Header image  
Kultur, politikk, vitenskap, filosofi  
 

 
 
Tanker teller
 

HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi
:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

 


«De bare forsyner seg»

Dagligliv i Paris; nok en uskyldig person blir offer for myndighetenes kyniske politikk.

23.04.2014. Påskemorgen i Paris. En intetanende turist forsøker å ta ut penger av minibanken da han blir omringet av en gjeng med romfolk. Uten videre dikkedarer tar de pengene fra maskinen. Dette synet er blitt så vanlig i Paris at politiet i forrige uke, ifølge en lekket intern rapport, hadde gitt instrukser om at romfolk som bor på gata skulle systematisk bortvises. Les mer om saken hos Document.no.

 


Kan den være rasjonell?

20.04.2014. Å forene rasjonalitet med tro er i lengden umulig. Men gud så sterkt mange prøver, skriver John O. Egeland i en kommentar i Dagbladet (som handler vel så mye om brytninger innad i Den norske kirke som om religionsfilosofi). Egeland fortsetter bl.a. slik (mine uthevelser):

Dogmene har skiftet, nesten alltid under overoppsyn av, eller til fordel for, den verdslige makt. Det gjaldt på det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 (styrt av keiser Konstantin), den lutherske reformasjonen (som begunstiget kongemakten) og det siste hundreårets moderniseringer. Det store vendepunktet er likevel opplysningstida (som satte mennesket, ikke Gud, i verdens sentrum) og de nye naturvitenskapene. Det pågår stadig en kappestrid mellom det rasjonelle og det religiøse.

Derfor er det interessant å observere striden om den såkalte folkekirken. Dette fellesskapet er oppblåst, mykt og varmt som en nystekt hvetebolle, og har plass til alle. I folkekirken er de humanistiske verdiene og menneskerettighetene det egentlige trosfellesskapet. De historiske kristne dogmene og trosartiklene har bare gyldighet så lenge de sånn noenlunde sammenfaller med folkehumanismen. Og fordi bibelen er en bok med mange religiøse kilder, motstridende fortellinger og etikk med tydelig datostempel — så er tolkningsmulighetene nesten uendelige. Det er alltid mulig å finne en prest, teolog eller predikant som kan bøye troens grunnlag i ønsket retning.

[...]

Derfor forundres jeg stadig over de vedvarende forsøkene på å utvanne alt som er kontroversielt i den kristne tro. [...] Hva om kristendommen egentlig er noe annet (eller mer) enn lun nestekjærlighet og levende lys? [...]

Antakelig er det bare et tidsspørsmål før de homofiles anerkjennes helt og fullt i kirken. Det vil være i overenstemmelse med folkemeningen, og vil bare bli beklaget av noen bortgjemte bedehuslemmer. Derfra er det bare å rykke fram i terrenget. I horisonten kan vi skimte den kommende fusjonen mellom Den norske kirke og Human-Etisk Forbund. Begge har allerede seremonier og presteskap som likner hverandre, og verdiene har blitt overlappende i betydelig grad. [...]

Selvsagt vil det ikke skje. Men før vi forviser alle religiøse tradisjonalister til et iskaldt sekulært helvete, kan vi stanse opp og tenke på hvor standardisert dette landet er i ferd med å bli. Det varme og folkelige verdifellesskapet stiller nå krav om en konformitet som er i strid med ideen om frihet og mangfold.

Les Egelands artikkel i sin helhet i Dagbladet (og se den gjerne i sammenheng med nedenstående HT-oppslag om samme tematikk).

Se dessuten: Vitenskapelige argumenter for Gud. Det er en myte at jo mer vitenskapen finner ut om universet, jo mindre plass blir det for gudstro. Tvert i mot peker flere vitenskapelige gjennombrudd mot eksistensen av en skaper. Av teolog, forfatter og informasjonsleder i Misjonssambandet, Espen Ottosen.

 


Merk deg ordet

13.04.2014. I litt for mange år har Helseregisterlovens beryktede §13 hindret nødvendig tilgang til informasjon for helsepersonell som får en pasient til behandling i en livstruende eller på andre måter akutt situasjon (f.eks. etter en trafikkulykke der pasienten må gis umiddelbar behandling ved et helseforetak der man ikke har noen journal for vedkommende).

Dette har i en del tilfeller ført til at pasienter som ikke kan gjøre rede for seg, er blitt behandlet med medikamenter de har intoleranse for, noe som kan medføre alvorlige komplikasjoner, og i verste fall død. I helsefaglige miljøer har problemstillingen vært heftig diskutert i mange år, og allerede i 2006 kom KITH med et velbegrunnet forslag til endring av to paragrafer i Helseregisterloven for å få bukt med disse problemene.

Imidlertid har Datatilsynet (av personvernhensyn) valgt å blokkerte nevnte endringsforslag, i påvente av at man skulle få opprettet et nasjonalt system med såkalt kjernejournal. Hvorfor det har tatt så mange år å få løst dette problemet (et problem noen av våre naboland valgte å løse ganske enkelt ved å tilpasse sin lovgivning til pasientenes behov for ikke å bli invalidisert eller tatt livet av på operasjonsbordet), vet jeg ikke, men Aftenposten melder nå at i løpet av et år eller to skal Norges nye kjernejournalsystem komme i full drift. Bedre sent enn aldri.

Se forøvrig HT-oppslaget om Helsefarlig personvern (fra 2007).

 


Hvor liberale er egentlig liberalerne?

12.04.2014. Det vekker harme og bestyrtelse at Den norske kirke nøler med å forkaste en to tusen år gammel tradisjon. Reaksjonene gir oss nok en påminnelse om at samfunnet beveger seg i en intolerant og - i ytterste konsekvens - totalitær retning. Se min artikkel om saken på Verdidebatt.

I den aktuelle VD-artikkelen har jeg blant annet med nedenstående sitat av den katolske tenkeren James Kalb, fra hans meget interessante bok Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It (for ordens skyld: jeg er ikke enig med Kalb i alt han skriver, men mye av stoffet hans er både treffende og tankevekkende). Kalb bruker begrepet inclusiveness (jf bokens tittel) som en fellesbetegnelse på hele samlingen av ideologier som særlig vektlegger toleranse, mangfold, likestilling, antirasisme, homokamp, og litt til i samme gate (kort sagt det vi uformelt kan kalle 1968'er-ideologien). Om dette skriver han blant annet (mine uthevelser):

A basic feature of inclusiveness that explains a great deal of its power is its religious quality. Inclusiveness presents a vision of unity in a world without outsiders and without borders, one in which there is no “they,” but only “we.” That vision is seen as an overriding goal, always to be striven for, though never quite achieved. Inclusiveness thus functions as a religion, and indeed as the established religion that determines how things must be discussed and what can be treated as real. Every view must align with it to be legitimate, and those who express doubts— the Watsons and Summerses—are treated as heretics. Other religions that want to remain socially acceptable must assimilate to inclusiveness and become something other than they were. Respectable Western Christianity has largely done so. In mainline churches, the Gospel is now said to be “radically inclusive” above all else. In that setting, as in society at large, inclusiveness has become a principle of justification that covers a multitude of sins.

[...]

The hard totalitarians of the last century adopted the most activist measures imaginable to bring about unity, up to and including extermination of those who did not fit in. Inclusiveness is much more subtle, but no less thorough. It allows people to be different, or so it says, but does not allow their differences to matter. Differences like purple hair are acceptable , because they have no functional significance. Differences like masculinity and femininity are not.

Kalb, James (2013). Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It (pp. 5 - 6). Angelico Press.

Se dessuten følgende fra The Catholic World Reports anmeldelse av Kalbs bok (min uthevelse):

I found myself recalling [Aldous Huxley’s 1931 science fiction classic, Brave New World] as I read James Kalb’snew book, Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It (Angelico Press, 2013). A timely, incisive work, Against Inclusiveness builds upon themes introduced in Kalb’s previous work, The Tyranny of Liberalism, and presents a precise, methodical examination of the real-life dystopia we inhabit. “[S]cientism and postmodernism go together,” Kalb observes, “and the two can exist independently of actual science.” The rationalist who denies the soul, the deconstructionist who denies the ability to know anything at all, and the globalist who denies national identity are all working together to dehumanize the planet, as it turns out.

[...]

Part of the problem today, Kalb contends, is that a great many Christians have been duped into taking inclusiveness for the quintessence of Christian ethics. To the contrary, progressive Christianity is little more than “poeticized liberalism,” and the contemporary tendency to conflate the Gospel with liberal inclusiveness is a distortion resembling the subservience too many English churchmen offered to Henry VIII. The Apostle Paul, Saint Thomas Aquinas, and various popes seem to be on Kalb’s side here: Pius XII, for instance, tells us that “[t]here exists an order, established by God, which requires a more intense love and a preferential good done to those people that are joined to us by special ties,” while Bl. John Paul II speaks of spiritual gifts we receive via our history, our culture, and “the national community to which we belong.”

Kalb believes such statements to be both important and grievously overlooked. They imply, after all, that no one genuinely concerned with man and his soul can embrace inclusiveness as now understood.

[...]

Hopefully books like Against Inclusiveness are just the beginning. Our civilization will pull out of its downward spiral into dystopia only if more men dare to stand up and ask politically-incorrect questions of their own.

Fighting the Homogenous Regime of Dull Diversity, The Catholic World Report, 23.08.2013.

Jeg har også med utdrag fra en artikkel journalisten Melanie Phillips har skrevet i The Times:

This intolerance, however, extends far more widely. In the 1990s, when I started writing about the breakdown of the nuclear family, I quickly found certain things had become unsayable. Researchers who produced evidence of the harm often done to children by divorce or elective fatherlessness were not only vilified as “senile”, “sloppy” or — again — “Christian”, their grant funding dried up. At government level, statistics revealing that unmarried cohabitants abused women and children some 33 times more frequently than married couples simply vanished after the different categories of relationship were excised from official scrutiny.

[...]

Here’s the really striking thing. Although such issues arise from secular ideologies, their proponents resemble the medieval Church which, believing in the imminent perfection of the world, had to get rid of heretics who might get in the way. Today’s heretics, global warming sceptics, defenders of traditional marriage, opponents of elective fatherlessness and others, stand in the way of secular ideas aimed at purging human nature and the world of all bad things.

Medieval Christianity stamped out dissent by killing or conversion. Western liberals do it by social, professional and legal ostracism. So conscientious objectors to gay rights are the equivalent of racists; global warming sceptics are likened to Holocaust deniers.

With both communism and fascism defeated, the West has succumbed to yet another variant of a world view that brooks no dissent. Back in 1952, J. L. Talmon identified it as “totalitarian democracy”, which he characterised as “a dictatorship based on ideology and the enthusiasm of the masses”.

We now have a culture of ideological intolerance, stamping out not just dissent but free inquiry, all under the guise of creating a kinder, more inclusive and progressive world. Which all goes to show there’s no one more illiberal than those who wear liberalism on their sleeve.

Rebulisert av Document.no.

Les artikkelen i sin helhet på Verdidebatt.

 


«I hatets fotspor»

05.04.2014. Øyvind Strømmen har nylig kommet med sin tredje bok; I hatets fotspor. Her er to anmeldelser, en støttende og en kritisk:

  • Ideer på marsj. Ideer uten organisasjon framtrer ofte i et latterlig skjær, mest av alt som personlige tragedier der forvirrede særinger kompenserer sin manglende suksess i det virkelige livet ved å flykte inn i storslagne og narsisitiske visjoner. Der kan disse radikale taperne innbille seg å spille avgjørende roller som profeter og sannsigere, strategiske geni og modige korsfarere hvis eventuelle heltedød vil gi dem evig berømmelse. Den ytre fremtoningen til mange av disse bleke tastaturridderne er jo ofte mer egnet til å fremkalle personlig medlidenhet enn bekymring for landets framtid. Er ikke dette stort sett sinte unge menn ute av stand til å få seg dame eller jobb? De lufter sitt hat og sin frustrasjon gjennom noen hjelpeløst formulerte og tilfeldig sammenraskede idé-brokker fra Europas ideologiske søppelfylling. I høyden en oppgave for psykiatrien eller ordenspolitiet. Folk flest kan da gjennomskue dette sprøytet? Ja du verden som man har latterliggjort, avslørt og advart mot slike «hat-predikanter» opp gjennom ulike tider. Men det at et ideologisk budskap er hatsk, voldelig eller ulogisk virker bare frastøtende på folk så lenge man ser framtiden tillitsfullt i møte. Hvis en derimot mener at samfunnsutviklingen er i ferd med å ta en katastrofal retning, kan en komme til å tro på fiendebilder og finne det nødvendig å ty til midler en ellers ville fordømt. Desperate times call for desperate measures. Ivar Bakke.
  • I Strømmens fotefar. Strømmen skriver med stor selvtillit, men svarer ikke på de selvsagte motforestillingene om muslimhat som «I hatets fotspor» reiser. Øyvind Strømmens tredje bokutgivelse, I hatets fotspor, består av 19 kapitler av varierende lengde, med et forord. Det er bare løse forbindelse mellom de ulike kapitlene, som består av detaljrike, journalistiske fortellinger om ulike høyreekstreme og kontrajihadistiske enkeltpersoner og grupper i en rekke land – USA, Belgia, Frankrike, England, Sverige, Bosnia, Norge. Med en slik spennvidde i en bok på under 200 sider må resultatet bli at hvert enkelt fenomen behandles overfladisk. Språket er greit nok, men denne boken vitner ikke om at Øyvind Strømmen er noen stor stilist. Frilansjournalisten har i årevis fulgt nøye med på høyreekstreme på nettet, og dette er noe han uomtvistelig har omfattende og viktige kunnskaper om. Etter 22. juli 2011 var Strømmen en av de få i Norge som kunne si noe fornuftig om den europeiske nettverden som på fatalt vis kom til å prege Anders Behring Breivik. Bokens styrke er detaljrikdommen, bokens største svakheter er at disse detaljene henger for lite sammen, det skjer ingen akkumulering av innsikt utover i boken, leseren utmattes heller av oppramsende empiri, fortellinger herfra og derfra om talking heads, som ikke fremstilles godt nok i sine sosiale og historiske kontekster. Strømmen gir ikke sine motstandere rom og plass, man forstår ikke hvorfor de mener det de gjør og gjør det de mener. Det gjør at boken mangler forklaringskraft, vi får i stedet (løsrevne) sitater og parafraseringer, påstander og insinuasjoner, i et moralistisk og forenklet moralsk univers. Halvor Fosli, Minerva.

