, til tross for de tilsynelatende
motsetningene mellom ulike trosretninger, vil han stå overfor nok et
alternativ. På den ene side kan han, med en ydmyk grunnholdning, akseptere at
Guds veier er hinsides det han er i stand til å forstå med sitt intellekt,
fordi den Uendelige sprenger enhver endelig kategori. I denne sammenheng er
muslimen heldig som i selve koranteksten finner indikasjoner på universaliteten
av den Sannhet som overgår enhver mulig formulering. «Hver og en har Vi gitt en
norm og en praksis! Om Gud hadde villet, kunne han gjort dere til et samlet
trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han har gitt dere.
Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han vil
redegjøre for det dere var uenige om.» (Koranen 5:48/52-53). Muslimen kan så
fredfullt vente på å få del i den hele og fulle innsikt [i det kommende liv], i
trygg forvissning om at hans religion vil vise seg å ha vært den beste av alle.
Den kristne står overfor adskillig større utfordringer dersom han skal
akseptere noe slikt som dette. Er det ikke kun gjennom Kristus at vi kan komme
til Gud? Men kanskje kan han klare å følge eksempelet til en pre-konsiliær (fra
tiden før Det andre Vatikankonsil, 1962-1965) pave, som på ingen måte var kjent
for å være spesielt økumenisk anlagt. Til en delegat han for omtrent seksti år
siden sendte til Libya, sa pave Pius XI: «Tro ikke at du skal reise ut blant vantro.
Muslimer oppnår frelse. Guds veier er uendelige.»
På den annen side kan
den troende, dersom han har anlegg for det, slå inn på metafysikkens og den
intellektuelle intuisjonens vei, til han forstår at «trosretningenes Gud» (for
å bruke Ibn ‘Arabis uttrykk) ikke er Gud-som-sådan, ikke den
Absolutte. Han vil da innsé at Gud-som-sådan er hinsides enhver definisjon – at
Han transenderer ethvert konsept og enhver form – og derfor også hinsides
tilbedelse. Vi kan ikke be til noe som er fullstendig uerkjennbart. Og nettopp
derfor trer Han inn i de begrensninger gjennom hvilke den menneskelige tilbeder
oppfatter Ham. Og Han tillater seg å bli kjent og elsket nettopp slik vi fra
naturens side er tilbøyelige til å kjenne og elske Ham. Han skylder oss faktisk
dette, siden det jo er Han som har gitt oss vår [menneskelige] natur, og dermed
påført oss de tilhørende begrensningene, og dessuten åpenbart seg for oss på
flere ulike måter. Og etter at den troende har slått seg til ro med at de ulike
formene er slør som den Ene Realitet har tatt på seg, kan han gå tilbake til
sitt eget, religiøse perspektiv og følge, med fritt sinn og rolig hjerte, den
typen tilbedelse og de moralske forordninger som hører med i hans perspektiv.
Den store mujahid (et ord som betyr «kriger på Allahs
vei») Emir Abdu’l-Qadir har
sagt: «vår Gud og Gud til de andre trosfellesskapene er i sannhet En Gud … til
tross for variasjonen i Hans manifestasjoner … Han har manifestert seg for
Muhammeds folk
hinsides enhver form samtidig som Han manifesterer seg i (kursiv i original) enhver form … For de kristne har Han
manifestert seg gjennom Kristus … og for tilbedere som [har gitt sin
tilslutning til] hvilken form det nå måtte være, … [manifesterer Han seg] via
nettopp denne formen; for ingen tilbeder av et endelig (engelsk: finite; i motsetning til uendelig, infinite) objekt tilber dette for dets egen skyld. Det
han tilber er manifestasjonen innen denne formen av den sanne Guds attributter
… Likevel tilber alle tilbederne nøyaktig det samme. Feilen de gjør består
ganske enkelt i det å bestemme det på en begrensende måte.» Abdu’l-Qadir sloss
mot de kristne som invaderte landet hans, Algerie, fordi han var muslim. Men da
han levde i eksil i Damaskus, beskyttet han kristne mot massakre ved å ta dem
inn i sitt eget hjem, fordi han forsto dem. De som vil utfordre ham eller
beskylde ham for vranglære, bør være forberedt på å stå overfor hans sverd og
møte døden fra dets egg, siden små menn risikerer å miste hodet når de
utfordrer store.
