08.10.2006. Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights Service, kom for noen uker siden ut med boken Men størst av alt er friheten. Vi har nå endelig fått lest den, og ønsker å si følgende:

• Storhaug har skrevet gode bøker før, men dette er hennes desidert beste.
• Storhaugs styrke som forfatter er ikke minst det at hun har brukt mye tid i felten og at hun har opparbeidet fortrolighet og tillit hos de personene hvis historier hun bruker for å illustrere sine poenger. Hun har en nærhet til de menneskeskjebnene hun beskriver, som få andre.
• Denne nærheten til mennesker som rammes av tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller hva det nå måtte være, har, slik vi oppfatter det, vært det helt sentrale elementet i hennes tidligere bøker. Hennes nye bok er annerledes ved at den kombinerer slike fortellinger om enkeltmennesker med generelle drøftelser av politiske spørsmål, og et mye mer omfattende fotnoteapparat.
• Storhaug har samlet inn en imponerende mengde statistikk og fakta om innvandringens konsekvenser, og hun presenterer dette for leseren med en intensitet og kampvilje som er helt herlig.
• Hennes konklusjon er krystallklar, nemlig at dagens utvikling ikke er bærekraftig. Hun argumenterer svært overbevisende for akkurat dette.

Har vi så ingen kritiske merknader? Joda, vi har enkelte, og da særlig disse to:

• Vi synes hun kunne legge for dagen en noe større forståelse for at det er sider ved vestlig feminisme som muslimer har god grunn til å betakke seg for. Det altså ikke bare muslimenes skyld at det oppstår spenninger mellom dem og våre vestlige samfunn på dette området. Det er problematisk å skulle belære muslimer eller andre ikke-vestlige grupper om kvinnefrigjøring dersom man ikke samtidig er villig til både å innse og åpent innrømme at feminismen, slik den fremstår i våre vestlige samfunn, også har gitt seg en del negative utslag. Vi må ha forståelse for at muslimene ikke uten videre ønsker feminismens negative sider, dersom vi skal kunne overtale dem til å godta feminismens positive sider.
• Vi deler Storhaugs ønske om respekt og menneskeverd for alle uansett etnisk bakgrunn, men vi er redd for at hun undervurderer faren for at etniske motsetninger kan gjøre et samfunn dysfunksjonelt. Dette vil sannsynligvis bli en av de aller største utfordringene i Europa i vårt århundre, og har potensial til å forårsake blodbad både her og der.

Konklusjon: Vi har altså visse kritiske merknader, men nøler likevel ikke med å gi denne boken våre aller varmeste anbefalinger.

Ikke bare det. Når man ser på det meget beskjedne antall bøker om innvandringspolitikk som utgis på norsk, så vil vi mene at denne boken må være obligatorisk lesning for en god del mennesker:

• Skam over den politiker som har fått denne boken i gave (alle våre toppolitikere har det), men ikke gidder å lese den.
• Skam over den politiker som fra nå av våger å mene noe som helst om innvandringspolitikk uten å ha lest denne boken.
• Skam over den politiker som, etter å ha lest denne boken, kun snakker om "mangfold", "berikelse" eller lignende i forbindelse med innvandring.
• Skam over den politiker, skribent eller synser som, etter å ha lest denne boken, fortsetter å komme med politisk korrekt svada om at vi ikke må snakke om "oss" og "dem".
• Skam over den journalist som våger å skrive artikler eller lage programmer om innvandringspolitikk uten å ha lest denne boken.
• Skam over den programleder som uten å forsikre seg om at folk har lest denne boken, inviterer dem til studio for å synse om innvandringspolitikk.
• Skam over den programleder som ikke har gjort hjemmeleksen sin såpas grundig at han eller hun er i stand til å slå i bordet med fakta fra denne boken dersom intervjuobjekter eller debattanter kommer med den type bortforklaringer, tåkelegging, lettvintheter og pjatt vi hittil har hørt så alt for mye av.
• Skam over den forsker eller fagperson som fremstår i offentligheten som ekspert på integrerings- eller innvandringspolitikk, uten å ha lest og forstått hvert ord i denne boken.

Og sist, men ikke minst: Skam over hver eneste norsk og europeisk politiker som har forårsaket, eller gjennom unnfallenhet og feighet er medskyldig i, de alldeles horrible forhold, og mye verre fremtidsutsikter, som Storhaug dokumenterer i sin nye bok. Det multikulturelle prosjekt er en total fiasko, og vil høyst sannsynlig ende i katastrofe om vi ikke snart gjør full retrett.

Jo lenger vi venter, jo vanskeligere vil det bli. Og jo lenger vi venter, jo hardere vil historiens dom bli over de politikerne som svek og forrådte oss på denne måten.

Vi kan kontaktes via epostadressen postmaster at honestThinking.org (erstatt ' at ' med '@') .