 


Noen netthatere er likere enn andre

03.04.2014 (oppdatert samme dag). Netthat er et høyst reelt problem. Det er som oftest rettet mot ulike minoriteter, det være seg religiøse, kulturelle, politiske, ideologiske, etniske eller rasemessige minoriteter. Ofte er hatet rettet mot samfunnets elite, som jo også utgjør en slags minoritet. Ikke så rent sjeldent kan de aktuelle nettrollene - implisitt eller eksplisitt - oppfordre til vold mot sine hatobjekter. Dette er alvorlig.

Men så er det altså noen som mener at dersom bare oppfordringene til marginalisering og utfrysning, og i ytterste konsekvens voldsbruk, rettes mot dem som er skeptiske til dagens innvandrings- og integreringspolitiske regime, da er alt i skjønneste orden. I miljøet rundt det antirasistiske nettstedet Vepsen finnes det etter alt å dømme en del slike personer, og det har Nina Hjerpset-Østlie skrevet om i sin artikkel Det gode hatet.

Se også: Svensk klappjakt på netthatere. TV-veteranen Robert Aschberg trekker de anonyme netthaterne frem i lyset. - Sånne idioter skal kjøles ned, sier han.

Her er et relevant sitat:

Extreme or groundless dislike can play a role in the distinctions we draw, but among normal people it is hardly dominant. The need to speak of hidden or unconscious racism shows as much. If racial hatred is invisible, why assume there is so much of it? Is not the insistent belief that it is so powerful itself hateful?

Life is complicated. Most people just want to get on with it, and there are always a thousand explanations for how events sort out or why they follow certain patterns. It is not obvious why so many American diners and coffee shops are run by Greeks, but it would be silly and ill-natured to claim the reason must have to do with hatred.

Genuine hatred, fear, and contempt are hard to keep hidden. Many liberals hate, fear, and hold in contempt Republicans, fundamentalists, and white Southerners, not to mention Sarah Palin and Mitt Romney, and they make no secret of their feelings.

[...]

Hatred can of course be destructive, but trying to eradicate it is like trying to eradicate selfishness or stupidity. Try to suppress it here and it pops up there. Suppress right-wing haters, and you will find that the campaign to do so is infested with left-wing haters.

An obvious difficulty is that, when hatred is a real problem, people will not agree on who is at fault and what is to be done about it. The Nazis saw antisemitism as the solution and not the problem, and progressives rarely notice in themselves the hatred and contempt for non-progressives that has repeatedly led to the murder of millions of innocents.

James Kalb, (2013). Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It (pp. 24-25). Angelico Press.

 


«Så får man inte säja!»

31.03.2014. I motsetning til den norske eliten mener den svenske eliten at de kan oppdra sitt folk. Men klarer de det, spør Harald Eia i sin artikkel Så får man inte säja! (Klassekampen, 28.03.2014, side 12 - 13). Han skriver også (mine uthevelser):

Er'e så farlig, da? Hva hvis vi ikke ser på befolkningen som helhet, men snevrer søket inn? Om vi ikke undersøker folk flest, men ser på det man kan kalle den kulturelle eliten. Er det kanskje her forskjellen ligger. Ikke i folket, men blant dem som fører den offentlige samtalen?

«Visse ting snakker man rett og slett ikke om i svensk politikk», forteller Ketil Raknes, tidligere statssekretær for SV, «det er ekstremt liten aksept for alternative synspunkter». Det er særlig i spørsmål om innvandring og kjønn at nordmenn synes svensk offentlighet er forunderlig streng og konform. Da vi laget tv-programmet «Hjernevask», var det flere nordmenn bosatt i Sverige som bestyrtet sendte meg saken om hjerneforskeren Annica Dahlström. Hun hadde blitt intervjuet i en bok om likestilling som skulle utgis med støtte fra Norrbottens län. Men ettersom Dahlstrøm mente det kunne være noen medfødte psykologiske forskjeller mellom gutter og jenter, ble publiseringen av intervjuet stoppet av de lokale myndighetene. Hvorfor? Synspunktene til naturviteren Dahlstrøm brøt med den offisielle teorien om hvorfor jenter og gutter er forskjellige:

«Vår svenska jämställdhetspolitik bygger på att vi är lika och socialiseras in i olika könsroller», sa Britt Marie Lugnet-Häggberg, likestillingsdirektør i Länsstyrelsen. «Annica Dahlström är särartsfeministisk och utgår från att pojkar och flickor är helt olika. Länsstyrelsen kan inte ge ut ett material med den uppfattningen.»

Som den norske sosiologen Geir Angell Øygarden, bosatt i Sverige, påpekte: «Svensk offentlighet er full av konsensusbevarende imperativer, à la: ‘Det här talar vi inte om' – og det gjør man faktisk heller ikke.»

Sett fra et norsk ståsted føles den svenske offentlige samtalen som hemmet og ufri. Hvorfor er det så mye som det ikke er lov å diskutere, tenker vi. Hvorfor er det for eksempel så farlig å diskutere innvandringsproblemer? Er det ikke bedre å ha en åpen debatt om utfordringene ved et flerkulturelt samfunn enn å late som om ikke problemene finnes? Hva er det som er så farlig at vi ikke kan snakke om det?

[...]

Mens den norske eliten har begrenset tro på sin egen innflytelse, tenker den svenske eliten mer som næringslivsledere: De mener de gjør en forskjell. Og når man tror at de herskendes tanker blir de herskende tanker, kan det være lurt av de herskende å holde tunga rett i munnen.

Der vi ser «politisk korrekthet» og «legge lokk på debatten», ser de «anstendighet» og «makt til å sette dagsorden».

Den svenske elitens ansvarsfølelse gjør at svenske medier skiller seg fra norske i måten de behandler høyrepopulistene på, skriver Ketil Raknes i boka «Høyrepopulismens hemmeligheter»: «I Sverige er det mer akseptert og vanlig at journalister bevisst forsøker å begrense Sverigedemokratenes medieeksponering». Det er en borgerplikt for svenske journalister å forhindre at mørke krefter på høyresiden ikke får for mye oppmerksomhet.

[...]

Mange nordmenn og dansker mener at svenskenes sensur av uheldige synspunkter ikke bare er fjollete, men også skadelig. Vi tenker at det å instruere befolkningen i toleranse kan være farlig. Flere norske kommentatorer har hevdet at de svenske medienes undertrykking av folkemeningen er grunnen til at Sverigedemokratene har vokst seg så store. Også den norske samfunnsforskeren Grete Brochman har uttrykt bekymring for at den svenske elitens autoritære stil kan ha uheldige konsekvenser: «På sikt kan dette gi seg uttrykk i motsetninger mellom elite og befolkning.»

Og ser vi på tilliten til mediene, som er boltreplassen for landets meningselite, finner vi endelig en ordentlig forskjell mellom nordmenn og svensker. En undersøkelse gjort av Respons i 2012 avslørte at 44 prosent av svenskene har liten eller ingen tiltro til svenske medier – mens bare 16 prosent av det norske folk har liten eller ingen tiltro til de norske mediene. Svenskene stoler altså mindre på det som sies i den offentlige samtalen og det arbeidet svenske journalister gjør. Det kan derfor se ut som det «å våge å ikke ta debatten» bare har ført til mindre tillit til eliten i Sverige enn i Norge.

[...]

Hvis Norge og Sverige er som to familier, hvor eliten er foreldrene og folket er barna, så har foreldrene i Sverige mer kustus på hva det snakkes om ved middagsbordet. Likevel er svenske og norske barn blitt forbløffende like. Ulikheten består i at svenske barn stoler mindre på det foreldrene sier enn det norske barn gjør. Og at svenske foreldre lever i en naiv tro på at de kan bestemme hva barna skal mene.

Les artikkelen i sin helhet i Klassekampen.

 


«De der nede»

26.03.2014. Norsk dekning av rettssaken mot Joshua French har vært flokkpreget, skriver Hege Opseth, frilansjournalist med bistand og utenriks som spesialområde, i kommentarartikkelen «De der nede» på side 17 i dagens Vårt Land. Hun skriver også (mine uthevelser):

Medier kritiseres for taushet om dødsårsaken til Tjostolv Moland i dekningen av rettssaken mot Joshua French. Kritikken burde også gjelde en holdning som tidsvis har speilet et gammeldags og utdatert syn på Afrika og DR Kongo. Det er en vel så viktig debatt.

Det er understrømninger av rasisme i det norske samfunnet. Deler av dekningen til norske medier i denne saken har underbygget eldgamle fordommer om de der nede.

[...]

Historien til landet er dramatisk. Det [sic] handler om hvite eventyrere, misjonærer, diktatorer, utbytting og vestlig arroganse. Dagens Kongo er også et produkt av noe vi i Vesten har vært med på å skape. Slik det har vært rapportert fra Ndolo-fenslet, hvor Joshua French sitter fengslet, har det i mange tilfeller gitt næring til holdninger om «De der nede». Rapportene [i norske medier] har i liten grad brakt forståelse og kunnskap om hvorfor det er som det er i DR Kongo.

Les artikkelen i sin helhet i dagens Vårt Land.

HonestThinking kommenterer: En grundig - og dønn ærlig - undersøkelse av hvorfor forholdene faktisk er som de er i Kongo og en rekke andre afrikanske land, ville formodentlig ha tvunget frem enkelte meget ubehagelige erkjennelser hos Opseth og alle hennes meningsfeller innen politikk, byråkrati, media, akademia og bistandsorganisasjoner.

Den typen undersøkelser har man imidlertid kjempet imot med nebb og klør i hele etterkrigstiden. Opseths jeremiade om europeeres «eldgamle fordommer» fremstår derfor som hyklerisk. Hennes artikkel oser jo nettopp av fordommer i snever forstand av ordet, nemlig som dommer som er felt på forhånd; hun lar det tydelig skinne igjennom hva slags årsaksforklaringer hun finner akseptable, og hvilke hun føler seg moralsk berettiget til a priori å utelukke. Slik opptrer ikke en sannhetssøkende person.

Med mindre Opseth faktisk er interessert i få alle relevante fakta på bordet om hvorfor så mange afrikanske land er preget av inkompetanse, korrupsjon, kriminalitet, og annen elendighet, ville hun gjøre klokt i å la være å snakke om «hvorfor det er som det er» i disse landene.

PS: Denne kommentaren er også lagt ut på Verdidebatt.

 


Kompetanse er en forutsetning for å kunne rose på en troverdig måte

22.03.2014 (oppdatert 24.03.2014). ROSKOMPETANSE. Dét er ordet som mangler i ukas debatt om «åpne», «ærlige», «fantastiske» kvinner som heier på andre «ekte», «herlige» og «fabelaktige» kvinner i sosiale medier. En stund virket det som en ny norm var satt. Den offentlige samtale skulle være som en aerobics-time: Positiv, energisk utfoldelse med synkrone bevegelser i gruppe, peppet opp av motiverende utrop, der deltakerne skrytehyler tilbake til instruktøren, og alle ender opp på gulvet i en eneste stor gjensidig bekreftende, egoboostende, karrierefremmende haug av armer, bein, smilefjes og blondt hår: Nå!! Nå!!! Nå er vi DEN BESTE UTGAVEN AV OSS SELV! Tett sammen for gruppe-selfie! FIIIINE OSS!!! Det er Kjetil Rolness som på denne måten innleder sin lørdagskommentar i Dagbladet. Han fortsetter:

Slemme meg, som raljerer slik. Trolig er jeg et offer for dype, smertefulle mekanismer, og burde skrive bok om det. Men altså: Noen av oss blir svett av både aerobics, gruppeterapi og alternativreligion. Vi hegner om vår selvstendighet og synes fornuften er en god ting (selv om den ofte føles ensom). Vi mener at samtale bør handle om noe. Et emne utenfor egen navle, men som likevel angår og engasjerer oss. Aller helst et stridstema. Offentlig diskusjon som kampsport!

Det betyr saklig kappestrid, med fakta, logikk, innsikt som våpen. Hvem har de klareste tankene, de mest interessante perspektivene? Kan du gjør oss klokere på emnet? Ut i felten med det du vet, mener og vil. Men obs! Kritikk må påregnes. Du kan få ris. Ikke alltid blir debatten god. Ikke alltid blir vi enige (sjelden faktisk!), men alle er enige om idealet: Det beste argumentet vinner, uavhengig av følelser og person. Blir du fornærmet av motforestillinger, er du dobbelt taper.

[...]

Heldigvis har opptil flere kvinnelige aviskommentatorer denne uka betakket seg for et ordskifte der godhet og glede skal veie tyngre enn substans og argumenter. En Facebook-venninne formulerte det slik: «Ros og komplimenter er utmerket, kritikk og uenighet er utmerket, mer av begge deler. Fortrinnsvis saklig, men også generelt. Sånn. Kan vi være ferdig med dette nå?»

Det kan vi. Men så var det roskompetansen. Alle mener at ros bør gå til dem som fortjener det. Nesten ingen påpeker at du også må ha gjort deg fortjent til å rose.

For å innse dette, må vi skille ros fra to andre typer positiv respons: Kjærtegn og komplimenter. Kjærtegn er blikk, berøring, ord som varmer og bekrefter. Noe vi gir til våre nærmeste, selv om de feiler eller mislykkes, for vise at vi er glade i dem, uansett. Kjærtegn tilhører intimsfæren. Om man da ikke vil promotere en ny og vidunderlig åpenhetskultur der karrierekvinner snakker som fjortisvenninner.

