Header image  
Kultur, politikk, vitenskap, filosofi  
 

 
 
Tanker teller
 

HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi
:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

 


Terje Tvedts essaysamling stadig mer aktuell

21.07.2016. Terje Tvedts essaysamling Norske tenkemåter er nå ute i nytt opplag. Samlingen har fått svært god kritikk: «Dette er en sjeldan viktig bok.», «Terje Tvedt har skrevet en utfordrende og engasjerende bok.», «Som skribent er Terje Tvedt spennende og velformulert i sin nesten infame kritikk, og han er nesten monomant faktabasert. Mange av artiklene er slik sett lærestykker for journalister.» I boken Norske tenkemåter tar historiker og forfatter Terje Tvedt opp noen av samtidens mestdebatterte spørsmål. Blant annet lanserer han sine tanker rundt «Det internasjonale gjennombruddet». Det er Aschehoug forlag som skriver dette på sine nettsider, der man også har lagt ut følgende:

Norsk idéhistorie etter Beirut og Bataclan
Det er blitt stadig tydeligere at det blir viktigere og viktigere å reflektere over de verdensbildene og selvbildene som har dominert norsk tenkning om verden og Norges rolle i den de siste tiårene. Mens jeg sitter og skriver ferdig dette etterordet, bringer hver eneste dag nyheter som utfordrer etablerte norske tenkemåter. Behovet for et politisk lederskap med evne til å tenke klart og langsiktig blir åpenbart, også fordi vi lever i en tid der Den islamske stat og det nye muslimske kalifatet har gått til krig mot Vesten og de vantro, og hvor Vestens ledere proklamerer krig mot mennesker som begrunner regelrette massehenrettelser av sivile med at de dreper i Allahs tjeneste eller følger Hans vilje.

Dette utvalget av tekster skrevet mellom 2002 og 2016 diskuterer fra ulike vinkler og på forskjellige områder dominerende norske tenkemåter i nær fortid. Men de ytterst dramatiske hendelsene i de siste månedene før boken gikk i trykken – myrderiene i Beirut og Paris, Putins og Obamas bombing i Syria og de hundretusener av migranter og flyktninger som marsjerer gjennom Europa – gjør at boken også er en advarsel om fremtiden: Den dokumenterer et stort og voksende gap mellom samtidens konfliktlinjer og den norske politiske elitens forståelse av dem.

Det er viktig å huske at det bare er noen få år siden det offentlige Norge enstemmig og i fullt alvor fastslo at hele verden var enig om samfunnsutviklingens mål og hvordan verden skulle nå dem, og at statsfallitt og fattigdomsproblemer kunne løses ved hjelp av sosial ingeniørkunst og rettferdig handel. Norges sekulære statsreligion på 2000-tallet, menneskerettighetsideologien, har i sin nasjonale utforming hatt som grunnpremiss at alle religioner og kulturer og mennesker – dersom de kan velge fritt – vil dele de samme oppfatningene om menneskerettighetenes universalisme. Ideen om at menneskerettighetene allerede er universalisert, innebærer ikke bare at åpenbare fakta om verden – som at mange arabiske og islamske land og Kina har nektet å godta disse rettighetene som universelle og bindende – retusjeres. De hviler også på verdensbilder som systematisk nivellerer fundamentale forskjeller i normoppfatninger siden de forutsetter at Mor Teresa skal ha delt felles, viktige ideer om moral og samfunn med den selvutnevnte IS-kalifen, Abu Bakr al-Baghdadi, og at Jordan Belfort, «The Wolf of Wall Street», hadde samme oppfatninger om rettigheter som en rådmann i en norsk småkommune.

Å erkjenne grunnleggende forskjeller mellom verditradisjoner utviklet innenfor og basert på ulike historiske erfaringer, kulturer eller religioner har ikke passet inn i etterkrigstidens store utviklingsparadigme. Å være opptatt av slike forskjeller er blitt oppfattet som «farlig», eller endog som rasistisk, eller i hvert fall som rasismens spire. Betydningen og omfanget av slike faktiske verdikonflikter når det gjelder folks oppfatninger om utvikling, Det gode liv, rettferdighet og rettigheter har derfor vært neglisjert eller underspilt. Følgelig har denne boken også dokumentert og vist konsekvenser av hva som har vært en blind flekk innenfor moderne norsk idétradisjon.

De fleste vil være enige om, også mange i den politiske eliten, at det i de siste årene er fattet skjebnesvangre beslutninger, til og med av verdenshistorisk betydning, hvor konsekvensene ikke bare ble helt annerledes enn hva som var meningen, men hvor selve forståelsen av situasjonen var overfladisk og basert på tenkemåter man ikke forsto begrensningene til. Problemer forbundet med kombinasjonen av globalisering, de-industrialisering, internett-revolusjon, de store migrasjonsbølgene, islamisme og integrering kan definitivt ikke løses innenfor bistandsepokens perspektiv på verden. De kan heller ikke løses innenfor menneskerettighetsideologiens syn på utvikling eller basert på den i dobbelt forstand kostbare illusjonen at Norge er en humanitær stormakt. Samtidig som denne boken på en etterprøvbar måte beskriver og sammenfatter norske dominerende ideer og deres historiske feste, og analyserer deres meningsdannende og handlingsstyrende rolle, er den derfor også en etterlysning av en politisk elite som forstår verden og kan fremme Norges interesser på en klok og pro-aktiv måte.

Norske tenkemåter dokumenterer også en tradisjon i tilnærmingen til vanskelige politiske spørsmål hvor komplekse historiske analyser er blitt erstattet av og redusert til valg mellom enkle moralske posisjoner. «Det meste av ondskapen i verden er skapt av folk med gode intensjoner,» sa den britiske poeten T.S. Eliot, mens Albert Camus som vanlig var mer sofistikert da han i Pesten kritiserte den kunnskapsløse gode viljens elendighet. Tekstene i denne boken er opptatt av hvordan bestemte utgaver av sinnelagsetikk har produsert bestemte verdensbilder og selvbilder og en særegen kunnskapstradisjon, men søkelyset har først og fremst vært rettet mot konsekvensene av å handle i verden innenfor fortolkningsfiltre man verken forstår makten og begrensningen til eller rekkevidden av. Boken viser at den idéhistoriske tradisjonen som har preget nasjonens danning under det internasjonale gjennombruddet i landets historie, verken har et begrepsapparat eller en analytisk tradisjon som kan hjelpe det politiske lederskapet til å handle klokt og strategisk.

Det kan neppe være tvil om at det nasjonale godhetsregimet tidvis har hatt nærmest et monopol på den offentlige samtalen om verdens utvikling og Norges plass i den. Dets innflytelse på tenkemåter, verdensbilder og selvbilder har også påvirket debatten om debatten. Så sterk har dette godhetsregimets innflytelse vært at kritikere er blitt bundet av dets retorisk-moralske univers i sin kritikk av det. Diskusjonen om verdenssituasjonen og hva Norge bør gjøre, er igjen blitt redusert til en debatt mellom «idealister» og «realister», men nå er det ikke de «gode» mot de «følelseskalde», men de naive og dumme «idealistene» mot de fornuftige «realistene». Triumferende kritikere viser til hvordan den brutale realiteten spektakulært og grusomt har kollidert med naive oppfatninger om medmenneskelighet og omsorg.

Men la det være klart hva denne boken viser: Det er ikke ideen om nestekjærlighet som har kollidert med virkeligheten, men bestemte tenkemåters dysfunksjonalitet som har krasjet med realitetene. En bestemt epokes verdensbilder og selvbilder vil alltid på et tidspunkt i historien kollidere med en virkelighet som verken lar seg gripe eller begripes av dem. Det er en slik utvikling vi ser konturene av: Verdenspolitikkens virkelighet underminerer og gjør opprør mot sine norske betegnelser.

De brudd og kontinuiteter i norsk tenkning som er blitt dokumentert i disse tekstene, krydrer altså ikke en stor fortelling hvor kynismen og realismen endelig seirer over godheten, eller hvor verdien av Den gode handling krasjer med virkeligheten. Bokens perspektiv er et helt annet og idéhistorisk. De verdensbildene og selvbildene som ble utviklet og etter hvert ble dominerende i løpet av 1960- og 1970-årene, har lenge vært under press. De fikk en tvist i 1990-årene da den politiske eliten i fullt alvor trodde den ledet en humanitær stormakt, med de konsekvenser det fikk for dens syn på verden og seg selv. Og de ble alvorlig rystet 11. september 2001, da al-Qaida demonstrerte at det fantes sterke politiske bevegelser med verdier og moral som norsk offentlighet ikke hadde tradisjon for å forstå. Men møtet med krig og kaos i Libya, migrasjonsbølgen til Europa og Norge og Den islamske stats barbari truer nå med å legge en epokes tenkemåter i grus – tenkemåter det nettopp derfor er så viktig å forstå. Det som står på spill, er om den nasjonale selvrefleksjon og revurdering av etablerte tenkemåter som store globalhistoriske prosesser nå presser på Norge, vil føre til klarere analyser av verdenspolitikken og mer handlekraft.