Ingen muslim
benekter, eller kunne noensinne benekte, at Koranen er den hellige grunn i
hvilken både læren og praksisen i hans religion har sine røtter. Men dersom
dette tolkes slik at bare det som spesifikt er uttrykt i Skriften kan
aksepteres som ordentlig ‘islamsk’ – og alt annet ansees som bid’ah,
innovasjon – da fornekter man den universalitet og det (alt)omfattende
perspektiv Skriften selv så velformulert vitner om. Det er mer i
overensstemmelse med islams ånd å si at når Koranen minner oss om visse gamle
sannheter som finnes i tidligere tradisjoner, eller i førhistoriske mytologier,
eller kanskje til og med i metafysiske doktriner som for eksempel
neo-platonisme, da har den [altså Koranen] utført en av sine essensielle
funksjoner som et «frelsens tau» for menn og kvinner av alle folkeslag og
enhver overbevisning. Den har minnet oss om en universell sannhet, eller om et
aspekt av den opprinnelige sannhet som sådan – din ul-fitrah – Adams sannhet. Den har også minnet oss om at Gud
ikke har villedet tidligere tiders mennesker, eller latt dem være uten
veiledning.
Guds Ord, projisert
inn i menneskelige kategorier og menneskelig språk, vil ikke nødvendigvis gi
svar på alle detaljer, og fritar oss heller ikke fra å måtte yte både åndelig,
intellektuell og forestillingsmessig innsats. De som insisterer på at intet
synspunkt kan aksepteres med mindre det kan utledes fra et relevant koransitat
(eller i det minste fra en anerkjent hadith), tenker gjerne at de beskytter den rene og
ubesudlede Tro. Det de imidlertid gjør er å begrense islams universalitet og, i
det lange løp, redusere islam til ganske enkelt å være en kult blant mange.
Uansett hvor
motvillige slike folk måtte være til å innrømme det, har de blitt dypt påvirket
nettopp av de ‘orientalistene’ de så heftig fordømmer. Tanken om at islam,
gjennom århundrene, har ‘lånt’ elementer fra andre tradisjoner, og på den måten
endret hele sine karakter, har sin opprinnelse i Vesten; og det orientalistene
virkelig mente, var at Koranens religion var for ‘primitiv’ til å ha kunnet gi
opphav til en storslagen kultur, rik på kunst, mystisisme og filosofi. Utrolig
nok har muslimske puritanere – eller kanskje ‘purister’ hadde vært et mer
passende begrep – ukritisk akseptert denne idéen og gjort den til sin egen.
«Rens islam fra alle fremmede elementer, så vil alt bli bra» er et forførerisk
enkelt svar på problemene i den muslimske verden, selv om det innebærer at man
fornekter at religioner utvikler seg, akkurat som en plante utvikler de
mulighetene som ligger i dens frø eller rotknoll. Og fordi ulogiske holdninger
sjelden er konsistente, vil de samme menneskene som etterlyser ‘renselse’ av
religionen fra fremmed ‘overtro’ og fra ‘uislamske praksiser’, være mer enn
villige til å låne fra vestlige ideologier, mens de med god appetitt svelger
modernismens ekskrementer (og da gjerne med den begrunnelse at islam ville ha
utviklet seg langs de samme linjene om den ikke hadde blitt ‘korrumpert’),
samtidig som de også ønsker velkommen sekulære og vitenskapelige idéer som har
sine røtter i gudsfornektelse, som karakteriseres av likegyldighet overfor det
hellige, og som dessuten bygger på den antagelse at menneskelig liv dypest sett
er uten mening. Det er ingen tilfeldighet at mange såkalte ‘fundamentalister’
tiltrekkes av politiske idéer som har sitt utspring i marxisme.