Komplimenter derimot, kan gis til en større krets av venner, naboer, kolleger og iblant fremmede, om vi tør. De handler ofte om utseende, bekledning, eiendeler. Du kan ikke rose noen for å ha pene sko. Da roser du i så fall vedkommendes smak. Du kan ikke rose en kvinnes vakre ansikt, om du ikke roser hennes evne til å forskjønne det naturen har gitt henne, men da mister komplimentet verdi. Strengt tatt er ros noe vi bare kan gi for handlinger, prestasjoner, arbeider. Og det stiller krav til de som roser. De må ha roskompetanse.

[...]

Men roskompetanse handler ikke om vilje. Den handler om evne. Og evnen handler ikke om sosial intelligens, men om sakskunnskap, ifølge mannen som innførte begrepet - Georg Johannesen, rabulisten, dikteren, retorikkprofessoren, ikonet for venstreintellektuelle.

«Ros faller meg tungt, da jeg tviler på min roskompetanse», skrev han i en anmeldelse av Rune Slagstad. Det var nok koketteri. Jan Erik Vold forsto Johannesen slik: «Å motta ros kan være greitt nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom hvis man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling.»

Les lørdagskommentaren i sin helhet i Dagbladet.

HonestThinking kommenterer: Det var sikkert ikke så dumt at noen fikk stukket hull på rosebyllen før det utartet ytterligere, og jeg drister meg til å mene at at denne artikkelen neppe kan være det tåpeligste jeg har lest i uken som gikk.

Tilføyelse 23.03.2014: «Hvor kommer behovet for å latterliggjøre en liten gruppe navngitte kvinner fra?». HP-sjefen reagerer på frontfigurstempel.

Dessuten: Helt konge!. Heiende og rosende damer har satt fyr på Norge. Er dette bare vås, eller handler det om økonomi og politikk - innovasjon og samfunnsutvikling? Kathrine Aspaas.

Tilføyelse 24.03.2014: Svina slår tilbake. Stilles det strengere krav til ros enn til sjikane. Hege Duckert, kulturredaktør i NRK.

HonestThinking kommenterer: Jeg er enig med Hege Duckert, Kathrine Aspaas og andre i at dette foredraget er bra: Brené Brown studies human connection — our ability to empathize, belong, love. In a poignant, funny talk, she shares a deep insight from her research, one that sent her on a personal quest to know herself as well as to understand humanity. A talk to share. (Filmed at TEDxHouston.)

 


«Nivået på norske studenter er en katastrofe»

22.03.2014. Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet hamrer løs på studenter, utdanningsinstitusjoner og politikere. - Nivået på studentene er en katastrofe. Ingen tar tak i det og gjør noe med det. Det er manglende oppfølging og for dårlige midler til seminarundervisning. Hele kvalitetsreformen er en katastrofe. Det har jeg sagt i årevis, sier han. Les mer i Aftenposten. Se også Dagbladet.

 


Likevel ikke drept?

20.03.2014. Kristne over hele verden fryktet at presten som er omstridt og elsket for sitt dialogarbeid i Syria, var drept. Nå kommer meldinger om at han lever. Det er Vårt Land som melder dette (lenker tilføyd av HT):

På 1970-tallet dro jesuittpresten Paolo Dall’Oglio fra Italia til Midtøsten. I 1982 kom han over det forfalne Mar Musa-klosteret fra 600-tallet, og bestemte seg for å restaurere det.

Ortodokse, katolikker og muslimer jobbet sammen om restaureringen av klosteret, som tilhører Syrias katolske kirke og skulle bli et verdenskjent samlingspunkt for religionsdialog. Selv har fader Paolo skrevet den teologiske boken om også er oversatt til norsk: Kjærlighet til islam i troen på Jesus, basert på sin livserfaring.

Mobiliserer. Verden over mobiliseres det nå i form av våkenetter og messer for å få fader Paolo frigitt. På Facebook florerer det av 29. marsmesser «for fader Paolos frihet og alle som sitter fanget».

Messer skal gjennomføres i blant annet Milano, Roma, Beirut, Berlin, Brussel, Doha, Dubai, Genève, Grenoble, Montreal, Paris og London.

Les artikkelen i sin helhet i Vårt Land. Se også tidligere VL-oppslag om saken.

HonestThinking kommenterer: Vi får inderlig håpe at meldingene om at Fader Paolos kidnappere har holdt ham i live, stemmer, og at han snart kan settes fri. Han har viet sitt liv til tjeneste for det syriske folk, og for dialog mellom kristne og muslimer. Deir Mar Musa-klosteret, som ligger ca 80 km nord for Damaskus, gjør inntrykk på enhver som besøker det.

 


Intervjuet av Asle Toje

18.03.2014. Asle Tojes intervju med Michel Houellebecq i en ny e-bok-singel demonstrer godt at forfatteren er mer enn en skandalebefengt provokatør. Men er vi for evig dømt til undergang? Det er Lars Akerhaug som stiller spørsmålet hos Minerva. Han skriver også:

Nostalgisk lengsel
Men vi kan uansett ane en slags nostalgisk lengsel etter en opplevelse av mening i sitatene, en lengsel Toje tolker inn i en nåtid der Frankrikes storhet har falmet. Houllebecq tror ikke på noen politisk kursendring, han ser et Europa som står foran stupet og er i ferd med å bryte sammen. Evolusjonen favoriserer ikke ateistiske samfunn, påpeker han.

Her har Houellebecq unektelig et poeng. Europa er i dag det eneste kontinent der religion tydelig er på vikende front, samtidig som europeiske økonomier er i ferd med å kollapse. 68-ernes barn har forsøkt å erstatte fremtidstroen med en dyrking av jeg-et.

«Det er et spørsmål om demografi. En sivilisasjon som ikke reproduserer seg selv er dødsdømt. For å være en ‘genetisk vinner’ må du forplante deg. Det er det hele. Hvis du lever til du er nitti og får ett barn, er din genetiske verdi ti ganger mindre enn hvis du dør som 35-åring og har ti barn. Darwin tok altså feil. Det handler ikke om ’kampen for tilværelsen’, men om å føre arvestoffet videre. Den som får flest barn vinner.»

Hva om han har rett?
Det er selvsagt enkelt å avvise det dystopiske bildet Houellebecq maler og å påvise at årsakssammenhengene er mer komplekse. Men det snikende ubehaget melder seg når man leser forfatteren. Hva om han har rett? Vi er mindre opptatt av politisk engasjement og mer opptatt av å få likes på Facebook og instagram. Selvrealisering står i fokus. Men et slikt samfunn har ikke livets rett, mener Houellebecq. Det vil ikke overleve.

Les artikkelen i sin helhet hos Minerva.

HonestThinking kommenterer: Selvsagt har Houellebecq rett. Han gjør ikke annet enn å sette fingeren på det enhver oppegående person er nødt til å innse med litt ettertanke. Som jeg har sagt og skrevet mange ganger før: Enhver sivilisasjon, ethvert samfunn, enhver kultur som føder for få barn, er dødsdømt. I hvert fall så lenge det finnes andre sivilisasjoner, samfunn eller kulturer som fremdeles har vilje og evne til å prioritere barn tilstrekkelig høyt. Slik er livets ubønnhørlige lov. Enten må Europa/Vesten selv velge å legge om kursen, eller så er det bare et tidsspørsmål før noen legger om kursen for oss. Det første vil være smertefullt, men neppe like ille som alternativet.

 


Sigøynere/roma og minoriteters rett til å bevare sin kultur

18.03.2014. En advokatvenn skrev nylig følgende på sin Facebook-side (min uthevelse): «En uke med sigøynere i retten. Det rulles opp et lerret av ekstrem familievold, patriarkalsk undertrykking, tvangsekteskap og massiv omsorgssvikt i generasjon etter generasjon. I tillegg til hyperaktivitet hva gjelder allehånde former for vinningskriminalitet. Juristene bidrar til å låse disse medmenneskene fast i sin dysfunksjonelle livsform ved å vise til Konvensjon om minoriteters rett til å bevare sin kultur.»

 


Sensasjonell oppdagelse annonsert i dag

17.03.2014. I dag annonserte forskere at de har påvist gravitasjonsbølger, hvilket kan være det første direkte bevis for kosmisk inflasjon. Dersom resultatene blir bekreftet, kan det blir stående som en av de største sensasjonene innen kosmologien på mange år. Se omtale av saken hos Dagbladet, NRK.no, CalTech, Scientific American.

 


Åpner før fellesferien

17.03.2014. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen holdt i dag en pressekonferanse hvor han meldte at den nye E18 i Vestfold åpner før fellesferien. Les mer på NRK.no. Se også tidligere HT-oppslag.

 


Betydelige problemer

17.03.2014. Lektor og forfattar Karl-Eirik Kval er ikkje tvil: Vi står framføre ei storstila privatisering av norsk skule. – Dei flinke foreldra kjem til å taka ut borna sine, seier han. Les mer i Jon Hustads artikkel Når skulen ikkje fungerer (Dag og Tid).

Tilføyelse 19.03.2014. Livsfjern og upraktisk matematikk. Teoretiske og overambisiøse læreplaner fører til at tusenvis av elever hvert år får udugelig-stempel i panna. Nå må Utdanningsdirektoratet få inn nye koster – og folk med bakkekontakt. Av Karl-Eirik Kval.

 


I seng med fienden

09.03.2014. Myten om at menn og kvinner er i kjønnskrig forpester både samfunns- og privatlivet. Det er advokat Eirik H. Vinje som på denne måten innleder en kronikk på Aftenposten.no. Litt senere skriver han også (lenker og kursiv i original):

Overgrep
En vanlig feministisk teori er at enkelte menns overgrep mot enkelte kvinner i realiteten er utført på vegne av alle menn mot alle kvinner. Voldtektsforbrytere er kjønnsterrorister med mandat fra patriarkatet. Gjennom overgrep tvinges og skremmes kvinnekollektivet til underkastelse for mannskollektivet.

Teorien har lite grunnlag i virkeligheten. De fleste menn har ekstrem forakt for de relativt få menn som begår voldtekt. Mishandling og tvang av kvinner gir ikke status. Ikke engang blant forbrytere; i fengsler er seksualforbrytere de største mobbeofrene.

Til tross for dette gjentas det til stadighet i samfunnsdebatten at menn må «ta ansvar» for å hindre vold og overgrep. Men hvordan kan egentlig den enkelte mann ta ansvar ut over å la være å voldta og å vise avsky overfor dem som gjør det?

Og hvorfor skal kvinner som ikke er utsatt for overgrep, pr. definisjon anses for å tilhøre et slags fellesskap av ofre? Det er faktisk bare konkrete kvinner (og menn) som kan voldtas.

Kanskje har en voldtektsmann blitt forkvaklet i oppveksten av en mishandlende mor. Tilhører denne moren da likevel offersiden, mens helt ukjente menn har et medansvar med hennes sønn?

Og hva med kvinner som selv utfører overgrep – for de finnes. Hvordan skal de klassifiseres?

Kvotering
Ulike former for kvotering er det sentrale kravet i kjønnskampen. Kvoteringsreglene er basert på at enkelte kvinner gis et privilegium på vegne av sitt kjønn.

Dersom jeg mister et advokatoppdrag fordi en kvinne kvoteres, er det altså en seier for min kone. Riktignok taper husstanden hennes inntekter, og mannen hennes blir sur. Men gjennom at en kvinne hun ikke kjenner får penger og anerkjennelse, kan også kona sprette champagnen på vegne av sitt kjønnsfelleskap.

Det samme gjelder for alle andre ukjente kvinner som prioriteres fremfor hennes far, bror, eller en fremtidig sønn.

Mennesker som overhodet ikke kjenner hverandre og som ikke har noe annet til felles enn at de besitter livmor og eggstokker, har et dypt interessefellesskap som trumfer familie, arbeidsplass og sosiale relasjoner. Dette absurde resonnementet er det faktisk bortimot tverrpolitisk enighet om i Norge.

Nylig begynte forsvaret å kvotere elitesoldater. De ubestridelige fakta er imidlertid at kvinner har langt dårligere fysiske ferdigheter enn menn; det er derfor menn utklasser kvinner i alle sportsgrener.

I tillegg har kvinner lavere testosteronnivå, noe som gjør dem mentalt uegnet i kampsituasjoner. Dårligere kampferdigheter betyr høyere dødsrisiko. Den norske staten skal nå bokstavelig talt ofre kvinneliv for kvinnesaken.

[...]

Evner og vilje
Uavhengig av kjønn er det bare et lite mindretall av befolkningen som har evner og vilje til å nå til topps i yrkeslivet.

Personer som lykkes innen vitenskap, politikk, næringsliv eller kunst er som oftest ekstreme typer. De har gjerne et talent som de dedikerer all sin tid og oppmerksomhet til å dyrke. Forskning tyder på at menn i snitt har mer ekstreme personligheter enn kvinner. På godt og vondt.

Som den kontroversielle feministen Camille Paglia sier: «Det finnes ingen kvinnelig Mozart fordi det ikke finnes noen kvinnelig Jack the Ripper». I IQ-tester scorer menn og kvinner nesten likt i snitt. Men det er flere menn i randsonene.

Med andre ord: Det er flere mannlige genier, men også flere idioter.

Psykologiforskeren Simon Baron-Cohen påpeker at kvinner i snitt er bedre til å lese andre menneskers følelser og til å kommunisere, mens menn i snitt er bedre til å tenke systematisk. Det siste kan forklare at rundt 90 prosent av matematikkprofessorer er menn.

For å nå til topps er vilje like viktig som evne
Den canadiske psykologen Susan Pinker hevder i boken «The Gender Paradox» at det ikke er kvinners manglende muligheter til å gjøre karriere som hindrer dem, men at kvinner selv velger å prioritere familie. Hun knytter dette til at mødres biologiske bånd til barna i snitt er langt sterkere enn fedres, og at det demper karrièrelysten.

[...]