Les mer hos Aschehoug forlag.

 


Dårlig forstått av vestlige intellektuelle

20.07.2016 (oppdatert 21.07.2016). Det norske samfunn generelt og norske intellektuelle i særdeleshet mangler forutsetning [for] å forstå alvoret i den utfordring fundamentalismen, og særlig den muslimske fundamentalismen, representerer i dagens verden, hevder Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier. Det er Halvor Tjønn som i 2004 (!) skrev dette i kronikken - Intellektuelle forstår ikke fundamentalisme. Litt senere fortsatte han slik:

Intellektuelt hinder. — Dagens massive norske flertallssyn går ut på at den øvrige verden nødvendigvis må ha de samme mål og ønsker som det norske samfunnet. Forståelsen av at det eksisterer grunnleggende forskjeller mellom ulike religiøse og kulturelle tradisjoner mangler. Dette er kanskje det viktigste hinder for at nordmenn flest skal forstå viktige prosesser som finner sted i dagens verden, sier Terje Tvedt til Aftenposten. Tvedt, som er professor ved Universitetet i Bergen og forfatter av flere bøker om Midtøstens moderne historie og om norske verdensbilder og selvbilder, sier at den manglende erkjennelse av ulikheten mellom ulike religiøse og kulturelle tradisjoner stikker dypt. - Hva det dreier seg om, er intet mindre enn den norske intellektuelle tradisjon. Denne tradisjonen har vist seg ute av stand til å innse at det finnes personer og organisasjoner som faktisk på prinsipielt grunnlag er mot både menneskerettigheter og modernitet. I tillegg er det vanskelig å forstå at slike grupperinger er villige til å bruke omtrent ethvert middel for å realisere sine mål.

[...]

Til tross for dette fortsatte norske intellektuelle å se på verden med utviklingsoptimismens briller. De hadde og har fortsatt ingen tradisjon for å forholde seg til virkelig annerledeshet.- Dette er den grunnleggende årsaken til at liberale intellektuelle ikke ser alvoret i den totalitære utfordring som fundamentalisme, og kanskje særlig islamsk fundamentalisme, representerer i Norge i dag, sier Tvedt.

Blindhet
— Uttrykk for denne blindhet ble servert av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen som etter 11. september 2001 hevdet at den islamske verden ikke finnes. Andre slo frempå at Osama bin Laden var Midtøstens Che Guevara, og atter andre hevdet at angrepet mot tvillingtårnene måtte forklares med USAs maktarroganse alene. - I et slikt perspektiv blir islamsk fundamentalisme forstått som en form for påklistret identitet. Bestemte utgrupper ender som fundamentalister på grunn av Vestens arroganse eller som resultat av norsk intoleranse. Når man forklarer verden på denne måten, betyr det at man ser verden som en kloning av Vesten, hevder Tvedt.- De som hevder at den muslimske fundamentalismen er en refleks av USAs maktarroganse, overser at muslimsk fundamentalisme fantes i mange århundrer før USA så dagens lys. Det er altså en lang historie som gjør at mange muslimske skriftlærde, for eksempel i Iran, avviser menneskerettighetene, demokratiet og likestilling mellom kjønnene som en uhyrlig tanke, som blasfemi.

Fra dialog til enighet
— Mange norske akademikere og intellektuelle baserer seg på at man gjennom dialog vil nå en slags enhet der alle etter hvert forenes om de samme grunnleggende demokratiske verdier. Feilen er ikke at de tror at egne verdier er rette, men at de tror at andre så lett vil bli enige om at de er rette, påpeker Tvedt.- Denne troen hviler blant annet på forestillingen om at islam vil kvitte seg med middelalderske trekk, omtrent slik kristendommen gjorde. Man så å si forventer at den såkalte Historien vil tre hjelpende til. Men ingen vet om islamsk fundamentalisme er et midlertidig fenomen. Historisk erfaring tyder på at muslimske reformatorer har en svært vanskelig oppgave. Bare se på Saudi-Arabia. Eller Sudan. En bør være forsiktig med å overføre én religions unike fortid til en annen religions uvisse fremtid.Denne troen på universelle utviklingsprosesser har paradoksalt nok vært ledsaget av moralsk relativisme, hevder Tvedt. - Fordi man tror at alle med tiden vil omfavne demokratiet og Vestens verdisett, har man sett med toleranse på forhold man selv egentlig ikke tolererer.

Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.

På sin Facebook-vegg (og senere også i Aftenposten) har Terje Tvedt nylig lagt ut bl.a. følgende, som en kommentar til Tjønns kronikk fra 2004:

Når vi nå kan se amatørvideoene av den hvite lastebilen på promenaden i Nice som kjører sikksakk for å drepe flest mulig uskyldige barn og voksne og vet at IS hyller sjåføren, når vi hører om bloggere som hakkes i hjel av islamister i Dacca, om tyskere som angripes med øks på tog av en gutt på 17 år mens han roper ”Allah er stor”, om AKP i Tyrkia, og om hundrevis muslimer som nesten ukentlig blir sprengt av islamister i Baghdad, vil en erkjennelse etter hvert bli uunngåelig: mange av oss har tenkt grunnleggende feil både om verdens utvikling og om historiens tyngde, noen riktignok mer enn andre, og noen mer standhaftig galt enn andre, men vi har alle i større eller mindre grad filtrert verden og fortolket den innestengt i vår epokes grunnleggende perspektiver og tenkemåter. Vår samtid er blitt offer for dens fordommer.

Den bestemte fremtidstroen som vant dominans med borgerskapets triumf på 1800-tallet og på nytt, med opprettelsen av FN etter Den andre verdenskrigen og med Vestens politiske suksess ved å sette de europeiske menneskerettighetene på tronen, viser seg å ha et bestemt historisk feste. [...]

Ikke bare den vestlige sivilisasjon, men sivilisasjonen overhodet er truet av islamismen, en form for fanatisme og dogmatikk som ikke krever fromhet i livsførselen (som noen later til å tro) og som det er svært vanskelig å forstå logikken bak, men som utallige studier like fullt viser er i stand til å motivere mange til å ta andres liv og sitt eget på de mest bestialske måter; det dreier seg altså om mennesker som uavhengig av sosial bakgrunn er blitt inspirert av en ideologi som avviser prinsipielt alt av fremskritt i humanitet, likestilling, religionsfrihet og individuell livsutfoldelse fordi det oppfattes som vestlig og anti-islamsk.

Tenkemåter som hevder at problemet er forbigående; og som tror at det kan løses så å si ved ikke å bli benevnt, hviler grunnleggende på overbevisningen om at de har Historien på sin side. Det snakkes gjerne om terror generelt, eller om tragedier, i noen tilfeller om ISIL, som om det er religiøs bevegelse med et begrenset geografisk feste i Levanten som er trusselen, eller som om vi står overfor en anomali, en sosial sykdom, eller individuelle tapere. Men det er nettopp denne ahistoriske tiltroen til historiens evne til å rydde opp, som har brakt oss dit vi er. Problemet er derfor ikke bare islamismen, men først og fremst den europeiske og norske offentlighets evne til å forholde seg til den.

Det dreier seg om et vedvarende trekk ved dominerende verdensanskuelser. Jeg tok opp dette i Aftenposten i 2004, http://goo.gl/ecB912 og intervjuet og den påfølgende diskusjonen er trykket i ”Norske Tenkemåter” (https://goo.gl/xYL60C). Jeg mener det nå er helt avgjørende å forstå hvordan disse tenkemåtenes makt har skapt både handlingslammelse og overreaksjoner.

Fra Terje Tvedts FB-vegg. Tvedts FB-kommentar er nå også publisert i Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Tittelen på min bok Fundamentalistiske favntak er ikke tilfeldig valgt.

 


Blåljus, bilbränder och bakhåll

20.07.2016. Brinnande bilar, hemgjorda vägspärrar av lågande soptunnor, stenkastning och molotovcocktails. I helgen härjade ett femtiotal ungdomar i våldsamma upplopp i Uppsalaförorterna Gottsunda och Valsätra. Räddningstjänsten kunde inte ta sig in i området utan skydd av kravallpolis, vilket försenade utryckningen med femton minuter. Liknande scener har under våren utspelat sig i såväl storstädernas förorter som i Borlänge, Norrköping och Växjö. Det er Svenska Dagbladet som melder dette. Les mer om saken i reportasjen Blåljus, bilbränder och bakhåll.

 


Nok en spiker i Europas kiste

19.07.2016. Terroren i Nice er nok en påminnelse om at franske og europeiske eliter gjennom flere tiår har trumfet igjennom en politikk som bygger på falske forutsetninger, og som derfor ikke er bærekraftig. Likevel ser det ut til at de samme elitene, som har ført død og ulykke over oss, er fast bestemt på fortsette å ødelegge samfunnets sammenhengskraft. Gud hjelpe oss!