Det er fullstendig
legitimt for muslimer å ‘låne’ fra andre religioner det de faktisk har rett på –
deres ‘kamel på vidvanke’ –, men ingen ting som har sine røtter i sekularisme
og agnostisisme kan innlemmes i islam uten at systemet blir forgiftet. Det
hellige er ett på den måten at det reflekterer den Ene i uuttømmelig
variasjonsbredde; det innebærer ingen fare for korrumpering å medgi at en
bestemt sannhet fra Koranen på en utmerket måte kan være uttrykt også i kristen
teologi, i den jødiske Kabbala eller i
det hinduistiske Vedanta, men dette er utenkelig for muslimske
purister. Trivialiteter fra vestlig, sekulær filosofi, derimot, blir behandlet
med respekt.
Spørsmålet om hva som
kan og ikke kan assimileres inn i islam uten at de blir en fare for både Troen
og trosfellesskapet, er presserende for muslimer i vår tid. Og det finnes ingen
enkle svar. Det er ikke bare et spørsmål om å avgjøre hvorvidt en bestemt idé
eller praksis er halal (tillatt)
eller haram (forbudt) i lys av
Koranen og hadith, men også et spørsmål om å ta stilling til,
ved hjelp av en intern målestokk eller kriterium, om det stemmer med islams ånd
– eller klima –, hvilket er lettere å erfare enn å definere. Når slike
bedømmelser skal gjøres, kan lærde menn som er godt kjent med Lovens bokstav, lett gå seg vill, mens enkle og ulærde
troende, som stoler på en instinktiv sans for hva som er passende og harmonisk,
kan komme frem til de riktige svarene.
Emile Dermenghem, som valgte å leve i et islamsk miljø selv om
han var katolikk, grep noe av ånden i denne typen betraktninger i et slående
avsnitt han skrev for nesten førti år siden. Islam, skrev han, tilbyr
«muligheten for reell og effektiv fred, samt for balanse mellom samfunnet og
den enkelte, en opplevelse av rettferdighet, av likhet i mangfold, av toleranse
selv i krig, av åndelig fattigdom selv i de mest prangende byer, av verdighet
selv i elendighet, av riter og seremoniell renhet, av overbevisningen om at
ingen ting har betydning ved siden av det Absolutte; [og at det følger av
dette] at alt som eksisterer gjør det ene og alene gjennom å være en del av det
Absolutte, hvilket betyr at alt i dobbel forstand er ‘ubetalelig’, at alt som
skjer er ‘bedårende’ ([adorable] som Leon Bloy
sa), og at ingen ting har betydning utenom denne deltagelsen i Virkeligheten.»
Dette er kvaliteter som ikke kan fjernes uten at islam blir tømt for sitt
egentlige innhold, selv om Lovens bokstav strengt overholdes.
To bestemte utsagn
fra Profeten er av betydning i denne sammenheng. «Gud har ikke skapt noe mer
dyrebart enn intelligens», sa han, «og Hans vrede er over ham som forakter
den». Intelligens kan her defineres som evne til å oppfatte og tilegne seg
sannhet på ethvert nivå, der man på den ene side skjelner mellom det Absolutte
og det relative, og på den annen forstår at to pluss to er fire. Profeten sa
dessuten: «Gud er vakker og Han elsker skjønnhet». Dette er nær knyttet til
begrepet fitrah,
for den menneskelige norm er opptatt av skjønnhet og av ånd; skjønnhet i
sjelen, skjønnhet hva angår oppførsel, og dessuten skjønnheten til de tingene
vi omgir oss med – hjem, klær, praktiske hjelpemidler og så videre. Sinne, som
fordømmes både i Koranen og hadith på moralsk
grunnlag, blir også fordømt fordi det forvrenger menneskers ansiktsuttrykk. En
stygg bygning er uislamsk, uansett hvor funksjonell den måtte være, slik alt
verdi- og smakløst også er. Det sanne og vakre har derfor en helt spesiell
tilknytning til denne endelige tro (engelsk: this
final faith). Dumhet og stygghet har ingen plass
i den.