Hvis grunnen til den lave kvinneandelen i forskning og ledelse er at relativt sett færre kompetente kvinner har karrièreambisjoner, er det neppe noen god løsning å kvotere inn ambisøse, men inkompetente kvinner. Det bidrar til generell stigmatisering av kvinner.

Uansett hvor flink en kvinnelig leder er, vil hun kunne møte mistanken om at hun har fått jobben i kraft av kjønnet og ikke evnene.

Det kan igjen gå utover selvtillit og kollegers respekt, som igjen svekker hennes dyktighet i jobben. Dessuten blir elitestillinger mindre attraktive når kvinner ikke får lov å konkurrere, men blir løftet opp på seierspallen som en femåring som «vinner» et skirenn på idealtid. Dette er sannsynligvis årsaken til at ingen kvinner har søkt på stillingene som høyesterettsdommer, som nå har stått ledig i snart ett år.

Ingen menn har søkt heller, sannsynligvis fordi de regner med at en kvinne uansett får jobben og fordi Høyesterett har mistet prestisje etter all kvoteringen. Følgen er at rikets øverste domstol i dag er avhengig av vikarer for å få hjulene til å gå rundt.

For oss jurister er dette omtrent like sjokkerende som om ingen meldte seg på som deltager til de olympiske leker. Men hvis OL ble endret fra ferdighetskonkurranse til en utdeling av medaljer til dem det var mest synd på, ville det antagelig bli mindre folksomt på kvalifiseringsstevnene.

Testosteron
Sosiale ambisjoner og konkurranseinstinkt er nært knyttet til det mannlige kjønnshormonet testosteron. Hormonet finnes hos begge kjønn, men menn har langt høyere nivåer. Forskning viser imidlertid at typiske karrièrekvinner har mer testosteron enn andre kvinner.

Disse biokjemiske kjønnsforskjellene skyldes antagelig dypest sett forskjeller i seksuelle preferanser. Menns dominans i eliteyrker skyldes kvinners partnervalg opp gjennom evolusjonen. Som hos de fleste andre pattedyr foretrekker hunnmennesket hanner med høy status i flokken.

Alle som har vært ute på byen har sett hvordan damene flokker seg rundt mannlige kjendiser, nær sagt uansett hvordan de ser ut eller hva de ellers har å fare med. Derimot ser man ingen tilsvarende magnetisme hos kvinnelige celebriteter – med mindre de ser bra ut.

Kjønnsmarkedets grimme lov er at menn blir premiert for status og penger, mens kvinner rangeres etter utseendet. Det kan forklare både den lave andelen kvinner i prestisjeyrker og kvinners høye forbruk av skjønnhetsprodukter, klær og kosmetisk kirurgi.

Skal vi endre på kjønnsbalansen i yrkeslivet, må vi altså endre tenningsmønsteret hos begge kjønn. Det er antagelig like lett som å omvende homofile.

[...]

Les kronikken i sin helhet på Aftenposten.no.

 


Fokus på voldtekt og grenseoverskridende adferd

08.03.2014. Hvordan står det så til i likestillingslandet Norge? Har norske feminister kun luksusproblemer? Ja, i alle fall om en skal ta antifeministene på alvor. Men reell forskning viser et annet bilde, skriver Shoaib Sultan i sin kommentarartikkel Tallenes tale i dagens Klassekampen (side 2). Han fortsetter:

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) lanserte for kort tid siden rapporten «Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv». Dette er en rapport vi må ta på alvor.

Her viser det seg at 9,4 prosent av kvinnene, i et utvalg på 2435 kvinner, har opplevd voldtekt.

En av reaksjonene på denne rapporten var at Arbeiderpartipolitiker Libe Rieber-Mohn valgte å gå ut med sin egen historie om overgrep og voldtekt som ung pike fra sin stefar, og påfølgende barneprostitusjon. Historien var sterk, og blir enda sterkere når den kommer fra en kjent, vellykket og dyktig politiker.

Det var modig av Rieber-Mohn å stå frem, noe hun har fått masse velfortjent ros for, og det var ikke minst viktig. Bare det å vite at andre har opplevd det samme, er viktig for ofre av overgrep - å vite at en selv ikke har skylden, og ikke minst at man kan komme seg gjennom det. Rieber-Mohn fortjener støtte og anerkjennelse for å ta den belastningen det er å stå frem en slik historie.

HonestThinking kommenterer: Jeg har blanded følelser i forhold til kvinnedagen. Dels fordi jeg forbinder den med ekstremfeministisk tankegods, dels fordi det er svært alvorlig at kvinne-'frigjøringen' er kommet så 'langt' i de fleste vestlige land at det fødes for få barn til at vår kultur og vår sivilisasjon kan overleve i det lange løp (jf ferskt HT-innlegg fra en av Sultans trosfeller).

Det forhindrer ikke at kvinnedagen kan brukes til å løfte frem mange gode saker, og jeg kan uten forbehold slutte meg til det jeg har sitert Sultan på ovenfor. Intervjuet med Rieber-Mohn gjorde dypt inntrykk. Forøvrig hadde jeg aldri kommet på muligheten at DNB-sjef Rune Bjerke (gift med Rieber-Mohn) skulle få meg til å måtte tørke tårer.

 


1814, 1884, 1984, 2014

08.03.2014. Jeg har ingen utpreget sans for tallmystikk hverken av religiøst eller annet slag, men visst synes jeg det er morsomt når sifferkombinasjoner opptrer på en vakker måte. Spesielt er det gildt hvis det synes å gå en rød tråd av forståelse og innsikt gjennom tallene, noe som kvikker opp og gir en følelse av underliggende mening. Det var en slik opplevelse jeg fikk herom dagen ved å se på de ovenstående årstallene som har et palindromatisk sus over seg og alle ender på fire; kanskje ikke like mye av en tifeldighet som det ved første øyekast kan se ut til, forresten, for året i år markerer ikke annet enn 200-årsjubileet for 1814. Det er mannen bak det etter hvert så velkjente pseudonymet Mimisbrunnr som på denne måten innleder nok en eminent artikkel på Document.no. Her er ytterligere utdrag (lenke i original):

Det er selvsagt grunnlovsjubileet jeg da sikter til, en begivenhet som nordmenn virkelig bør forstå å markere, for grunnlovsmennene på Eidsvoll våren 1814 utførte et konstitusjonelt karstykke som viste seg å være av største betydning for etableringen av både nasjonen og den nye staten Norge. Deres arbeid fortjener å minnes, de selv fortjener å æres. Hvordan gjør vi det?

Det offentlige Norge bruker åpenbart store ressurser på ulike sider ved markeringen; det er bra. Om resultatet også blir bra, gjenstår å se, for jeg synes nok man allerede merker flere halvdårlige vibrasjoner ved oppkjøringen frem mot 17. mai og selve 200-årsdagen. Har jeg feil, ville intet glede meg mer.

Man minnes i sammenhengen den statlige pengestøtten inn i akademia til ”forskning for å finne fram til hva som er den nye norske identiteten” eller hvordan nå formuleringen lød helt eksakt; tydelig var det i alle fall at den gamle oppfatningen av hva det vil si å være norsk, ikke holdt mål lenger. Når fårikål er erstattet med kebab og taco, bare MÅ dette øyensynlig gi seg utslag i endring også av den offisielle mal som postmoderne, amalgamert norsk identitet skal måles opp mot. Samme tendens gjenfinner man til overmål i statskanalens programmer med gladnyheter om hvordan det nye Norge er blitt, enten de tar for seg ”Dalen vår” med hyggelige fortellinger om hvordan Grorud med omegn alltid har vært i dynamisk endring, eller man pludrer på i ulike sammenhenger om hvordan diversitet nå er blitt vår viktigste forenende faktor. Tro det den som vil, jeg gjør det ikke. Tvert imot gjenkjenner jeg i det massive trykket ovenfra en dårlig skjult politisk agenda - kall det gjerne propaganda - der målet er å etablere multikultur som etisk bunnplanke for all norsk samtale og selvforståelse. Flertallet stemmeberettigede nordmenn deler dessverre ikke min oppfatning, ser det ut til, eller de bryr seg i det minste ikke med å vise det i valg. Resultatet blir at de stadige forsøkene på redefinering eller modernisering av hva som skal forstås som norske kjerneverdier, ikke bare tolereres, men aktivt understøttes.

Det er påfallende hvor lite av oppmerksomheten omkring grunnlovsjubileet som hittil har vært direkte rettet mot Grunnloven selv og dens hovedbudskap, at Norge skal være ”et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige.” Kan hende henger dette sammen med at man har endret så mye på grunnlovsteksten de seneste årene for å ”harmonisere” den med internasjonal lovgivning. Dette oppleves muligens som beklemmende nettopp under et grunnlovsjubileum, hva vet jeg, jeg registrerer bare at det var fra liten til ingen oppmerksomhet omkring endringene da sakene ble klubbet gjennom Stortinget. Jeg er videre så fri å mistenke at dette har å gjøre med forskjeller i den prinsipielle grunnholdningen til vår konstitusjon på henholdsvis høyre- og venstresiden av politikken, forskjeller som man har kunnet iaktta helt siden mellomkrigstiden: De førstnevnte ser Grunnloven som tilnærmet hellig og noe man ikke skal tukle med nesten uansett, de sistnevnte ser den som mindre viktig enn det store likestillings- og demokratiseringsprosjektet som i betydning trumfer alt annet (jeg kunne valgt andre betegnelser; de to benyttede er de aller vennligste jeg finner å kunne bruke). Grunnloven har følgelig å tilpasse seg den overnasjonale virkeligheten. Vi skal i tråd med dette være ytterst oppmerksomme på forsøk på å flytte jubileumsfeiringens fokus over fra Grunnloven og Norge som selvstendig stat til en bejubling av demokrati, likestilling og menneskerettigheter i største alminnelighet. Det er ikke tvil i min sjel om at mange prøver å vinkle 200-årsminnet i nettopp en slik retning, forsøker å late som om eidsvollsmennenes verk gjaldt noe annet enn det det faktisk gjorde.

Da er vi inne på ikke bare kongeriket Norges selvstendighet som stat, men også at vi er en egen nasjon blant andre europeiske nasjoner. Man skulle tro at dette faktum med største selvfølgelighet ville stå i forgrunnen når det feires, men så er ikke tilfellet i alle kretser. ”Nasjonalister” er blitt det nye allmenne skjellsordet på dem som ikke bøyer seg under multikulturen og den hegemoniske globalismen, og slik ordet brukes er det er liten tvil om at det betegner et emosjonelt-politisk forstadium til nazisme, fascisme og annen styggedom. [...]

[...]

Vi så for få uker siden et annet demokratisk styresett i aksjon i Sveits der de har et ytterst aktivt direkte demokrati med stadige folkeavstemninger om alle viktige spørsmål. Resultatet nå var at folket krevde av regjeringen at de skulle bremse den massive innvandringen til landet, inklusive innvandringen fra EU-land. Responsen utefra ble et dannet ramaskrik, skulle man kunne si, for slik usolidarisk oppførsel hadde nå EU-politikerne aldri vært utsatt for; TENK at man formastet seg til å si nei takk til en av de store frihetene som Roma-traktaten i sin tid nedfelte som grunnstein for unionsarbeidet! Det var populisme av verste skuffe det sveitserne hadde gjort seg skyldig i, ja, trolig verre enn som så, det var utslag av nasjonalisme. Man mer enn antydet at straffereaksjoner ville følge, men hintet samtidig at beslutningen gjerne måtte omgjøres i en senere folkeavstemning etter at folket var blitt behørig ”opplyst” av dem som vet bedre. I Norge lød bekymret omtale på NRK og i andre ”ansvarlige” medier. Det var tydelig at man mente at sveitserne ikke hadde vært seg sitt ansvar bevisst, men hadde latt seg forlede av demagoger.

Hva er dette for noe? Her sitter et stort antall ikke-folkevalgte, høyt avlønnede EU-ledere av de mest diverse slag og snakker ned en demokratisk beslutning i et land som de egentlig ikke ens har lov å ha en mening om? Det er ikke bare arrogant, det er direkte frekt! Hva er det som gjør at disse menneskene tiltar seg retten til å fortelle andre hva de skal mene, hvilke oppfatninger europeiske mennesker overhodet har lov å ha dersom de skal regnes med innen det gode selskap? Jeg forstår overhodet ikke disse EU-talsmennene og deres informasjonsmedarbeidere i alle land, de legger for dagen en hybris som man ikke har sett siden tiden da adelen satt i førersetet på vårt kontinent.

Da er jeg over på det tredje årstallet i tittelen, det litterært velkjente 1984, for den nyss omtalte pseudodemokratiske holdningen i styrende sirkler vekker ubehagelige minner til George Orwells roman med dette navn. Man later som og sier én ting, men det betyr visst noe annet enn det gjorde før, kanskje til og med det motsatte; det var dette Orwell kalte nyspråk. Blant hans mange minneverdige sitater vil jeg trekke frem ett som ikke er blant de mest vanlig hørte, men som drypper av livserfaren bitterhet: ”It’s a beautiful thing, the destruction of words.” Få om noen behandlet det engelske språket med større respekt, eleganse og presisjon enn nettopp Eric Blair som etter hvert ble journalisten og forfatteren George Orwell, så ingen skal tvile på at utsagnet reflekterte fortvilelse over det han så skje med den intellektuelle ærligheten mennesker imellom. Når demokratiets selvbestaltede voktere innen EU og utenfor er blitt til de som de facto forakter folkenes selvbestemmelsesrett mest skamløst, da har vi tatt skrittet over i Orwells dystopi. Utviklingen er skremmende, men det er alltid mer ærerikt å innse hva som skjer, enn å lukke øynene. I slike situasjoner er det ofte klargjørende å gripe tilbake til de demokratiske klassikerne, i dette tilfellet de Tocqueville som Pål Steigan nylig børstet støv av. de Tocqueville advarte om at despotiet kunne vokse frem igjen under en demokratisk maske. Steigan sier det forbilledlig klart; æres den som æres bør selv om det er en gammel ML-er: ”EU er ikke bygd på folkesuvereniteten. EU-institusjonene, EU-lovene og EU-direktivene er ikke forankret i folket. Og eliten synes ikke det er noe problem!”