Jf: France: The Coming Civil War, by Yves Mamou (based in France, worked for two decades as a journalist for Le Monde).

 


Om å kaste stein i glasshus

13.07.2016 (oppdatert 20.07.2016). I den nye politiske debatten er det viktigere at noe føles sant enn at det er det. Det er Inger Merete Hobbelstad som på denne måten innleder sin Dagblad-kommentar Når fakta ikke fungerer:

Hvorfor er de så sinte? Det siste året, det som har brakt Donald Trump og Brexit-generalene sine seire, har fått analytikerne til å glippe med øynene og lete etter ordene for å beskrive en folkefrustrasjon som var større enn hva de så for seg. Ordet som dukker opp stadig hyppigere, er «anti-elitisme», og det virker skrevet med en stadig dypere bekymringsrynke mellom øyenbrynene.

Eliteskepsis er sunt og nødvendig, en forutsetning for at demokratiet skal fungere. Den siste ukens britiske rapport om invasjonen av Irak er en historie om hvor galt det kan gå når overmodige statsledere styrer på instinkt og ignorerer innspill og advarsler. Når dagens ledere blir overrasket over den folkelige mobiliseringen, må de også gå i seg selv og sin egen manglende oppfølging av de høyst reelle problemene mange har strevd med.

[...]

Det må ikke bli mindre elitekritikk, men den må bli bedre. Det eneste botemiddelet synes å være mer kunnskap; en nyantent glød for folkeopplysning og felles referanser innad i et folk. Elever bør utrustes slik at de blir i stand til å forstå prosessene rundt seg, og ikke falle for oppblåst krigsretorikk. Venstresiden, som har som en sentral del av selvbildet sitt at de kjemper for å jevne ut de store urettferdighetene, burde omfavne dette som en fanesak. Alle burde lære å etterlyse fakta, og legge merke til det når de glimrer med sitt fravær. Hvis ikke, vil postfaktasamfunnet stramme grepet enda litt.

Les kommentaren i sin helhet i Dagbladet.

HonestThinking kommenterer: At norske medier (samt også enkelte politikere, etter hva jeg hører rykter om) nå ønsker større fokus på ærlighet, redelighet og fakta, skal jeg være den første til å hilse velkommen. Og det er ingen grunn til å stikke under en stol at populistiske bevegelser og aktivister - i likhet med presidenter og presidentkandidater fra både republikanerne og demokratene - ikke alltid tar smålige hensyn når egen karriere og foretrukken ideologi skal fremmes. Slik sett vil jeg mene at Hobbelstads kommentar er både relevant og berettiget.

Samtidig må det være lov å påpeke at dette i en viss forstand er en temmelig frimodig ytring. La meg kort antyde hvorfor jeg mener Hobbelstad og Dagbladet her står i fare for å kaste stein i glasshus.

Ærlighet, redelighet og faktaorientering handler ikke bare om at det man sier eller skriver bør være holdbart (samt at man innrømmer det de gangene man trår feil); det handler også om ikke å underslå ubehagelige fakta, for eksempel informasjon som kan true eget ståsted og/eller skape utfordringer for grupper hvis sak man ønsker å fremme.

Her har både Dagbladet og norske medier forøvrig et visst forbedringspotensial. Ja, det har de siste tiårene vært en enorm mengde informasjon som burde ha vært omtalt, analysert og debattert i våre riksdekkende medier, men som av lett gjennomskuelige årsaker har en lei tendens til å ikke å bli det. Jamfør følgende overskrift i Aftenposten nå nylig: Kjetil Rolness: – Facebook har vært viktig når det gjelder å gjøre den jobben som norske medier ikke har gjort.

Her er noen rykende ferske saker jeg har lagt ut her på HT, men som norske medier ikke virker spesielt ivrige på å omtale, analysere og debattere:

Norske journalister og redaktører bør spørre seg selv hvor lenge man har tenkt å tviholde på status quo.

 


Utopiske idealer fører til oppblomstring av alvorlig kriminalitet

13.07.2016. Resultatet av Obamas politikk viser seg i Chicago, hvor den politiske korrektheten går amok. Aktivistene bruker alle politiets feilgrep til å skaffe seg overoppsyn med politiet. De forlanger at alle spotchecks av sivile skal være proporsjonale med befolkningssammensetningen. Men når sorte dominerer krim-statistikken blir det meningsløst. Det er Hans Rustad som skriver dette i artikkelen Samfunnet som er mot sitt eget politi:

Borgermester Rahm Emanuel, Obamas tidligere stabsjef, spiller det politisk korrekte spill hvor det gjelder om å synes å gjøre det riktige, om det så går på bekostning av den egentlige målsetningen: lov og orden.

Den sterkt aktivistiske og anti-polisiære rettighetsorganisasjonen ACLU har fått overoppsynet med politiets spotchecks. De har pålagt politiet å fylle ut et skjema med 70 punkter for hver eneste spotcheck. Det tar omtrent en halv time å fylle ut.

Resultatet er at antall spotchecks har sunket radikalt. Det tar simpelthen for mye tid. Samtidig skal fordelingen være proporsjonal med befolkningssammensetningen.

Politiet har “gone metal”, sier man på amerikansk: De har trukket seg tilbake i fosterstilling. Hvis de våger seg ut av bilene blir de tilropt og spottet. De kriminelle vet å spille rasistkortet mot politiet. Så snart politiet ser seg nødt til å gripe inn, står folk klare med sine telefoner og filmer det hele.

Denne utviklingen hører man intet om i europeiske/danske/norske/svenske medier. Her er det kun politiets rasisme det handler om.

Det gjør at politiet skyves på defensiven. Intet politi kan fungere hvis det er under mistanke.

Den utviklingen som Heather Mac Donald beskriver i Chicago er et mikrokosmos av hva som foregår i vestlige land: Den politiske elite lar aktivister monopolisere rettferdighet og gjør det på en måte som truer lov og orden.

Politiet blir nødt til å trekke seg tilbake og kriminaliteten eksploderer. Hvorfor skriver ikke norske og danske aviser om denne utviklingen? Istedet er de mer opptatt av å intervjue akademikere som underbygger at problemet er politiets rasisme.

[...]

Det liberale samfunn er i krise. Hvordan vil et multietnisk samfunn uten politi se ut? Spørsmålet ser ikke ut til å streife akademikerne og kommentatorene som avisene og etermediene siterer.

Nedskytningen av 12 politimenn i Dallas burde være en vekker. Det er et resultat av det man i USA kaller the war on cops, krigen mot politiet. Det unike er at landets president er på samme side som de sinte menn. Han legitimerer deres raseri. Da hjelper det ikke om han senere sier at alle liv er like mye verdt. Alle hører den indignasjonen han er fylt med når han anklager politiet for strukturell rasisme. Fordømmelsen av politidrapene er mer et pliktløp. Presidenten uttrykker kondolanser, men det er tafatt. Hans engasjement er for de sorte, ikke landets politi.

Det amerikanske liberale venstre har kommet til veis ende. Obama markerer et sluttpunkt. Et samfunn som forsøker å realisere en utopi uten politi vil ende i en dystopi. USA er på god vei.

Les artikkelen i sin helhet på Document.no. Se også Rustads artikkel Obamas partiskhet mot amerikansk politi avslørt i all sin grellhet.

Bakgrunn: Chicago on the Brink - a retreat from proactive policing has unleashed mayhem in the city (City Journal, Summer 2016), av Heather Mac Donald.

Heather Mac Donald is the Thomas W. Smith Fellow at the Manhattan Institute, a contributing editor of City Journal, and the author of The War on Cops (Encounter Books, 2016).

 


Stadig mer alvorlig kriminalitet

13.07.2016. En fengselsbetjent ble tirsdag kveld truet til å legge seg ned på bakken og deretter skutt tre ganger i foten av maskerte menn utenfor et fengsel i Nyborg i Danmark. Det er Dagbladet som melder dette:

Forbundsleder Kim Østerbye kaller det en ren hevnaksjon mot fengselsbetjenter.

- Jeg kan si med stor sikkerhet at dette er gjort av medlemmer av et gjengmiljø, som har erklært krig mot fengselsbetjenter, sier han til Ekstrabladet.

Se også Tal for indvandreres kriminalitet afslører regeringens manipulation.