Utformet på ulikt
vis, men likevel for å tjene det samme formålet, er religionene [å sammenligne
med] skip bygd for å frakte mange folk over tilværelsens urolige hav, i hvilket
de ellers ville drukne. Om det ikke var for den guddommelige nåde ville det
ikke ha vært noen slike skip til hjelp for all dem som hadde glemt hvordan man
svømmer. «Et jærtegn for dem er at Vi fraktet menneskebarn i den fullastede
arken. Og Vi har skapt noe lignende for dem (nå), som de kan gå om bord i. Om
Vi ville, kunne Vi drukne dem. Da har de ingen å kalle til hjelp, og de blir
ikke reddet, unntatt som en nåde fra Oss, og for å nyte livet inntil videre.» (Koranen
36:41-44). Hvert skip og dets konstruksjon er en del av Guds plan for å hjelpe
mennesker trygt i havn, og skipene drives av den vind som i islam har med selve
skapelsen å gjøre, Pusten (nafas, [nafs]) til den Nåderike. Men ingen skip er
alene på vannet; havet er vidt og himmelen enda videre, og de som er om bord vil
høre viskingen fra andre budskap og vindbårne deler av andre bønner, som de vil
forstå (eller mislykkes i å forstå) i tråd med deres hjerters storhet.
Islam har først og
fremst vært opptatt av de skipene som er nærmest på havet, de religionene som
nedstammer – som den selv – fra den uendrede monoteismen til
Abraham. Og nettopp fordi disse tre trosretningene (i motsetning til for
eksempel hinduisme eller
buddhisme) bruker mye av den samme terminologien,
kommer deres ulike perspektiver ekstra klart til syne; likevel blir disse
forskjellene mer enn oppveid av alt de har felles.
Og så et avsnitt fra Eatons
bok Remembering God – Reflections on
Islam (2000:128-129).
Og til slutt har vi denne
overbevisningen om at mennesket er godt på bunnen; ondskapen som omgir det er
aldri dets egen feil. Skylden kan legges på institusjoner, på samfunnet, det
økonomiske systemet eller dårlig utdannelse. Denne typen [modernistisk] tro, som så lett tas for gitt, er uforenlig
med islam eller, for den saks skyld, med tradisjonell kristendom. Dens kilde
er, som [den kristne, franske forfatter Jacques] Ellul sier,
«ateistisk humanisme», til tross for at mange av dem som aksepterer den som ubetvilelig,
fremdeles tror på Gud. De få muslimene som er innforstått med situasjonen, ser
med undring på de kompromisser kristne kirker har inngått med modernismen. De
ser religion som et festningsverk mot dekadanse og
tidsåndens skiftende bølger, ikke som en tråd i det moderne livets – det
vestlige livets – vev, men som et alternativ til det.
Oversatt til norsk av
Ole Jørgen Anfindsen, med velvillig tillatelse fra copyright-innehaver The Islamic Texts Society. Første gang publisert på norsk som et
appendiks til boken Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer
religiøs eller sekulær fundamentalisme (2015).
Eaton bruker
gjentatte ganger ordet form, og jeg har endt opp med å bruke det samme
ordet på norsk. Dette ordet ser imidlertid ut til å ha flere betydningsnyanser
på engelsk enn på norsk. I dette avsnittet er det nærliggende også å tenke at
‘form’ gir hint i retning av manifestasjon, fremtoning, rammeverk eller
uttrykk, ja kanskje til og med åpenbaring.
Tilbake til HonestThinking
eller til HonestThinking sin samleside
om islam.