Det siste firetallet i overskriften, 2014, bringer oss til nåtiden hvorfra man som kjent også kan prøve å se inn i fremtiden. Vi har nettopp sett sveitserne tale Brüssel midt imot, for øvrig som norske velgere gjorde det både i 1972 og 1994, de eneste to gangene i moderne tid de har fått lov til direkte å avgjøre en viktig politisk sak. Mitt spørsmål er som følger: Er det ikke snart på tide å ”si opp” den styringsformen vi bestemte oss for i 1884, altså det indirekte demokratiet, til fordel for et mer direkte demokrati likt det sveitserne har tilkjempet seg? [...]

Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

 


Leserbrev fra norsk professor

05.03.2014 (oppdatert 08.03.2014). HT har mottatt et innlegg fra en erfaren forsker innen et relevant fagområde. Innsenderen har selv valgt overskriften, og har dessuten, «for å unngå hets», bedt om å bli omtalt med pseudonymet Thinka:

Apropos lav IQ hos afrikanere: svært mye av menneskenes egenskaper skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Det er vel kjent at mangelfull ernæring de første leveårene kan gi varige hjerneskader. Finnes det noen ernæringsspesialister som kan (og tør!) oppdatere oss på dette felt? I vår del av verden legges det fra tidlig barndom stor vekt på riktig kosthold som også tilfører vitaminer og mineraler.

Det er ikke usannsynlig at mange barn i noen land ender opp som voksne med noe svekkede mentale egenskaper. Dårlig skolegang forverrer deres situasjon. Selv om man så å si over natten kunne korrigere ernæringen, vil det kanskje gå en generasjon før det mentale problem blir løst. Utviklingsprosjekter kan derfor neppe forventes å gi gode resultater på kort sikt.

Både i Afrika og noen få europeiske befolkningsgrupper er det slående hvor rotete og stygt menneskene har det i og rundt sine boliger; det ser ikke ut som om de bryr seg, mens vi ville skamme oss. Her hjemme har man sett slikt rundt romfolk på ”besøk”. Er dette et uttrykk for en svekket sosial-mental funksjon?

Manglende interesse for å lære seg norsk skaper også problemer, så mange innvandrere og flyktninger klarer ikke annet enn ufaglært arbeid, eller må leve på sosialstønad. Mange typer produksjon er i økende grad preget av roboter, så behovet for ufaglært arbeidskraft vil trolig avta.

I sin bok Intelligensen som overklasse beskriver Michael Young hvordan han tenker seg at det britiske samfunn ville utvikle seg: han foregir å være ved år 2034 og ser bakover i tiden. Han skriver at fra omkring år 2020 ble det obligatorisk å legge frem IQ attest som ikke var eldre enn 6 måneder når man søkte en stilling. For å kunne yte godt nok i den avanserte og krevende del av arbeidsliv, administrasjon og undervisning måtte den mentale status være på topp. Allerede det aldersbestemte fall i IQ gjorde at professorer måtte ut ved 50 års alder, og mange ble drosjesjåfører. I realiteten var kravene blitt så store at et flertall av voksne fikk bidra i serviceyrker som postombæring, bud og lignende selv om også slike funksjoner egentlig kunne dekkes ved automasjon/roboter/elektroniske løsninger.

Vi smiler vel litt av slikt, men strømmen av innvandrere fra u-land og flyktninger er blitt en stor trussel for vårt samfunn, selv om mange ikke vil/kan se realitetene i øynene. Og beskyldninger om rasisme hagler om ørene på dem som peker på de faktiske forhold.

Innsenderens identitiet er kjent av HT.

 


«Ødelægger vestlige demokratier»

03.03.2014. Engang var eliterne kristne, nationale og rationelle. I dag er de liberale og hykleriske. Danmarks mest aktuelle filosof, Kai Sørlander, har skrevet nok en bog. Denne gang hævder han, at vi er oppe mod vores mangel på rationalitet. Kampen gælder intet mindre end fornuftens skæbne. Mød forfatteren til Fornuftens skæbne – tanker om menneskets vilkår, der netop er udkommet på Informations Forlag. Det er Mikael Jalving som på denne måten innleder sitt intervju med Sørlander i Jyllands-Posten 28.02.2014. Litt senere leser vi:

Hvordan kommer irrationaliteten til udtryk?

»Den kommer bl.a. til udtryk i de inkonsistente filosofiske positioner, jeg nævnte før. Derudover kommer irrationaliteten til udtryk i troen på, at alle religioner politisk vil opføre sig ligesom protestantisk kristendom.

Hvor den før kom til udtryk i troen på, at man igennem en revolution kunne skabe en funktionsduelig socialistisk orden, kommer den nu snarere til udtryk i troen på, at markedet i sig selv er i stand til at sikre rigdom, frihed og retfærdighed, og at enhver politisk regulering af markedet er farlig.«

Du beskriver den liberale asylpolitik som et højmoralsk eksperiment af sjældne dimensioner. Hvem er dens agenter – og hvad er konsekvensen?

»Den højmoralske asylpolitik er blevet gennemtrumfet af den politiske og intellektuelle elite og gjort til et menneskerettighedsspørgsmål, som er hævet over demokratisk politik.

Højmoralsk asylpolitik indebærer, at enhver, som er politisk forfulgt i sit hjemland, har ret til at søge og få asyl i et vestligt demokrati.

Den forudsætter altså, at de vestlige demokratier kan bære konsekvenserne af politisk forfølgelse overalt i verden. Denne forudsætning er naturligvis højst problematisk. Alligevel er den aldrig blevet diskuteret åbent i de vestlige demokratier.

Når elitens eksperiment overhovedet lod sig gøre, så skyldtes det bl.a., at det ikke var dens egne medlemmer, som bar højmoralens konsekvenser. Det var i stedet de socialt svageste medborgere, fordi det var i deres boligområder, at de mindst integrerbare kom til at bo.

Det var derfor disse boligområder, som især blev påvirket af den liberale asylpolitik, og som efterhånden ændredes radikalt både med hensyn til kultur og etnisk sammensætning.

Da de oprindelige beboere protesterede mod denne udvikling, som ofte gjorde dem til mindretal i deres eget nærmiljø, blev de hånet af eliten og kaldt racister og fremmedhadere. Men der kan næppe være tvivl om, hvad eliten ville have gjort, hvis det var den selv, som skulle have smagt konsekvenserne af sin egen politiske godhed.«

Intervjuet er republisert av Document.no.

 


«Vi er alle 68'ere»

02.03.2014. Jeg er akkurat blitt gjort oppmerksom på en artikkel av VL-redaktør Erling Rimehaug fra 2008. Der skriver han blant annet:

Yngre – og kanskje også eldre – generasjoner irriterer seg nok over 68-ernes nostalgiske feiring av våre 40 år. Men alle er vi preget av det som skjedde dengang.

[...]

Autentisitet er nøkkelordet for det som skjedde i 1968, ifølge filosofen Charles Taylor, som har tildelt 60-tallet en nøkkelrolle i sitt digre verk om sekularitetens historie. Han kaller tiåret for «autentisitetens tidsalder» – og begrunnelsen er at det sentrale etiske kravet ble at hver enkelt skal forme sitt eget liv og sitt eget selv, og ikke bare bøye seg for konformitetens krav.

[...]

Opprøret var rettet mot et etablert samfunn som ble oppfattet som knusende for kreativitet og individualitet, som hemmende for livsutfoldelse, som prioriterte teknologien foran naturen og fornuften foran følelsene. Alt dette var kjente temaer fra filosofer som Rousseau og diktere som Schiller. Men mens romantikken angikk en intellektuell elite, ble dens idealer fra 1960-tallet til allemannseie.

[...]

Woodstock er også et eksempel og et paradoks: Midt i kravet om individualitet og autentisitet fulgte et sterkt behov for fellesskap gjennom delte opplevelser og følelser. Kombinasjonen av massekultur og individualisme er noe av det mest typiske ved vår tid, og har bidratt til å gi 68-verdiene så bredt gjennomslag.

Opprøret hadde et sterkt drag av utopisme. Alle opprørerne mot det etablerte som endte opp som veletablerte samfunnsstøtter, er det beste beviset på det.

– Målene om integrert selvutfoldelse, sensuell forløsning og sosialt fellesskap lar seg knapt nok forene, og bare over kort tid i små fellesskap – og alle forsøk på å realisere dem vil innebære at noen andre må bli offer, skriver Taylor. Dette dilemmaet blir ofte forsøkt usynliggjort, sier han, og det er her vi finner årsaken til det drag av hykleri og ubehag som preger 68-generasjonen.

Idealene fra 68 har utkrystallisert seg i slagord som «valgfrihet», «selvbestemmelse», «frihet», «likestilling» – ord som har fått en egenverdi som gjør dem til avgjørende argumenter i enhver debatt, til tross for at de presentert som absolutter på denne måten egentlig er tomme for innhold.

[...]

Alt dette blir nærmest tatt som en selvfølge i dagens samfunnsdebatt. Premissene som var opprørske på 60-tallet, er i dag etablerte sannheter som er vanskelige å utfordre. Nettopp det er kjernen i den såkalte sekulariseringsdebatten som ble reist av Mohammad Usman Rana tidligere i år: At normene fra 68 har fått så stor makt at alle som bryter dem, blir rammet av sanksjoner.

Og her ligger kanskje kimen til neste opprør?

Les artikkelen i sin helhet på VL.no. Hat tip: Kristian Kahrs.

HonestThinking kommenterer: Det kan være interessant å sammenholde hva VL-redaktør Rimehaug for snart seks år siden skrev om kimen til neste opprør, med hva sosiolog og skribent Halvor Fosli for noen dager siden skrev i VG om det han tror kan bli en ny motbevegelse.

 


Uredelig og uetterrettelig

01.03.2014. Filip Rygg fra KrF senker standarden ytterligere for hva en politiker kan nedverdige seg til å si eller skrive i den gode saks tjeneste. Hvilken skam! Er det ikke snart noen i KrF som skjønner at man er nødt til å ta skjeen i en annen hånd dersom man skal kunne fortsette å kalle seg 'kristelig'? Les min artikkel om den siste KrF-skandalen på Verdidebatt.

 


Når intellektuell redelighet er omvendt proporsjonal med hovmod og arroganse

01.03.2014. Finnes det norsk rasisme? Interkulturelt Museum ønsker å stille spørsmål om rasismen har endret seg de siste 20 årene, hvordan rasismen kommer til uttrykk i dag, og hvilke mekanismer den skjuler seg bak. Dette står å lese på museets nettsider (samt på forsiden av Klassekampen 24.02.2014), i forbindelse med debatten Er Norge et rasistisk land?, som ble avholdt 25.02.2014. Deltagere var:

  • Sunniva Ørstavik, likestilling- og diskrimineringsombud.
  • Sindre Bangstad, postdoktor ved sosialantropologisk institutt.
  • Cora Alexa Døving, seniorforsker ved HL-senteret.
  • Sunil Loona, seniorrådgiver ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
  • Bård Larsen, historiker ved Civita.
  • Ordstyrer: Katrine Fangen, professor ved Universitet i Oslo.

HonestThinking kommenterer: Det som er påfallende med dette panelet, er at ingen av dem som denne kvelden skulle settes på tiltalebenken, ble gitt anledning til å forsvare seg. Selv har jeg for tiden ikke anledning til å delta i denne typen debatter, så jeg ville ha takket nei om jeg hadde blitt invitert. Men her var det altså en rekke samfunnsdebattanter som skulle få sitt pass påskrevet, og ikke en eneste en av dem ble gitt mulighet til å forklare seg. Jeg ber leserne om å la dette synke skikkelig inn.

Nå viser det seg at Eystein Halle var til stede på dette antirasistiske menighetmøtet, og han har i etterkant skrevet artikkelen Frykt og avsky på Grønland. Jeg må innrømme at det er med spesiell interesse jeg leser følgende (lenke tilføyd av meg):

Sindre Bangstad, postdoktor ved sosiologisk institutt, fremsto som mer nøktern og vitenskapelig. Han ga et interessant riss av rasismens og rasismebegrepets historie, noe han utdypet i den påfølgende replikkvekslingen. Som de andre påpekte han at Norge knapt kan kalles et rasistisk land, og brukte for sikkerhets skyld Sør-Afrika som sammenligningsgrunnlag. Som den eneste utløste han også en del politisk korrekt fnising i salen, da han i sin omtale av den biologiske rasismen trakk inn Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet (2010), der forfatteren blant annet argumenterer for at afrikanere av genetiske grunner er mindre intelligente enn for eksempel europeere. Bangstad unnlot ikke å poengtere at Anfindsen har en doktorgrad i informatikk – som en liten oppvisning i den bakvendte komplimentens kunst.

[...]

Fordømmende holdning
Midt i alle de sprikende innleggene syntes det å være konsensus, særlig i panelet, om noen få ting. Norge er et land med mye rasisme, særlig av den skjulte eller hverdagslige sorten. Og den «nye», ikke-biologiske rasismen er noe som ingen, særlig ikke innenfor de intellektuelle eliter, vil ta alvorlig.

Samtidig var panelets tone overfor rasister og fremmedfiendtlige stort sett fordømmende. Alt før salen slapp til, gikk særlig Døving og Ørstavik hardt ut mot hverdagsrasismen, med eksempler hentet fra blant annet arbeidsmarkedet, kommentarfeltenes eksesser og politiets behandling av fremmedkulturelle. Bortsett fra at Døving så vidt nevnte muslimsk hets mot jøder, var det utelukkende den «hvite» rasismen som fikk unngjelde. At minoritetene selv kunne ha et ansvar for sine problemer ble ikke nevnt; «Det er vi», sa Ørstavik, «som må ta tak i dette.» Bangstads raljerende holdning til Anfindsen fanget inn en viktig undertekst her: Siden vi alle er enige om at rasistisk praksis er forkastelig, må alt rasistisk tankegods også være ondt, galt – og usant.