 


Fra liten, trygg by til lite trygg by

12.07.2016 (oppdatert 13.07.2016). Folk er sinte i Kongsberg. Etter at en jente på 20 år ble dratt inn i et hus med asylsøkere og voldtatt så er byen blitt splittet, sies det. Byen var nok allerede splittet: De som ikke ville ha flere asylsøkere og de som ikke kan få mange nok av dem. Det er Hanne Tolg som skriver dette i artikkelen –De har ikke noe her i landet å gjøre. Litt senere fortsetter hun slik (kursiv og lenke i original, fete typer tilføyd av meg):

De voldtektsanklagede kom ikke fra Raumyr mottak. Men HERO desentraliserte mottak har 200 personer bosatt i leiligheter og hus rundt om i Kongsberg. Dette er personer som venter på å få sin asylsøknad behandlet. Kanskje det allikevel hadde vært en fordel å ha dem samlet på et mottak? Helst med et gjerde rundt.

Fagsjef Tor Arne Hauge i driftsselskapet Link, som driver det nye asylmottaket på Kongsberg i det gamle høgskolebygget på Raumyr, syns at denne saken er trist.

Hauge mener det er synd om hendelsen torsdag skaper økt skepsis mot asylsøkerne som bor på mottaket.

- Handlingen er utført av individer, ikke grupper, sier fagsjefen.

Hm, handlingen ble vel egentlig utført av en gruppe, ble den ikke? Det er jo det som er problemets kjerne: At det er så mange gruppevoldtektsmenn som venter på å få asylsøknaden behandlet.

[...]

Ordfører Kari Anne Sand (Sp) plages ikke av at andre jenter nå vil vegre seg mot å gå alene hjem på nattestid i Kongsberg. For hun har ikke merket noen forskjell:

- De fleste av Kongsberg sine innbyggere er positive til de nye asylsøkerne i kommunen, sier hun.

- Jeg har ikke merket noen endring i Kongsberg. Ikke noe er særlig annerledes enn før denne hendelsen. Kongsberg er en liten trygg by, slik den alltid har vært, sier Sand.

Heldigvis har varaordfører Kjell Gunnar Hoff (Kongsberglista) mer ryggrad enn ordfører Sand:

- Jeg regner med at eventuelle oppholdstillatelser til de som eventuelt blir dømt for dette, blir trukket tilbake. De har ikke noe her i landet å gjøre, sier han.

Les artikkelen i sin helhet på Document.no.

HonestThinking kommenterer: Her er det mye å gripe fatt i. Jeg vil konsentrere meg om to områder.

For det første er det greit å påpeke at selvsagt vet de aktuelle mennene at det de gjør egentlig er galt. De har muligens et forkvaklet kvinnesyn og/eller en religiøs ballast som gir dem 'rett' til å forulempe, krenke og om ønskelig voldta kvinner som kan rubriseres som 'vantro' eller 'horer', men vi vet alle hvordan de ville ha reagert dersom det var deres egne mødre, koner, søstre, eller døtre som hadde blitt behandlet på samme måte av andre. Det finnes ingen grunn til å vise 'forståelse' for det disse mennene har gjort. De bør aldri mer få anledning til å forulempe, krenke eller voldta kvinner her i landet (eller i noe annet land for den saks skyld). Slike folk bør ikke gis noen ny sjanse; de har misbrukt den sjansen de fikk, og har med fynd og klem demonstrert at de ikke hører hjemme her. De bør kastet ut så fort det lar seg gjøre (uten smålige hensyn til hvilken skjebne som eventuelt måtte vente dem i hjemlandet; de har seg selv å takke).

For det andre er denne saken et interessant apropos til debatten som har rast i etterkant av Brexit. Vestlige eliter kan liksom ikke fatte og begripe hvorfor brede lag av befolkningene rundt omkring er frustrerte og oppgitte, og i noen tilfeller også sinte, over hvordan problemstillinger knyttet til innvandring og integrering håndteres. Nei, hva kan det komme av?!? Her er noen hint til politikere, akademikere, mediefolk og byråkrater som strever med å forstå hvorfor:

  • Mange av oss synes det er bekymringsfullt at unge, enslige, mannlige asylsøkere kan ferdes fritt i samfunnet uten adekvate sikringstiltak. Det er snakk om seksuelt frustrerte testosteronbomber, som i mange tilfeller har høy agressivitet, lav impulskontroll, lav IQ (f.eks. pga miljømessige faktorer som manglende omsorg, dårlig ernæring og/eller mangelfull intellektuell stimulans i oppveksten) samt mangelfullt utviklet evne til empati, gjerne kombinert med et forkvaklet kvinnesyn og/eller fundamentalistisk religion. På toppen av det hele er en del av dem traumatiserte. Dette er en recipe for disaster. Vi vet på forhånd at dette kommer til å gå galt i en rekke tilfeller, men det betyr liksom ingen ting for de som bestemmer her i landet, ser det ut til.
  • Mange av oss synes det er frustrerende at immigrantenes trivsel settes over urbefolkningens behov for trygghet.
  • Mange av oss synes det er provoserende og - ikke minst - umoralsk at det normalt bare er puslete sanksjoner som iverksettes når asylsøkere eller andre fremmede misbruker den tilliten de er blitt vist. Dersom det norske systemet fungerer slik vi er blitt vant til, er det vel bare et tidsspørsmål før de aktuelle voldsmennene i Kongsberg får anledning til å ødelegge livene til nye ofre.
  • Mange av oss er bekymret for at integreringen umulig kan holde tritt med innvandringen, gitt den generelle politikken som føres. Og det er ikke mye som tyder på at man er i ferd med å få kontroll over situasjonen. Snarere tvert imot. Hvor skal dette ende?
  • Og litt til i samme gate.

Men når vi lufter de vi betrakter som fullstendig legitime bekymringer omkring denne typen forhold, blir vi gjerne møtte med arrogant og nedlatende besserwisser-belæring om at vi står for 'grumsete' eller 'brune' holdninger. Er det rart at tilliten mellom befolkning og elite er synkende?

 


Overgrepene enda mer omfattende enn tidligere antatt

12.07.2016. Masseovergrepene i den tyske storbyen Köln på nyttårsaften rystet Tyskland og resten av Europa. Få dager etter nyheten sprakk ble det kjent at lignende hendelser hadde funnet sted i flere tyske byer. Etter nyttårsfeiringen ble det anmeldt en rekke overgrep, ran, tyverier og seksuell trakassering av kvinner. Det ble også anmeldt to voldtekter. De opprinnelige rapportene tydet på at et hundretalls kvinner hadde blitt utsatt for overgrep under nyttårsfeiringen. Men en lekket rapport fra Det føderale kriminalpolitiet (BKA) viser nå at rundt 2000 menn skal ha vært involvert i overgrep mot 1200 kvinner i Köln, Stuttgart, Hamburg og andre tyske byer på nyttårsaften. Rapporten blir omtalt av de tyske TV-kanalene WDR, NDR, og avisa Süddeutsche Zeitung, som melder å ha kommet i besittelse av deler av rapporten. Les mer om saken i Dagbladet.

 


På vei mot borgerkrig?

10.07.2016. Mens franske myndigheter gjør så godt de kan for å opprettholde en viss normalitet utad i et land med en atmosfære av splittelse og usikkerhet, er det med dyp bekymring de analyserer den vedvarende terrortrusselen internt — og det til tross for at titusenvis av soldater allerede er utplassert med våpnene ladd for å holde vakt ved potensielle angrepsmål landet rundt. Det er Christian Skaug som skriver dette i artikkelen Franske sikkerhetsmyndigheter frykter borgerkrig, bygget på Le Figaros oppslag Quand le patron de la DGSI évoque un risque de «guerre civile». Skaug skriver videre (lenke i original):

I løpet av én måned har Patrick Calvar, sjefen for den franske sikkerhetstjenesten DGSI (Direction générale de la sécurité intérieure), stått to ganger bak lukkede dører i Frankrikes parlament og snakket om risikoen for borgerkrigslignede tilstander i landet — en trussel som etter hans oppfatning øker med hvert eneste attentat.

Dette er ingen uopplyst person med sans for katastrofescenarier, skriver Le Figaro, men en av de høyeste politimennene i Frankrike med størst innsikt i den indre trusselen.

“Vi står på randen av en borgerkrig,” uttalte han nylig fremfor medlemmene av en parlamentarisk kommisjon som gransker terrorangrepene den 13. november.

Noen uker i forveien hadde han allerede advart medlemmene av forsvarskomiteen: “Jeg tror at denne konfrontasjonen (som særlig ekstremhøyre ønsker seg, red.) kommer til å finne sted. Ett eller to attenater til, og det vil skje.”

Calvars jobb er naturligvis å prøve å gjøre sine egne ord til skamme:

“Det påhviler oss derfor å være forutseende og stanse alle de gruppene som på ett eller annet tidspunkt vil ønske å utløse sammenstøt mellom samfunnsgrupper.”

Innenriksminister Bernard Cazeneuve er mer lavmælt, men også hans vurdering gjør inntrykk:

Terrorismen skaper “irreversible splittelser” i det franske samfunnet.

[...]