Rasismen er altså fortrinnsvis hvit – og utbredt. «Vi» er temmelig rasistiske, og «de intellektuelle» nekter å ta tak i dette. (At panelet selv i høyeste grad måtte sies å være inkludert i kategoriene «vi» og «de intellektuelle» – kanskje særlig den siste – var en ironi ingen tok notis av.) Og rasistene tar feil i ett og alt.

Følelser mot fornuft
Denne nedlatende holdningen ansporet meg til å leke den virkelige djevelens advokat. Jeg grep ordet og stilte følgende enkle spørsmål: Hvordan ville panelet stille seg dersom det en dag skulle fremkomme overbevisende argumenter for at Anfindsens rasebiologiske teorier er sanne – eller, for å si det mer presist, at de fremstår som god, metodologisk og empirisk uangripelig vitenskap? Ville de innbitte rasismemotstanderne da bøye seg for fakta?

Svarene jeg fikk, ga meg inntrykk av at jeg hadde forvillet meg inn i et slags ideologisk økseskaftverksted. [...]

Om noe bekreftet disse svada-svarene min påstand, nemlig at antirasismen nærer seg av en presumpsjon om sin egen moralske overlegenhet, og møter alternative virkelighetsbeskrivelser med moralsk fordømmelse snarere enn saklige motargumenter. En påstand om et faktisk forhold, enten det nå gjelder menneskeraser eller noe annet, fortjener å bli vurdert ut fra sin faktisitet, eller ut fra hvor saklig velbegrunnet den er – ikke ut fra i hvor stor grad den er politisk korrekt eller moralsk høyverdig. Som alle med et minimum av kjennskap til vitenskapelig metode vet, er det uredelig og anti-intellektuelt å avfeie fakta, eller angivelige fakta, bare fordi de ikke passer inn i ens eget, forutinntatte bilde av hvordan ting er.

[...]

Et sørgelig skue
Dette gjelder ikke bare sære raseteorier, men også de langt mer utbredte diskursene om innvandringens samfunnsmessige konsekvenser. De anti-rasistiske eliter har i stor grad nektet å ta inn over seg at fremmedfiendtligheten kan ha gode kort på hånden, enten det nå gjelder påstanden om at innvandring svekker norske arbeidstakeres interesser – en type argumentasjon man blant annet kan høre fra en autoritet som Ottar Brox – eller de i og for seg godt dokumenterte påstandene om at visse etniske grupper er sterkt overrepresentert på en del kriminalitets – og elendighetsstatistikker.

Blant en del mennesker i akademia og medieeliten ser den anti-rasistiske refleksen ut til å overstyre andre, og langt viktigere intellektuelle reflekser, som evnen til å se kritisk på egne holdninger og tankemønstre. Å tviholde på den moralske definisjonsmakten blir viktigere enn å ta inn over seg at verden kanskje ikke er slik man selv ønsker at den skal være. Rasistene ender da opp som «de andre», dem man ikke snakker til, men om. Og rasismens motstandere blir til slutt et speilbilde av det de angivelig bekjemper. Frykten for fremmedfrykten blir ikke noe bedre enn fremmedfrykten selv.

Det var dette jeg så en liten flik av denne februarkvelden på Grønland. Og det var et sørgelig skue.

Les mer hos Minerva. I skrivende stund har artikkelen fått 17 oppfølgende kommentarer, og den som har fått flest stemmer er skrevet av signaturen Absintheur (lenke i original):

I et overveiende etnokulturelt homogent samfunn vil spørsmål om etnisk identitet, forskjell mellom grupper, etnisk nepotisme og konflikt på etnokulurelt grunnlag være rent akademiske spørsmål. Derfor vil innenrikspolitikken i et homogent samfunn nødvendigvis være annerledes enn i et multireligiøst og multietnisk samfunn. Og det er denne erkjennelsen offentligheten har våknet til det siste tiåret, men det er en erkjennelse som sitter langt inne og som er omgitt av vanskelige balanseøvelser og kompliserte dansetrinn til tiltakende kognitiv dissonans.

Det antirasistiske narrativet som har hatt hegemoni og som fortsatt tviholder på sitt moralske imperativ, vil måtte vike for en virkelighet hvor etnisk gruppetilhørighet, etnisk nepotisme og spørsmål om bakgrunn, tilhørighet og kulturell identitet blir viktigere og viktigere. Antirasismen må også endre seg: hittil har den vært den norske middelklassens selvhenførende godhetsideologi, hvor the white man's burden har pålagt nordmannen et historisk ansvar for å omdanne sin egen nasjon til et multietnisk eksperiment gjennom massemigrasjon av vidt forskjellige og fremmede etnokulturer, helt uten tanke på en grundig og nøktern diskusjon av potensielle og faktiske konsekvenser.

Men i et de facto multietnisk og multikulturelt samfunn blir antirasismen også splittet: den følger etniske skillelinjer og blir kamporgan for enhver gruppe som mener seg diskriminert og krenket: slik blir antirasismen en opprettholder av forskjeller, den sementerer etnokulturell avstand og den blir bondefanget av en gruppetotalitær offerideologi som hele tiden undergraver individets selvbestemmelse. Fra andre land kjenner vi fenomenet godt - nå også i Sverige - hvor den "antirasistiske kampen" selv blir et tragisk-ironisk offer for etnisk nepotisme og etniske gruppeinteresser: http://www.friatider.se/svensk...

Den hvite antirasismen er i disse dager i ferd med å nå lengst inn i luftslottet. Istedenfor å forholde seg til virkelighetens verden, hvor fremmedfrykt, rasisme og etnisk konflikt er uttrykk for en universal menneskelig adferd som forekommer alle steder og til alle tider, så forholder man seg utelukkende til semantisk-moralske ideologiske språkleker. Antirasismen er redusert til demonstrasjon av retttroenhet omkring selvforklarende dogmer, noe Eystein Halles inntrykk av debatten i regi av Interkulturelt Museum illustrerer.

Hysteriet som omgir rasedebatt ala Anfindsen må forstås i lys av dette. Den hvite antirasismen begrunner seg i forlengst diskrediterte resonnementer om at det vi kaller rase kun er en sosial konstruksjon som opprettholdes av sosiokulturelle maktmekanismer. Hvis det kan påvises forskjeller mellom populasjonsgrupper så må det i følge denne forklaringen komme av fremmedfrykt, diskriminering og rasisme. Denne konspiratoriske tankegangen forsøker dermed å gjøre mennesket til et unntak fra den evolusjonen som alle organismer og alt liv er underlagt: variasjon, arvelighet og seleksjon. Sluttproduktet blir at elementær vitenskap overses til fordel for ideologiske dogmer.

Absintheur har også skrevet denne kommentaren:

Det antirasistiske problemet er at "fremmedfrykt" og "rasisme" er et universelt fenomen som forekommer blant alle verdens folk og til alle tider. Såkalt hverdagsrasisme - fra subtil sosial ekskludering til diskriminering på jobbmarkedet utfra etnisk nepotisme - er helt uunngåelig i et multietnisk og multikulturelt samfunn, enten vi snakker om etniske nordmenn versus minoriteter eller minoriteter versus etniske nordmenn eller minoriteter versus minoriteter.

En egentlig og universalistisk antirasisme betyr at man ikke diskriminerer individer på bakgrunn av etnisitet og/eller rase der dette ikke er relevant. (Et eksempel der det kan være relevant: medisiner utviklet spesifikt for bestemte genetiske profiler.)

Men den aktivistiske antirasismen har i stor grad vært en megafon for politisk-ideologiske saker som egentlig ikke dreier seg om antirasisme, men som snarere dreier seg om asylaktivisme, innvandringsliberalisme, venstreradikalisme og en etnomasochistisk og virkelighetsfjern white man's burden hvor antirasisten ironisk nok ender opp med å gjøre etnisk gruppetilhørighet til en uunngåelig og helt nødvendig del av en persons identitet, da hele narratologien er avhengig av et rasehierarki hvor bestemte etniske grupper (dvs nordmenn) dominerer og undertrykker andre etniske grupper.

Fokuset er også komplett etnosentrisk: aktivistiske norske antirasister lager stor ståhei over en helt mariginal norsk høyreekstrem antisemittisme, mens man i stor grad overser den langt mer utbredte og ofte helt gjengse antisemittismen i f.eks. muslimske innvandrermiljøer.

Lagt i hendene til en slik agenda er rasismebegrepet derfor dømt til å vannes ut. Gjennom å sidestille innvandringsmotstand eller islamkritikk eller endog evolusjonsbiologiske diskusjoner om raser med en slags forberedelse til et nytt holocaust, så har man forlatt realitetens verden til fordel for en insisterende moralisme som kun har overbevisningskraft i den grad man kan fordømme sine meningsmotstandere som vantro kjettere. Man bekjemper ikke lenger rasisme: man deltar i et pseudoreligiøst sosialt spill hvor man smykker seg med virkelighetsfjerne dogmer for å unngå den moralske inkvisisjonen.

HonestThinking kommenterer: For noen måneder siden hadde jeg en viss epost-kontakt med Sindre Bangstad (om den demografiske utviklingen), og jeg har sjelden eller aldri møtt en så nedlatende, arrogant og lite lyttende holdning; vi har rett, kom ikke her og forvirr oss med fakta! Referatet fra paneldebatten for noen dager siden styrker dette inntrykket ytterligere, og jeg tror Halle treffer spikeren på hodet når han antyder at vi her har å gjøre med folk som er svært lite villige til å bøye seg for fakta. Man gjemmer seg bak dagens (lett gjennomskuelige) konsensus om dette eller hint, og nekter å tro at virkeligheten kan være annerledes enn hvordan antirasistene har bestemt at den skal være.

Det er ellers interessant at snart fire år etter utgivelsen av Selvmordsparadigmet har jeg fremdeles til gode å se en seriøs, kritisk drøftelse av bokens innhold. Jeg har likevel gjentatte ganger understreket at jeg er åpen for å kunne revidere mine egne synspunkter dersom det skulle fremkomme nye forskningsresultater som tilsier at jeg har tatt feil på det ene eller andre punktet. Og selvsagt vil jeg i så fall innrømme dette i full offentlighet.

Bangstad må gjerne fortsette med sin raljering og sitt hovmod. Han har valgt å bygge sitt hus på sandgrunn, og med stor grad av sannsynlighet kommer hans fall en vakker dag til å bli stort. Jeg minner om hva Noa (ihht Keith Greens dikteriske frihet) sa da folk lo av ham: It's just a matter of time till they see who's gonna float!

PS: Den som ønsker å forstå hvorfor det er 99% sikkert at Bangstad er en mann med fremtiden bak seg, kan begynne å lese seg opp på tematikken ved å gå igjennom faglitteratur og populærvitenskapelig stoff som er referert her. Og den som ikke har tid til noe slikt, kan få en liten antydning ved å bruke fem minutter på å lese noen utvalgte sitater fra Nicholas Wade her (se litt nedover i høyremargen).

 


Ødela mer enn 150 båter

01.03.2014. Et stort antall båter i opplag er blitt ødelagt av romfolk som har brukt båtene som oppholdssted. For noen uker siden skrev Båtliv blant annet følgnede om saken:

Gjennom vinteren og høsten har Romfolk har brukt fritidsbåter i opplag på Sjølyst og Karenslyst til opphold og som lagerplass for tjuvgods. Av 1600 båter antar Nils Erik Nilsson (bildet) at minst 150 er ødelagt.

– Flere av båtene trenger en totalrenovering, sier Nilsson som er vaktansvarlig for båter i opplag på Sjølyst og Karenslyst.

Vi treffer Nilsson på ettermiddagen. Han har nylig stått opp etter våkenatt med patruljering på opplagsområdet. To personer ble stoppet da de var på tur opp i en av båtene.

Tilgriset
Nilsson velger ut en av båtene som han vet har hatt ubudne gjester. Ved hjelp av en gardintrapp kommer vi om bord i seilbåten, en litt eldre modell. Under båten ligger en svart søppelsekk med klær. Også under de andre båtene ligger det plastposer og matrester. En stram lukt kan merkes fra båten.

– Se her, den er fullstendig tilgriset, sier Nilsson når vi kommer opp på akterdekket og ser inn i kahytten.

– Mange båter har fått tilsvarende behandling. Vi har fått tilbakemeldinger fra båteiere som ikke ønsker å beholde båten etter at de har hatt ubudne gjester om bord. Selv om toalettene er vinterkonservert er de blitt brukt. De har avføring opp til randen. Når de er blitt fulle er det brukt bøtter, og ikke sjeldent har de veltet eller de er tømt over rekka. Dette er dessverre gjennomgående i flere båter, sier en oppgitt opplagsvakt.

Les mer om saken på batliv.com.

HonestThinking kommenterer: Saken har også vært omtalt i Dagsrevyen. Der ble en av sjefene innen politiet intervjuet, og han sa rett ut at forebyggelse eller oppklaring av vandalisme mot fritidsbåter i opplag ikke kunne gis prioritet. I denne saken har altså politiet ikke tenkt å foreta seg noe som helst.

Neida, politiet må rimeligvis prioritere sine ressurser, og politikerne har som kjent pålagt dem enkelte andre oppgaver som selvsagt er mye viktigere enn å beskytte privatfolks eiendom mot plyndring og vandalisme.

Men sigøynere/roma har gjennom flere hundre år vist at de nekter å la seg integrere i europeiske samfunn, og da sier det seg selv at det å la dem ferdes fritt rundt i hele EU/EØS-området er fullstendig galimatias. Alle visste på forhånd hva konsekvensene kom til å bli.

Enhver hus- eller båteier som har fått smake konsekvensene av sigøynernes/romfolks herjinger, har grunn til å føle seg dolket i ryggen av uansvarlige politikere.

Det er på tide å slakte noen hellige kuer, og bytte ut utopiske visjoner med nøktern realisme. Det er på tide å innføre visumplikt for sigøynere/roma (eller for de landene der disse hører hjemme), slik at lovlydige rumenere og andre kan komme hit uten å bli stigmatisert, og slik at kjeltringer og banditter kan holdes ute.

Så får heller EU gi spesiell bistand til Romania m.fl. til å holde styr på sine sigøynere/roma innen landets grenser. Det er tross alt mindre komplisert enn når de får lov å leke katt og mus med ordensmakten i alle europeiske land.

 


Arkiv over tidligere norske forsider

 


Home page.

 


 

 
 



Søk i HonestThinking



Some material has been made available in English.

 


Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Kolofon/Koloritt Forlag.

 


 

Kommunismens mest diabolske aspekt var at den forlangte medvirkning av alle borgere i myndigheters løgn og forræderi.

Nina Witoszek, intervjuet av Klassekampen, 16.04.2014 (side 48)

 

Følelsen av at vi er trygge og at ting i grunnen ikke kan forandre seg, er en illusjon. Ting kan forandre seg svært raskt.

Jo Nesbø, til The Guardian, sitert i Vårt Land, 12.04.2014 (side 3)

 

Frankrike står midt i en eksistensiell og identitetsmessig krise. Framtiden for fransk kultur og sivilisasjon ser mørk ut. Krisa springer ut av problemene knyttet til sameksistens mellom folkegrupper: de nye og de opprinnelige. [...] Den multikulturalistiske antirasismen har utviklet seg til vår tids «religion» og virker mot sin hensikt.

Alain Finkielkraut, Visjonær eller reaksjonær, intervju i Klassekampen, 08.04.2014 (side 28 - 29, oversatt fra Information)

 

For å være en motkraft burde Norge gå foran som et godt eksempel og bidra til å ta definisjonsmakten i verdispørsmålene. Menneskerettigheter, likestilling og retten til å bestemme over egen kropp er universelle verdier, som ikke kan vike for patriarkalske religiøse fortolkninger, politisk konservatisme og «family values». [...] Mens EU ofte er kneblet i debattene om seksuelle og reproduktive rettigheter i FN, grunnet konservative krefter internt i land som Malta, Polen, Irland og Spania, snakker Norge med en egen stemme. Norge må bruke denne stemmen til å snakke klart og tydelig om at kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, og likestilling må stå øverst på agendaen, og prioriteres foran «familieverdier» og religiøse hensyn.

Malin Lenita Vik, Utenfor andedammen - Norge føyer seg inn i en global trend av kvinnefiendtlig politikk, Klassekampen, 24.03.2014 (side 3)

 

Muzhda husker vagt som lite barn krig og konflikt i Afghanistan. [...] Noen episoder har spikret seg fast. Som da Taliban kappet hånden av en jente som hadde pyntet seg med neglelakk, og hengte den avhogde hånden opp i et tre til skrekk og advarsel.

Vier livet til afghansk kvinnekamp, Muzhda Rezaee, omtalt og intervjuet i Vårt Land, 19.03.2014 (side 12 - 13)

 

Disse henvisninger til thomismen og marxismen innebærer en uheldig form for argumentasjon: det vi litt teknisk kan kalle genetiske argumenter. Det betyr å mene at et arguments opphav (her: nythomismen og marxismen) svekker dets gyldighet.

Bernt Hagtvet, på kronikkplass i Aftenposten, 09.03.2014

 

Uten frihet kan vi heller ikke finne frem til sannhet, demokratiets kjerne.

Bernt Hagtvet, på kronikkplass i Aftenposten, 09.03.2014

 

Jeg forakter alt som har med kvoter eller særbehandling å gjøre. Jeg er klar over at det er noe dere liker i Skandinavia. Jeg ser det imidlertid som repressivt, reduksjonistisk og som en fornærmelse. Dessuten er jeg kritisk til idéen om at samfunnet skal forhåndsbestemme sluttresultater; det er en utopisk tankegang som leder til totalitarisme.

Camille Paglia, Meg-meg-meg-feministene (intervju), Klassekampen, 26.02.2014, side 26 - 27

 

Man blir ikke lærer av å tvangsfôres med pedagogiske tåketeorier. Den norske PPU-ordningen er fullstendig uforståelig. [...] Pedagogikken, derimot, er et heksebrygg av den ene fabelaktige pedagogiske teorien etter den andre, og blir forbausende ofte presentert gjennom lettsidig bruk av teorier og på et så tynt empirisk grunnlag undertegnede aldri før har sett maken til ved et universitet.

Nina Hovland Moronski, Praktisk-pedagogisk ulykke, Klassekampen 22.02.2014, side 34 - 35

 

 

Viljan att uppfostra folket, strypa den fria debatten och placera obekväma debattörer i giftskåpet är Sveriges största politiska problem, och det allvarligaste hotet mot demokratin. Idag syns det kanske tydligast i debatten om migration och integration, men det visar sig också i ett ideologiserat utbildningsväsende, normkritiska paradigm, genuspanik och svartlistad barnkultur. Att staten försöker fostra medborgarna till rätt åsikter leder till ett förkrympt och räddhågset klimat där tankefriheten är villkorad, vilket i sin tur leder till mindre kreativitet, problemlösningsförmåga och verkligt nyskapande (till skillnad från den ”förnyelse” som politiker tror att de kan åstadkomma genom att maniskt upprepa ordet). [...] Jag är konservativ i den meningen att jag tror att samhällsförändringar bör växa fram organiskt. Liberala och socialistiska försök att skapa en ny människa – från Homo sovieticus till genuspedagogik – skrämmer mig. Det ligger något totalitärt i att försöka skapa nya människor, och att staten ska fostra folket till rätt åsikter. Men man behöver knappast vara konservativ för att vilja avskaffa den statliga normbildningen. Liberaler som älskar ekonomisk frihet borde också älska tankefrihet. Frihetliga socialister likaså. Och alla som kallar sig demokrater borde undra vad som hände med den ”fria åsiktsbildning” som demokratin sägs vila på. [...] Men jag känner personer som varken är politiker eller journalister och som har tappat kunder eller börjat få nej på jobbansökningar efter att de stuckit ut hakan i den offentliga debatten. Jag har själv kallats in till en chef och fått veta att jag har ”skrivförbud vad gäller integration, invandring, feminism, jämställdhet och familjefrågor”, eftersom jag inte ”ligger i den liberala mittfåran”. När åsikter som avviker från den statliga normbildningen leder till att ens försörjningsmöjligheter hotas har man två val: att anpassa sig eller protestera mot en kastrerad tankefrihet.

Marika Formgren, Sluta med propagandan, Axess, 31.01.2014

 

Når vi i samfunnet vårt i dag har fått et så stort individualistisk spillerom når det kommer til kultur, karriere, seksualitet og identitet, er det kanskje på tide å ta med oss denne respekten for individet inn i den offentlige debatten også. Alle individer har rett til et eget sett med meninger og bør slippe å måtte stille med en blå eller rød lagtrøye før de åpner kjeften.

Mina Ghabel Lunde, på egen blogg, Forbistret vind fra øst, 28.01.2014

 

Han er utlending og hans plass er ikke her i Kongo. Han bør få reise hjem.

Pascal Masela Laka Ngaliema Kahungu, senator i Kongo, om hvorfor Joshua French bør løslates fra kongolesisk fangenskap. Dagbladet, 09.01.2014

 

Det har vært interessant å se hvordan en hardbarket geriljakriger transformeres til humanistisk helgen, en mannlig Moder Theresa. Hykleriet ligger i vannskorpen.

Erling Gjelsvik, spaltist i Bergensavisen, sitert i Vårt Land, 28.12.2013, øverst på side 3

 

Et ekteskap der to partnere er likestilt, finnes knapt beskrevet i Bibelen eller kirkehistorie før i nyere tid. Selv dét er ikke selvsagt i hele den kristne verden. Vi har i vår kirke godtatt en radikal endring i ekteskapsforståelsen når vi i liturgien likestiller mann og kvinne. [De fire medlemmene av Kirkemøtet som i Aftenposten 17. desember uttrykker sin bekymring over Presteforeningens ønske om vigselsliturgi for homofile,] bruker begrepet «skaperordning». Det finnes ikke i Bibelen, og begrepet har en historie med slike mørkebrune islett at jeg vil råde dem til ikke å gjenta det.

Prost Trond Bakkevig redegjør for utviklingen i Den norske kirke i sitt innlegg Kampen mot de homofile, Aftenposten, 21.12.2013

 

Når «venstre» er den sunne normaltilstanden, er det mye som blir «ytterste høyre», gitt.

Knut Olav Åmås kommenterer debatten i etterkant av Bjørn Stærks Aftenposten-artikkel om Document. Sitert av Document, 12.12.2013

 

Europas toleranse utvikler seg gradvis til et moralsk diktatur.

Aleksej Pusjkov, leder av utenrikskomiteen i det russiske parlamentet, gjengitt i Aftenposten, 17.11.2013

 

Anfindsen er en sjarlatan, og svaret hans er selvfølgelig ikke troverdig.

Hogne Øian slår tilbake mot HT-redaktørens forsikring (se nedenfor) om at han ikke ønsker å bagatellisere europeisk slavehandel.

 

Enkelte spekulerer (uten at det påstås direkte) i om jeg ønsker å bagatellisere eller skjønnmale slavehandel (og evt andre overgrep) europeere har begått opp gjennom historien. Det ønsker jeg ikke.

HT-redaktøren kommenterer påstander om at hans artikkel Hvite slaver skulle være et forsøk på å bagatellisere europeisk slavehandel.

 

For min del kan Vesten gå til helvete.

Biskop Desmund Tutu, Årgangs-Tutu, Vårt Land, 31.07.2013 (side 11)

 

Kanskje skjedde det noe på et morgenmøte i en avisredaksjon i Oslo. Vi diskuterte en bølge av gruppevoldtekter i hovedstaden. En journalist hadde gravet frem tall som viste at det store flertallet av gjerningsmennene var asylsøkere fra Somalia. «Det går det ikke an å skrive om», var reaksjonen fra nyhetssjefen.

Lars Akerhaug, En tur til psykologen kanskje?, Minerva, 29.07.2013

 

Storbritannia tilhøyrer ikkje Cameron, Blair eller det britiske folket. Det høyrer til Allah, og hans lover må implementerast.

Anjem Choudary, sitert av TV2, 19.07.2013

 

Det er få som setter spørsmål ved den radikale humanismen som ble toneangivende innen kulturen i Vesten. Krarup og Tidehverv kaller det en løgnaktig humanisme: “En gjennomgripende løgnaktighet som går gjennom humanismen”.

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

 

Volden lå svanger i dette menneskesynet som ikke tålte noen andre oppfatninger. Da revolusjonen brøt ut startet terroren nokså umiddelbart. Giljotinen arbeidet, angiveri florerte og menneskene ble feige og så bort når venner og naboer ble ført bort. Dette er den revolusjonen vi feirer som begynnelsen på våre moderne opplyste samfunn. Slagordet Frihet, likhet, brorskap hadde derfor en bitter bismak. Er det ikke også mange av dagens honnørord som har det?

Hans Rustad, Tidehverv, Document.no, 09.07.2013

 

Så spørsmålet er: hvordan håndterer vi dette fenomenet med masseimmigrasjon, som er et relativt nytt fenomen? Den viktigste innsikten til ny, seriøs forskning er at manglende økonomisk og kulturell integrering skaper en ekstremt farlig sosial situasjon. Hvis du tviler på dette, ta en tur gjennom Londons østkant, banlieuene i Paris eller forstedene i Stockholm som nylig var i flammer. Du vil se kroniske integreringsfeil.

Niall Ferguson, intervjuet av Torbjørn Røe Isaksen, Minerva, 27.06.2013

 

Kritikere av Fritt Ords har hevdet at [Peder Are Nøstvold] Jensen ytrer seg fritt på nettet og i aviser, og at hans ytringsfrihet dermed er ivaretatt. Nei, sier jeg, ikke så lenge han nektes adgang til arenaer som er åpne for hans ideologiske motstandere.

Sara Azmeh Rasmussen, La Fjordman skrive bok, NRK Ytring, 17.06.2013

 

Og burde ikke den politiske debatten etter 22. juli ta sikte på å skape dialog mellom ulike politiske posisjoner, slik at vi unngår å låse oss i polariserte fronter?

Svein Østerud, Debatten som forstummet, Prosa, Nr 3 / 2013 (side 38)

 

Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenner streif av to ganger i året hvis man er heldig. Jeg søker ikke lykke, jeg søker tilfredshet, jeg søker tilhørighet. Det er mye, mye viktigere.

Anne Holt, til Natt & Dag, sitert i Vårt Land, 20.06.2013 (side 3)

 

Den här gången höll de på i fem dagar. Sedan blev de trötta och gick hem. Det var varken polis eller föräldrar som fick dem att sluta kasta sten och bränna bilar – de blev bara trötta. [...] Upploppen för en månad sen var bara en försmak av det som kommer att drabba Sverige. Ungdomar som känner utanförskap och radikaliserade unga är en tickande bomb.

Ali al-Djaber («själv troende muslim ... aktiv fritidsledare sedan fem år tillbaka»), Jag har förlorat många ungdomar, Expressen, 17.06.2013

 

De skriver bare om muslimer og «alle oss andre». Annen forskning på innvandrere i Vesten viser at det som har mest å si er etnisk tilhørighet.

Olav Elgvin (islamforsker, Fafo), kommenterer en undersøkelse (utført av Fafo, UiO og Civita) om ulike gruppers holdning til rettsstaten, Vårt Land, 15.06.2013 (side 25)

 

Man kan ikke si at vi ikke vil gi opphold til asylsøkere fra Somalia fordi de ikke integreres. Det blir for dumt.