Faktum er uansett at landet forblir splittet. Integreringen av den muslimske innvandrerbefolkningen har vært feilslått i flere generasjoner. Til Le Figaro sier den franske historikeren Georges Bensoussan at det er den franske nasjonen som står på spill:

“Vi ser allerede nå hvordan det oppstår to folk i Frankrike som er så forskjellige at mange allerede maner frem kimen til en borgerkrig.”

Fredelig apartheid kan altså være det heldigste utfallet. Det er flerkulturen sin, det.

Les det norske sammendraget i sin helhet på Document.no.

 


Når mor ødelegger far

10.07.2016. Jeg skammer meg når jeg ser hva andre kvinner kan få seg til å gjøre mot barn og fedre i Norge. Det er en anonym «tante, mor, søster og medmenneske» som skriver dette i BT-artikkelen Når mor ødelegger far.

Bergens Tidende bemerker følgende: BT har sett dokumentasjon for faktaopplysningene i saken. BT kjenner skribentens identitet. Hun er anonymisert av hensyn til barna i saken.

 


Fra hode til handling

10.07.2016. Å være kristen har blitt en intellektuell utfordring. Er det rart vi får lyst til bare å tenne et lys – uten å tenke så mye? Det er Vårt Lands sjefredaktør Åshild Mathisen som på denne måten innleder sin kommentarartikkel Fra hode til handling:

Det blir kalt et paradigmeskifte. Trospraksis er på moten, og det handler ifølge førsteamanuensis på Menighetsfakultetet Morten Holmqvist å kunne «gjøre» sin kristne tro.

[...]

Tro og modernitet
Kultur og religion har alltid gjensidig påvirket hverandre. Likevel er det kanskje mer bevegelse enn noen gang i hvilke valg kristne nå gjør for å leve ut sin tro i dagliglivet. Det virker som pragmatismen har fått et større rom, det handler mer om hva som fungerer der og da, enn faste konvensjoner. Kanskje tar vi med oss vår moderne livsstil også inn i troens sfære – vi har høy levestandard og vil leve gode liv. Vi vil utvikle oss. I tillegg er vel også vi kristne preget av at vi lever i en postmoderne tid der mange kulturer og trender lever side om side.

Vi skriver i dag om flere trender innenfor kristen trospraksis. Lystenning, skriftemål og nattverd. Ordet nattverdsvekkelse blir brukt. Jeg husker fra egen oppvekst hvor stort voksnes alvor var for å nærme seg nattverdsbordet. Alle de som ikke maktet å ta det siste skrittet opp de teppebelagte trappene til måltidet fordi de ikke følte seg verdige. Nå er køene lange, det er en naturlighet over det. En åpenhet.

Noen vil kanskje innvende at lettheten er for stor når køen til nattverden blir stor. At det er en mangel på alvor. Samtidig er det nettopp mer alvor mange søker. I ungdomsarbeid internasjonalt snakkes det om endring fra tradisjonelle, nøytrale fritidsaktiviteter – til nettopp trospraksiser.

[...]

Overmodent
For Vårt Land er det viktig å speile denne endringen i kristent selvbilde og søken etter å leve det man tror på. Hvordan kan Vårt Land bidra til refleksjon og impulser om hvordan vi kan leve vår tro? Jeg oppfordrer deg som leser til å dele dine meninger med meg direkte – eller på debattplass. Vi ønsker velkommen en debatt som er overmoden blant kristne – og vi ønsker å levere kvalitetsjournalistikk i dette feltet.

For spørsmålet blir jo til sist dette: Er det gjennom søken etter hvordan vi som moderne individer best kan praktisere tro, at kristne kan snakke sammen og forstå hverandre – på tross av alt som måtte skille?

Les kommentarartikkelen i sin helhet i Vårt Land.

 


Når religiøs tro finner kroppslige uttrykk

10.07.2016. Vi korser oss og går til nattverd som aldri før. Trospraksis er det nye moteordet. Hva var det som skjedde? Slik lyder ingressen på Vårt Lands reportasje Kroppsvekkelsen (kursiv i original):

Mens hele Norge har diskutert islam og radikalisering, har det på få år skjedd en langsom revolusjon i norsk kristendom.

– Kirken har tatt «en kroppslig vending», sier Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Stikkordet er «trospraksis». Det har vært up and coming de siste årene, sier Morten Holmqvist, førsteamanuensis på Menighetsfakultetet (MF) og forsker på kristent ungdomsarbeid.

Å gjøre tro
– Man snakker om et paradigmeskifte, sier Holmqvist, og forklarer:

– Man går fra mer tradisjonelle, nøytrale fritidsaktiviteter i kirken til i mye større grad å prioritere det man kan kalle trospraksiser. Særlig i USA 
og Storbritannia har dette vokst ekstremt, sier Holmqvist, som ser en lignende utvikling her til lands.

Og det er ikke bare i ungdomsarbeidet at det å «gjøre» tro har rykket nærmere sentrum. Nå følger også de voksne etter.

[...]

Ånd og kropp
Anne Kalvig synes nattverdstallene er interessante. Hun er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, og mener trenden handler om et ønske om at kroppen skal være med i kristenlivet.

– At ånd og kropp skal henge i hop, sier hun.

– Nettopp i nattverden blir det kjødelige og det åndelige ett på mystisk vis. Livet i Den norske kirke har vært litt rolig og stillesittende, men nå reiser man seg fra benkeradene, og finner nye måter å feire gudstjeneste sammen på.

Hun forklarer:

– Sansene tas mer i bruk, med bønnevandring, håndspåleggelse og lystenning. Jeg synes det er spennende å være vitne til slike endringer i en så stor og tradisjonsrik institusjon som Den norske kirke.

Hellig hverdag
Kalvig er nå i gang med et nytt forskningsprosjekt der hun nettopp ser på kroppslige trospraksiser i kristen sammenheng. Og at dette får større plass i kirken, mener hun speiler tiden vi lever i: Vi er opptatt av å tenke kropp og ånd i sammenheng, og kirken tar impulser både fra nyåndelighet, økologibevegelsen og islam:

– Dette har medvirket til at kirken har søkt i egen tradisjon etter ulike praksiser. Det handler om en generell endring i kulturen, der vi vender oss til det enkle. Vi ser på hverdagslivet som en «hellig praksis».

Stikkordet er nærvær. En parallell er mindfulness, påpeker hun. Dette er en teknikk for konsentrasjon og selvutvikling som har opphav fra buddhistisk tradisjon, og som har fått nedslag i store deler av samfunnslivet.

– Også der handler det om nærvær, om å være i kroppen, og alltid i relasjon til det stedet du befinner deg og det du driver med, sier Kalvig.

[...]

Norsk og kristen
Før sommeren skrev Vårt Land om hvordan unge som vokser opp i et flerkulturelt Norge blir mer bevisst sin egen identitet og tro. Morten Holmqvist mener denne mekanismen har bidratt til å drive frem endringene. Møtet med for eksempel muslimske venner gjør at ungdom blir opptatt av å ha en kristen og norsk identitet, sier han.

– Det skjerper hva man tror på, sier Holmqvist og viser til konfirmanter han har intervjuet i Oslo og omegn:

– De kunne fint valgt borgerlig konfirmasjon. Men de var opptatt av at «jeg er norsk og at kirken er en ramme over livet mitt». Samtidig gikk de ikke på gudstjeneste, men det å velge konfirmasjon var å praktisere deres norske identitet, sier han.

[...]

Kroppen
Identitetsjakten er også en nøkkel for å forstå hvorfor vi blir opptatt av det kroppslige. I et globalisert samfunn har vi alle valgmuligheter, samtidig som tradisjonene forvitrer og autoritetene mister sin autoritet.

– Mennesker lever i et krysspress, der kroppen blir det eneste «sikre» som vi kan forankre identiteten vår i. For å ta meg selv som eksempel: Er det noe som er sikkert, så er det at denne kroppen er Tore. Men hvem jeg er ellers, er ikke så godt å si.

En annen forklaring er at tankene rett og slett har tatt for stor plass. Og da kommer motreaksjonen. Denne forklaringen er fremmet av filosofen Charles Taylor. Han sier at det i mange århundrer har skjedd en såkalt dekarnasjon i det vestlige samfunnet. Dette ordet betyr det motsatte av inkarnasjon, som kan oversettes med kroppsliggjøring/kjødeliggjøring:

– Taylors poeng er at moderniteten har gjort forstanden stadig viktigere. Vi har fokusert på menneskets tankeevne – på bekostning av det kroppslige og intuitive. Og i dag ser vi en reaksjon på dette, der kroppens betydning øker. Dette er vi vitne til også i kirken, sier Laugerud.

Les artikkelen i sin helhet i Vårt Land.

 


Mimisbrunnr om Brexit

09.07.2016. La oss begynne med et par helt enkle spørsmål: Hvem bestemmer hvilke politikere som skal få lov å styre? Det gjør folket i valg. Hvem bestemmer hvilke medier som skal få tolke den politiske virkeligheten på våre alles vegne? Det også gjør befolkningen, om enn indirekte: gjennom kjøp av aviser, betaling av skatter og, i vårt land, gjennom den Stortings-bestemte NRK-avgiften. Kort sagt: Vi holder dem i live, sørger i alle fall for at de har mat på bordet. Ikke sjelden får man ut fra høyden på de respektive partenes sigarføring inntrykk av at avhengighetsforholdet er omvendt, altså at folket er til for politikernes og medienes skyld. Særlig tydelig blir dette i forbindelse med beslutninger som går de politisk-mediale makthaverne imot. Eliten blir da snurt over å være blitt overkjørt av Hvermansen m/frue og svarer med forurettet, noen ganger til og med folkefiendtlig og foraktende, adferd. Helt nylig så vi dette illustrert i forbindelse med folkeavstemningen i Storbritannia om hvorvidt de skulle forbli eller tre ut av EU. Det som skjedde, var meget lærerikt. Både norske og utenlandske reaksjoner fortjener å bli lagt merke til og tolkes inn i en «upstairs-downstairs»-sammenheng. Det er pseudonymet Mimisbrunnr som på denne måten innleder sin helgekronikk om Brexit. Han avslutter slik (lenker i original):

La denne fordums Aftenposten-leseren og Høyre-velgeren få lov å bekrefte overfor avisens ledelse, Høyre-toppene og andre som måtte mistenke at «brexit» og lignende misnøyesytringer må sees i en større sammenheng: Joda, dere har helt rett, det er virkelig en internasjonal bevegelse på gang. Det Thorbjørn Jagland hadde frekkheten å advare mot som «[det nye] spøkelset som går gjennom Europa,» bevisst eller ubevisst siterende Det kommunistiske manifest, altså en nyfødt europeisk nasjonalisme, er nettopp dét. Men merk vel, Jagland og andre, dette betyr ikke at nazismen eller fascismen er gjenoppstått. Det dere opplever, er vanlige europeiske borgeres tilbakemelding om at nok nå er nok. Folk vil ikke la seg skremme, mobbe eller manipulere til å mene noe annet enn det de mener, og de vil fremfor alt ikke finne seg i å bli gjort til annenrangs borgere i eget land. De vil ha sine egne nasjoner der det er de som bestemmer, ikke noen bedrevitere på utsiden, enten de sistnevnte er utlendinger eller egne opprinnelige landsmenn som av økonomiske eller ideologiske grunner har solgt ut sin førstefødselsrett.

Brexit er bare begynnelsen, skal dere få se. Nigel Farage gjengav det svært mange ser da han sa at «the EU lives in denial.» Han har trolig rett i at andre kommer til å følge Storbritannias eksempel, at EU vil splittes opp slik at nasjonene igjen blir det de skulle være: samsvarende med de viktigste statsenhetene som uttrykk for ulike europeiske folks legitime interesser i det internasjonale samspillet med andre.

Motstanden i England mot EUs forsøk på å gjøre nasjonalstatene irrelevante, ledet av UKIP og mange innen Tory-partiet, vil i en eller annen form gjøre seg gjeldende også i andre land. I denne omveltningen vil naturligvis andre nasjonstypiske organisasjoner være instrumentale; kanskje FN i Frankrike, AfD i Tyskland, Frihetspartiet i Nederland for å nevne bare tre eksempler. Globalistene — enten de er grenseløse kapitalister eller internasjonale sosialister av drømmertypen — har alt for lenge trodd at de trygt kunne surfe på historiens uimotståelige bølge. De skal vite at strømmen har snudd. «En verden»-fundamentalistenes ønsker er ikke folkets ønsker. Praksis vil bli deretter.

Les kronikken i sin helhet på Document.no.

 


Braanen om Brexit

08.07.2016. Resultatet av folkeavstemningen om EU har sendt sjokkbølger gjennom det britiske samfunnet. Både i Labour og Tory er toppolitikere opprørt over resultatet, og jakten på de skyldige foregår for åpen scene. Det er Bjørgulv Braanen som på denne måten innleder sin Kk-leder Sjokkbølger. Han avslutter slik:

Det britiske nei-resultatet er den foreløpig siste i rekken av klare advarsler til toppsjiktet i EU om at unionsprosjektet mangler folkelig legitimitet og forankring. Likevel synes Jean-Claude Juncker og hans kolleger å være låst fast i et spor som gjør det umulig å komme kritikken i møte. Da Syriza-regjeringen ba på sine knær for å få noen konsesjoner fra Brussel, møtte de en iskald skulder. Da Cameron kom til EU for å be om endringer i unionen slik at han kunne overbevise en kritisk befolkning, ble han avspist med knapper og glansbilder. Og når hele Europa nå roper på sosial rettferdighet, demokrati og mer suverenitet for nasjonalstatene, snakker EU-lederne om å skape en tettere union med makt over statsbudsjettene i medlemslandene.

EU er inne i sin største krise noensinne. Den folkelige uroen vokser, og høyrepopulistene stiller seg i spissen for misnøyen. Da kreves det politikere som forstår folks problemer og som er i stand til å skalere ned EU-prosjektets ambisjoner. Hvis hele den britiske motstanden blir forklart som et brunt og rasistisk opprør mot EUs sosialt rettferdige og solidariske unionsprosjekt, har man laget oppskriften på hvordan Europa kan eksplodere i sosiale og politiske konflikter i årene som kommer. Krisa kaller i stedet på politikere som er i stand til å legge all prestisje bak seg, strekke ut en hånd til sine kritikere og legge en ny kurs for det europeiske samarbeidet.

Les lederen i sin helhet i Klassekampen.

 


Nei til EU - ja til EF

08.07.2016. Har kommet til at jeg er EF-tilhenger og EU-motstander, skriver Arne D. Danielsen på sin FB-vegg.

HonestThinking kommenterer: Morsomt og godt sagt! Ser ikke bort fra at jeg er enig ...

 


Tapte avstemningen

29.06.2016. Fremtiden efter Brexit? Den skal De ikke bekymre Dem om. Den har politikere, mediefolk og eksperter allerede fundet til os, og den er simpelthen så international. Det er filosof Eva Agnete Selsing som skriver dette i sin kommentar Anti-demokraterne tabte afstemningen i Berlingske Tidende:

De har utvivlsomt hørt flosklerne, »vi lever i en globaliseret verden«. »Danmark er ikke en ø«. »Selvfølgelig bliver vi et multikulturelt samfund«. Og over-flæske-flosklen, der bærer de andre: »Nationalstaternes tid er omme«.

Pinlige »onelinere«, der vistnok, i al deres ubehjælpsomme metaforik, skal overbevise os andre om, at vi intet kan gøre som land for at dæmme op for indvandring, kriminalitet, terror, EUs kolonisering af Europa, og hvordan medlemslandene og dermed befolkningerne i øvrigt tømmes for suverænitet.

Vores eneste »valg« er at blive på det fatale spor, som en europæisk elite og dens envoyéer i de enkelte lande har beredt til os: Mere EU, mere multikultur, mindre Danmark.

Ak ja. Men spørger man floskelkanonerne, hvilken lovmæssighed, der mon lægges til grund for denne skråsikre tegning af fremtiden, får man med statsgaranti ikke noget klart svar. Hvorfor? Fordi denne historiens bevægelseslov, de tager afsæt i, er et falsum. En løgn. Men en løgn, der iklædes videnskabelighedens gevandter, når den fremsættes i medierne af myriader af tendentiøse eksperter, Bruxelles-tro politikere og kosmopolitiske journalister.

Det præsenteres som kendsgerninger, at nationalstaten er et rudiment, at en udmeldelse af EU og udtræden af diverse konventioner vil være katastrofal (og desuden er helt umuligt). Samtidig med, at man dygtigt og massivt tegner enhver politisk karakter, der ikke ønsker at følge den slagne vej, som en farlig »populist«.

[...]

Nej, truslen mod demokratiet kommer fra dem, der ikke vil finde sig i den måde, et demokrati virker på, og som derfor forhåndsannekterer fremtiden ved at lyve om vores handlemuligheder og udgrænse anderledes tænkende.

Højredrejningen i Europa – og Brexit – er netop et udtryk for, at nationalstaterne er ønskede og derfor særdeles tidssvarende. Men det skal man nok være demokrat for at forstå.

Les kommentaren i sin helhet i Berlingske Tidende.

 


Politikvinne angrepet og knivstukket

25.06.2016 (oppdatert 27.06.2016). Fra en reportasje i Borås Tidning:

Polisernas berättelse om attacken på Hässleholmen är mycket skakande och skräckfylld.

Runt 50 personer omringade de två ensamma poliserna – samtidigt som en knivbeväpnad man smög sig upp från sidan.

– Jag tänker att han går in för att döda mig, det är det han vill, säger polisen som knivhöggs.