Amal Aden, kommenterer uttalelser fra Morten Ørsal Johansen (innvandringspolitisk talsmann, Frp), - Somaliere har vanskeligere for å bli integrert enn andre, Dagbladet, 10.06.2013

 

Siden nazismen og kommunsimen har vi ikke set noget så hadskabende og racistisk som multikulturen. Som jeg gang på gang har påvist er dens implicitte præmis Verdenskommunisme. Uden denne præmis falder alle multikulturens rationaler sammen som et korthus og den viser sig at være et simpelt og råt overgreb, som sine ideologiske forfædre. Den er helt enkelt illegitim.

Søren Ferling, Verdidebatt, 03.06.2013

 

Frykten er ikke velbegrunnet. Den er overdreven. Det viser nettopp uttalelsene til den aktuelle politikeren.

Lars Gule, Ingen trussel mot demokratiet, Verdidebatt, 02.06.2013. Gule kommenterer den siste tids opptøyer i Sverige og et bekymret leserinnlegg i Borås Tidning av politikeren Olle Engström (Moderaterna)

 

Nei, Anfindsen er ikke en nyttig stemme. Han kaster bort sitt talent på å formidle ekstreme virkelighetsoppfatninger og normativt forkastelig posisjoner - nemlig rasisme. Joda, han formulerer seg sivilisert og forsøker å belegge sine påstander. Men gjør det dårligere, langt dårligere, enn mange klimaskeptikere som benekter den vitenskapelige konsensusen omkring menneskeskapte klimaendringer.

Lars Gule, Intet å lære av Anfindsen, Verdidebatt, 01.06.2013

 

Om det finnes [intelligensmessige] forskjeller mellom etniske grupper, er et godt utforsket felt. Men jeg akter ikke her å gjengi andres resultater, langt mindre gi uttrykk for min egen mening. Ellers måtte jeg leve med frykten for å bli bombardert med egg under forelesningene. Dessverre er det ikke mulig å diskutere dette på fornuftig vis.

Professor Detlef H. Rost, Der Spiegel, 06.05.2013 (oversatt av HT)

 

Racisme og fremmedfjendskhed skal kriminaliseres og jages. I et demokrati går det ikke an at finde på undskyldninger, f.eks. at der er noget galt med flygtninge- og indvandrerpolitikken.

Svensk rigsdagsmedlem, 1997, sitert av Morten Uhrskov Jensen, Jyllands-Posten, 22.04.2013

 

[...] og alle seriøse advokater bør jo vite at man ikke går ut offentlig med opplysninger fra klientmøter.

Geir Lippestad i sin bok om Anders Behring Breivik (side 138), sitert av Mona Høiness, Det vi ikke kan stå for, Aftenposten, 06.05.2013

 

Lippestads problem er at han snakker der han skulle tie, mens media tier der de skulle snakke.

Anders Ulstein, En kritisk offentlighet?, Document, 22.04.2013

 

Å svekke folk sine utsagn gjennom å mistenkeliggjøre eller bannlyse deres politiske ståsted er debattmessig grovt usaklig.

Ben Økland diskuterer Vårt Lands intervju med Tor Bach (se nedenfor), Verdidebatt, 20.04.2013

 

[Tor Bach, redaksjonssekretær i magasinet Vepsen,] mener ekstreme synspunkter normaliseres ved at ekstreme personer har fått større plass i avisdebatten.
- Redaktørene hyller sin egen ytringsfrihetsfundamentalisme. Man behandler ekstreme synspunkter som verdifulle, normale meninger. Redaktørene preges av en fullstendig udokumentert tankegang om at dersom man setter disse meningene på trykk, vil det hindre vold.
Bach peker ut Aftenposten som versting.
- De lar de villeste raseteoretikere og konspirasjonsteoretikere slippe til på kronikkplass. Kritikere stemples som motstandere av ytringsfriheten. Man har et tungt ansvar hvis man normaliserer ekstreme synspunkter fra mennesker som mener at afrikanere er mentalt tilbakestående, at europeere er genetisk mer høyverdige og at muslimer er her for å overta landet.

Aftenposten refses av ekstremistjeger, Vårt Land, 19.04.2013

 

Rasistisk er lettare; det kan definerast: meiner du at visse menneskegrupper står over andre, er du rasist. (Å påstå at menneske er forskjellige, har derimot ingen ting med rasisme å gjera.)

Professor Sylfest Lomheim, i sin faste språkspalte i Klassekampen, 17.04.2013

 

Uansett hvilken side av det ideologiske spekteret meningene måtte komme fra, er det takhøyde for dem i Aftenposten – enten skribentene heter Amal Aden, Magnus Marsdal, Bjørn Stærk eller Mohammad Usman Rana.

Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør, Aftenposten, 13.04.2013

 

Drep forestillingsevnen, lobotomér hjernen, kastrér og operér! Bare da kan kjønnene bli like. Inntil da må vi leve i naturens demoniske turbulens.

Camille Paglia, sitert av Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 16

 

Feminismen har overskredet sin egentlige misjon om å søke politisk likhet for kvinner, og har endt opp med å avvise omstendighetene, det vil her si den menneskelige begrensningen som ligger i naturen eller skjebnen.

Camille Paglia, intervjuet av Birgitte Hiutfeldt Midttun, Klassekampen, Skjønnheten og udyret, 08.03.2013, side 19

 

Det genetiske vrøvlet til Ole Jørgen Anfindsen og andre er i vår tid avvist som uvitenskapelig vissvass.

Ben Økland, Grenseløst sludder, Verdidebatt, 02.03.2013

 

Politisk ekstremisme er ikke et nøyaktig begrep. Ofte brukes det nokså fritt som merkelapp på avvikende meninger. Noen mener radikale meninger i seg selv er en form for ekstremisme, men dette er et sidespor. Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

John Olav Egeland, Det ekstreme venstre, Dagbladet, 11.02.2013

 

Hvis Anfindsen er det klareste lyset på den ekstreme [sic] høyresida, står det dårlig til. Han har en effekt på ca. 15 watt.

John Olav Egeland, En ekstrem konkurs, Dagbladet, 06.06.2012

 

De har ekstreme meninger, men de er ikke syke av den grunn.

Annemarte Moland, introduserer fire av vitnene i Breivik-saken for seerne, NRK, 05.06.2012

 

Nordmenn er ikke så fordomsfulle som du, Strømmen og Gule later til å tro: nordmenn aksepterer de fleste, men vi aksepterer ikke tilbakestående verdisystemer og verdensanskuelser og spesielt ikke anskuelser som institusjonaliserer jødehat, homohat, kvinneforakt og forakt for annerledes tenkende.

Kommentar av innsenderen Filosofen, på Olav Elgvins blogg Muslimprosjektet

 

Därför är det alldeles utmärkt om kvinnohatare/rasister skräms till tystnad. Det är en helt nödvändig försvarskamp.

Twittermelding fra Simon Fors (vänsterpartistisk lokalpolitiker), sitert av Avpixlat

 

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommeri i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon Magazine)

 

- Ser du noen autoritære trekk å reagere mot i Norge i dag?
- Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode, særlig på den liberale venstresiden og blant sosialdemokrater.

Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012

 

Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

 

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

Thomas Hylland Eriksen, til Minerva, 29.11.2012

 

Folk som fusker med fakta er det verste jeg vet.

Inga Bejer Engh, til Vårt Land (side 28), 01.12.2012

 

Kristendommen er en viktig del av det å være norsk. Den skal selvsagt ha særfordeler. Hvis innvandrere ikke tåler å se en kirke, har de bosatt seg i feil land.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

 

Det moderne liv og det å være kristen er en meget god kombinasjon. Vi trenger alle et ankerfeste.

Asle Toje, til Vårt Land (side 30), 24.11.2012

 

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte, Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen Sommeren i gresset,1956

 

Endelig tillegger hun meg et medansvar for terrorangrepet 22. juli, ettersom mine «ekstreme posisjoner» fikk begeret til å renne over hos Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare tvilsomt, Lily [Bandehy], det er nedrig og sjofelt. Ekkelt er det.

Thomas Hylland Eriksen, Bandehys misforståelser, Aftenposten, 24.11.2012

 

Stick härifrån, ni har ingenting här att göra, det här är vårt område.

Politikvinnen Biljana (som ikke vil oppgi sitt etternamn, og som havnet i bakhold i sommer og fikk en stein kastet i ansiktet) forteller Sveriges radio om holdningen hun og hennes kollegaer møter hos innvandrerungdommer i Rinkeby. Polisbilar får förstärkta rutor efter stenkastning, SR, 07.11.2012

 

[Selv om] det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer [så er bekymringen for utviklingen av no-go-soner og lignende] blåst ut av alle proporsjoner.

Øyvind Strømmen, Det mørke nettet, side 100 - 101

 

Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre

Kjell Magne Bondevik, til Søndagsavisa (NRK P2), 23.09.2012, sitert på Verdidebatt av Hans-Petter Halvorsen

 

Markus Lindholm er en av de mange kloke biologene som ikke tror at evolusjonslæren umuliggjør all humanisme. [...] Til slutt drøfter Lindholm sosialdarwinismen - biologenes forsøk på å drive politikk. Rasehygiene, skallemål og genetisk forfall der hvor de fattige (og derfor dumme) formerer seg i større hastigheter enn de rike og veltilpassede (og derfor intelligente). Innvandringsdebatten har lenge hatt en brun understrøm av biologisk amatørskap.

Trond Berg Eriksen, Darwin korrigert, anmeldelse av Markus Lindholms bok Evolusjon - naturens kulturhistorie, Aftenposten (Kultur, side 12 - 13), 16.09.2012

 

Det er viktig å påpeke at 'problemene' primært har å gjøre med fordommer i majoritetsbefolkningen, ikke egenskaper hos innvandrere. Men problematiske sider ved noen innvandreres livsstil, begrunnet i tradisjon, må også tas opp. På en ryddig måte.

Ragnar Næss, Venstresidens utfordringer, Klassekampen (side 23), 29.08.2012

 

Uten tvil passer biologiske forklaringer som hånd i hanske til Anfindsens univers, der etnisk nepotisme, genetiske allianser, raseforskjeller og husmødre er sentrale ingredienser.

Markus Lindholm, Biologi i farlig selskap, Morgenbladet, 23.08.2012

 

Hva betyr så dette? Det betyr at Norge er en del av Europa, Europa er en del av verden - om vi vil det eller ikke. Vi er en privilegert del, og det er ingen spesiell grunn til at vi skal være det, bortsett fra at vi har olje.

Elisabeth Reehorst, Å forholde seg til virkelighet, Klassekampen (side 22), 08.08.2012

 

Javel, ja. Det hører vel til sjeldenhetene at lett identifiserbare, hardtarbeidende, presumptivt
seriøse fagpersoner i Statistisk Sentralbyrå blir utpekt som rene sjarlataner i en norsk rettssal? Og med påfølgende oppfordring til granskning og evnt etterforskning av samme personer? Dette presterte den noble Anfindsen å gjøre til et hovedpoeng i sin "sakkyndige" erklæring. Han ga seg ikke med det. Han forsøkte også å frata to psykiatere deres faglige integritet, ved å komme med eventyrlige påstander vedrørende deres intensjoner og metoder.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 11.07.2012

 

En har selvfølgelig hatt allverdens tålmodighet med en presset Anfindsen, som antagelig har forsøkt å gjøre seg tilforlaterlig seriøs, i et, etter mitt syn, flaut patetisk latterlige [sic] innlegg i en av landets viktigste rettssaker.

Mort1 Bøhn, Verdidebatt, 08.07.2012

 

Afindsen har vel tidvis vært sykelig opptatt av raser og IQ. Og nå fossror han og forsøker å fremstå som konstruktiv samfunnskritiker. Men den mannen har da i lang tid vært med på å piske opp en anti-islamsk stemning her i landet. Som for enkelte aktører i miljøet endte ut i tidenes terrorhandlinger med 77 drepte nordmenn. Hvorfor slippet VG denne brunsvidde apekatten til med innlegg?

Svein Olsen, kommenterer VG-innlegget Må ha mye flaks, 14.06.2012

 

Ervegullet som vart sanka
må du ikkje byte bort.
Lat oss halde høgt i ære
det som fedrane har gjordt.
Gløymer vi den gilde eie
skal vi nok ein gang bli var,
at vårt eige tun vi skjemde,
da det Norske ut vi bar.
Lat oss ikkje forfedrane gløyme
under alt som me vender og snur,
for dei gav oss ein arv til å gjøyma,
større enn nokon vil tru.

Veggdekorasjon, Værtshuset Bærums Verk (Norges eldste spisested), avlest 06.10.2011

 

Flere sitater her >>>


HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>


SSB og juks med innvandringstall

 

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

 


 

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.



 

Flerkulturelle samfunn - respekt for muslimer og islam

 

Dagens innvandrings- og integrasjonspolitikk er dypest sett respektløs overfor både muslimer og islam, for den har som en stilltiende forutsetning at muslimene vil bli som oss. Man sier man har respekt for islam og muslimer, men man forventer at muslimene oppgir sine ortodokse trosoppfatninger når de kommer til oss. Man antar samtidig at islam vil reformeres og moderniseres så snart muslimene bare integreres og får smaken på vår egen kulturs fortreffelighet. Dette er kultursjåvinisme på sitt råeste! Den uuttalte forutsetingen for dette scenariet er at vår sivilisasjon er islam overlegen. Les mer her.


Trusler mot demokrati og menneskerettigheter

Menneskerettigheter og demokrati står under press. En vesentlig trussel mot disse kommer fra den vestlige verden selv, i form av uærlig eller manglende tenkning. Det finnes en særegen vestlig form for “toleranse” som er så “tolerant” at den også tolererer totalitære og antidemokratiske ideologier. En uutalt eller ugjennomtenkt antagelse som ligger til grunn for en slik holdning er at alle kulturer, livssyn og religioner egentlig er like gode. Som følge av denne antagelsen avskjærer man seg selv fra en våken og kritisk tilnærming til totalitære og antidemokratiske ideologier. Les hele artikkelen.


Send epost til postmaster at honestThinking.org (erstatt ' at ' med '@') dersom du har artikler du ønsker at vi skal lenke opp eller publisere. Vi er åpne for kvalitetsbidrag fra alle.