Poliserna var på plats för att kontrollera en moped på Våglängdsgatan när det plötsligt dök upp flera aggressiva män som sa att de skulle ha fordonet. Poliserna försökte prata med männen och lugna ner situationen men det gick inte. Det blev gruff och plötsligt såg poliserna hur en stor grupp kom springandes mot dem från Nettohållet.

– Det var en hel ström med folk. Det blev snabbt ett större gäng runt omkring oss, berättar den ena av poliserna i förhör.

Situationen höll på att urarta. Personer sprang mot poliserna och en man gick till attack med en hård spark som träffade den ena polisen i bröstet. Poliserna ropade på förstärkning över radion.

– Vi behöver hjälp nu, det är nästan kravaller här, sa polisen.

[...]

– Det eskalerar. Jag inser att det är riktigt allvarligt, berättar polisen.

Den andra polisen:

– Det var väldigt hätsk stämning. Det fylldes på med folk hela tiden och de stod i led bakom varandra. Jag kände att vi måste hålla det här nu för annars så kanske de slår ihjäl oss om de får chansen.

En man försökte smyga sig upp från sidan och polisen sprejade honom, men mannen skyddade sig och fortsatte framåt. När han var nära höjde han armen och polisen såg då kniven.

– Jag fattar att han ska hugga mig. Han var motiverad. Jag tänker att han går in för att döda mig, det är det han vill.

Polisen lyfte armen för att skydda sig och vred samtidigt kroppen bort från mannen. Det kan ha räddat henne. Knivhugget träffade i armhålan.

Les reportasjen i sin helhet i Borås Tidning.

Se også SVT: Två anhållna misstänkta för mordförsök på polis.

Tilføyelse 26.06.2016: Poliser attackerade i Biskopsgården. Det blev stökigt i Biskopsgården i Göteborg på midsommardagen. Polispatruller attackerades med smällare och en bil ska ha satts i brand. Händelsen beskrivs som våldsamt upplopp.

Tilføyelse 27.06.2016: Hatet mot svennarna. ”Jävla svennehora”. En kvinna i sextioårsåldern är på väg hem till sin lägenhet när männen på gatan börjar ropa. Det är inte första gången. ”Vi vill inte ha svennar här”, ropar de. Några veckor senare rispar någon in hakkors i kvinnans bil. Så ser verkligheten ut för människor med svenskt ursprung i vissa delar av Sverige. Ett öppet förakt. Vissa kallar det hat mot svenskar. Andra kallar det en motreaktion (Expressen, 14.05.2016)

HonestThinking kommenterer: Det er slik det blir i et land der integreringen ikke holder tritt med innvandringen. Det hjelper heller ikke at lovbrytere blir tatt på med silkehansker.

Det er noen uker siden ovenstående skjedde, men denne svært alvorlige saken ser bare ut til å ha fått nokså moderat omtale i norske medier.

 


Forsiktig optimisme

24.06.2016 (oppdatert kl 1420). Britene har i en folkeavstemning sagt at de ønsker å forlate EU. La oss håpe elitene i UK og Brussel vil respektere folkets valg. La oss håpe dette kan dempe den maktarrogansen og folkeforakten som preger så store deler av den europeiske eliten. La oss håpe dette blir innledningen på en prosess der hele EU-prosjektet blir kraftig revidert (alternativt, om revidering viser seg umulig, avviklet).

Forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjonalstater: Ja!

Overnasjonal styring og avskaffelse nasjonalstater samt av reelt folkestyre: Nei!

Nina Hjerpset-Østlie skriver blant annet følgende i sin artikkel Til Europas politiske og mediale elite, med hjertelig hilsen fra folket de glemte (lenker i original):

Etter at de siste prognosene viste at EU-tilhengerne ville gå av med seieren i folkeavstemningen, gikk Leave-kampanjen frem i løpet av kvelden og vant avstemningen med 52 prosent mot 48. Det går følgelig mot en utmelding av EU.

En stor del av de som stemte for utmelding tilhører Europas forlatte og overgitte arbeiderklasse.

De har da også gode grunner til det. De er de store taperne i globaliseringen EU, den øvrige politiske eliten i Europa, europeiske medier og nær sagt enhver statsfinansierte NGO er og har vært pådrivere for. De er med andre ord ikke bare tapere; de har attpåtil måttet finansiere elitens fest, både økonomisk og sosialt.

Takken har vært å bli spyttet i ansiktet og utskammet som trangsynte, fordomsfulle, rasistiske og usolidariske.

Det som skulle ha vært deres representanter i styre og stell har blitt en nær sagt identisk masse av politiske broilere bevæpnet med byråkrater og spindoktorer for å skjule det faktum at de føler større lojalitet med hverandre enn med en velgermasse de i praksis har fjernet fra synsranden. Og der man før kunne stemme seg til endringer, er det nå hipp som happ hva du stemmer: uansett ender du med det samme. Ikke minst fordi du hver gang får EUs l`ancien régime med på kjøpet.

Heller ikke media taler deres sak. Det måtte et så iøynefallende fenomen som den flåkjeftede Donald Trump til for at aviskommentatorer skulle se litt lenger enn sin egen nese. Dette er imidlertid en utvikling som har skjedd over år og ligget klart i dagen for alle som har villet se. I stedet har europeiske redaksjoner stilt seg på etblissementets side: mer innvandring, mer EU, mer “globalisering”, mer overnasjonalisering, mer rettsliggjøring av politiske spørsmål – og dermed flytte dem utenfor demokratisk rekkevidde og folkets suverenitet – mer solidaritet med alt og alle. Unntatt de som betaler regningen, selvfølgelig. De som ikke lenger sees på som individer som forsøker å skape seg en anstendig tilværelse i sitt eget hjemland, men som ignorante skaffedyr for en overnasjonal, europeisk elites utopiske drømmer.

Hvor media står fremkommer tydelig i de språklige tilsnikelsene de støtt benytter. – Et nei til Europa, skriver f.eks. VGs Yngve Kvistad. Dette er rent sludder: Europa er et kontinent bestående av en rekke nasjonalstater for hvem folkeviljen, frie borgere i frie land, skulle råde. Det britene har sagt nei til er en illiberal, elitistisk og fjern politisk konstruksjon, ledet av ikke-valgte politikere, som Europas befolkning ikke har noen demokratisk kontroll over og ikke kan kreve til ansvar. I tillegg hjelper de valgte politikere slik at disse slipper å stå til ansvar for sine respektive velgere på hjemmebane. Europa og EU er med andre ord ikke det samme.

Det bør ikke herske tvil om at folkevandringen til Europa har spilt en stor rolle. Den enorme tilstrømningen i fjor utstilte avstanden mellom det som skulle vært folkets tjenere – ikke deres herskere – og folket selv på sitt aller grelleste. Mens Europas befolkning, allerede bosatte innvandrere inklusive, ble dypt bekymret, satt den politiske ledelsen og foreslo mer av det samme. Gårsdagens løsninger på dagens problemer.

Det kommer aldri noen innrømmelser, som f.eks. at Schengen-avtalen er bygget på en løgn. Den forutsetter nemlig kontroll og bekyttelse av EUs yttergrenser. Noen slik kontroll finnes ikke og dermed finnes det heller ikke noe grunnlag for Schengen-avtalens åpne, interne grenser – som igjen er forutsetning for EUs hellige prinsipp om fri bevegelse. Likevel sitter de ansvarlige komfortabelt trygt i sine stoler i Bryssel og andre hovedsteder.

Mens land etter land segnet under presset fra den omfattende tilstrømmingen, benyttet EU-kommisjonen anledningen til forsøke å skaffe seg mer politisk makt på bekostning av nasjonalstatene, de hittil eneste velfungerende statsdannelsene som finnes. Det ble presentert i f.eks. Aftenposten som at: “Juncker ber EU-land om flyktningdugnad”. Nei, han gjorde ikke det. Han tok til orde for å tilsidesette nasjonale regjeringer, ditto lovverk og tvinge EU-land til å ta imot kvoter som følge av at Tyskland og Sverige egenmektig åpnet sine grenser og gjorde Europa til en landevei. I møte med et fullstendig sammenbrudd av asylinstituttet og dets regelverk, aktet EU-ledelsen ikke å håndheve lov og orden – og slett ikke å kontrollere grensene – men grep i stedet muligheten til å få hasteomskrevet lover og overstyre enkeltland og dermed velgerne.

Eliten i Bryssel viste seg dermed like avskjermet fra verdens realiteter som det bortreiste kongeparet i Versailles en gang var. [...]

[...]

Arbeiderklassen har med andre ord gode grunner til å protestere. Men de har ikke blitt hørt og i stor grad forsøkt utgrenset fra debatten som rasistiske, trangsynte og usolidariske. Hederlige arbeidsfolk blir sinte av slikt. Det hele dreier seg om fremveksten av en ny underklasse som lever ved siden av det øvrige samfunnet. Følgen blir økte spenninger og da spesielt i de landene som har et omfattende velferdssystem. Her kan man regne med konflikter om hvordan kaken skal deles og hvem som skal betale for det.

– Arbeiderklassen er sykt lei å av bli kalt ignoranter eller rasister på grunn av sine legitime bekymringer. EU-avstemningen har gitt dem en sjanse til å komme til orde, skrev Lisa Mckenzie i The Guardian uken før avstemningen fant sted.

Og det har de sannelig gjort!

Den politikken Europas elite er pådrivere for risikerer å ende i sosial uro, hvilket fort kan bli farlig for oss alle. Konsekvensene av politikken er med andre ord åpenbare, men fordi de ikke er følbare for EUs ledelse og den øvrige politiske eliten har det likevel fått skure og gå.

Arbeiderklassens seier i Storbritannia er derimot følbar og bør medføre en reorientering av europeisk politikk. Forhåpentligvis skjer det i tide.

Nina Hjerpset-Østlie, Til Europas politiske og mediale elite, med hjertelig hilsen fra folket de glemte.

 


Uønsket i samfunnsvitenskap

09.06.2016. – Debatten rundt Hjernevask- programserien gjorde at forskningsprosjektet mitt ble stoppet av OUS i 2010, hevder Vibeke Ottesen. Det er Aftenposten som melder dette. Litt senere fortsetter reportasjen slik (kursiv og lenker i original):

Trakk godkjennelsen
Aftenposten har tilgang til dokumenter som viser at prosjektet var godkjent av de rette instanser og personvernombudet ved OUS, med Ottesen som prosjektleder.

Senere trakk personvernombudet ved Oslo universitetssykehus godkjennelsen, og nektet henne tilgang til data.

Ottesen og ledelsen ved SIFER har helt forskjellig forklaring på hva som skjedde.

– Jeg vet at det var flere sterke personer innen OUS-systemet som ikke ønsket at jeg gikk videre med studien, fordi de var uenig med mitt evolusjonspsykologiske perspektiv, sier Ottesen.

Hun viser til at den endrede holdningen kom midt i den opphetede debatten rundt «Hjernevask»-programmene til Harald Eia.

Programserien stilte spørsmålet «født sånn eller blitt sånn?» og var basert på norske og utenlandske forskere med forskjellig ståsted når det gjaldt sosial og biologisk påvirkning, blant annet innen evolusjonspsykologi.

Her kan du lese et av debattinnleggene fra 2010 om «hjernevaskede evolusjonspsykologer».

– Ble ikke tatt nådig opp
Ottesen skrev kronikker og deltok i NRK-debatten, der hun sto for et evolusjonspsykologisk perspektiv.

– Mitt engasjement ble ikke tatt nådig opp, og jeg fikk beskjed om ikke å oppgi at jeg jobbet ved Kompetansesenteret, sier hun. Forskerforbundet ble bragt inn i konflikten. Det hele endte med et forlik.

Men for å få fullføre studien og doktorgradsprosjektet, så Ottesen seg nødt til å slutte ved OUS i 2012.

[...]

– Tror du en evolusjonspsykologisk tilnærming kan være grunnen til at andre ønsker å stoppe et slikt prosjekt?

– Det er fullt mulig. Evolusjonsteori kan være provoserende i seg selv for noen forskere. Det er en retning som ikke er veldig utbredt innen psykologisk forskning i Norge og enda mindre innenfor samfunnsvitenskap forøvrig. Det er selvsagt svært viktig med en biologisk tilnærming også innenfor psykologien, sier [tidligere forskningsleder ved Psykologisk institutt, Tim Brennen].

Les reportasjen i sin helhet i Aftenposten.

 


Kastes ut av kommunal bolig

07.06.2016. Blant absurditetene allmennheten skal fordøye når det norske galehuset en dag avvikles, er hvordan en kommune med 1000 innbyggere kunne si ja til 12 “flyktninger”, og kaste ut sine egne fra en kommunal bolig for å gi plass til noen av dem. Dette er situasjonen i knøttlille Loppa kommune — i havgapet i Vest-Finnmark. Som vanlig er det ikke i samfunnets øverste sjikt man betaler regningen for flerkulturen.

Altaposten skriver i dag at Anne Lise Bakke tirsdag ble oppringt fra boligetaten i kommunen med beskjed om at hun må forlate hjemmet hvor hun bor sammen med en sønn på 15 og en datter på 13, da den kommunale boligen skal brukes til flyktninger. Boligen ligger i Øksfjord, administrasjonssenteret i kommunen med knappe 500 innbyggere. Et sted det er naturlig å føle hjemmehørighet til, og hvor man ikke forventer å bli fortrengt av folk fra andre verdensdeler.

Les mer om saken på Document.no.

 


Vi burde alle ta del

06.06.2016. Sekulære og kristne nordmenn kan lære mye av muslimenes årlige fasteperiode. Det er Aksel Braanen Sterri som skriver dette i sin Dagblad-kommentar Vi burde alle ta del i ramadan:

Fasteperioden skal være en tid hvor en forsøker å bli en bedre versjon av seg selv. Fastingen handler ikke bare om å avstå fra materielle goder. Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.

Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen. Det øker også selvbevisstheten om kroppen og hue og gi en erkjennelse av hvor sårbar humøret er for endringer i de ytre forholdene.

Den indre reisen er imidlertid bare det ene formålet. Ramadan handler også om fellesskap og solidaritet, og det å tilstrebe å være god mot ens medmennesker. Det å gjennomgå en fysisk prøvelse sammen med andre, styrker samholdet og styrker følelsen av å være delta noe større og viktigere enn en selv. Kveldsmåltidet blir også en arena for å møtes etter en tung dag.

Les kommentaren i sin helhet i Dagbladet.

 


Aper rasismen

03.06.2016. Er Ali Esbati en «innvandrer» eller en likemann, spør Kjetil Rolness i sitt Morgenblad-innlegg Når antirasismen aper rasismen. Et stykke ut i innlegget skriver han (kursiv i original):

Esbatis eget refreng i overdreven satireform. Det som for nordmenn lyder som drøye, urimelige eller stigmatiserende karakteristikker, er for den svenske vänsterpartisten rene saksopplysinger: Human Rights Service er en «rasistisk tenketank». Frp er et «rasistisk parti». Norge har et «rasistisk samfunnsklima». Sylvi Listhaug er en «hatpropagandist». Torbjørn Røe Isaksen «fisker etter fremmedfiendtlige stemmer». Hilde Sandvik «låter som et eko av konspirative SD-sajter».

Gjentagelsene avspeiler et verdensbilde der rasismen er strukturell, allestedsnærvænde og alltid økende. Hersketeknikken deler han med andre gjengangere i Knarviks persongalleri: Lars Gule, Rune Berglund Steen, Henrik Arnstad. Forskjellen er bare at Esbati, med iransk opphav, lettere slipper unna med å dra rasistkortet. Derfor apefremstillingen. Apen er Esbatis egne rasistanklager, vendt mot ham selv. Offerrollen som en hardtslående debattant ikler seg ved behov. En drakt, og ikke en hud. Noe Knarvik elegant viste ved å tegne Esbati en gang til, med apekostymet på armen: « - Här kan ni se! Jag är ingen apa.»

Så sier tribunalet: Vet du ikke at Esbati nesten ble offer for en fascistisk massemorder på Utøya? Ja, det er forferdelig, og jeg håper han har fått bearbeidet opplevelsen. Men vi bør ta Esbati på ordet. Han trekker ikke frem Utøya når han sier seg krenket av karikaturen. Han betoner sin gruppetilhørighet:

«Inte blir jag så värst ledsen att bli tecknad som apa. Däremot blir jag förskräckt och förbannad över den politiska strömning som teckningen är en del av – och förstärker. Dehumaniseringen är inte gjord för att lyfta fram andra karaktärsdrag hos mig eller göra en faktisk politisk poäng, utan just för att säga att jag – och framför allt: alla av min typ – är icke-människor i samhällelig mening.» (Min uthevning.)

Esbati, som ellers klager over at høyresiden «etnifiserer» samfunnsproblemer, etnifiserer altså seg selv, når han skal bruke bildet antirasistisk. «Alle av min type.» Plutselig er han ikke en fremgangsrik politiker, debattant og sosialøkonom som har bodd i Sverige (og Norge) i tretti år. Han er heller ikke en kontroversiell riksdagsmann som må regne med å bli nådeløst karikert, som alle andre i samme posisjon. Han er ikke engang Ali fra Iran, en representant for perserne, som holdt afrikanere som slaver helt til 1930-tallet. Nei, Esbati plasserer seg i en større sekkekategori: De Ikke-Hvite. Innvandrerne. De Fremmede. En stor, generalisert masse, fratatt sin menneskelighet av De Hvite. Dette er såvisst en rasistisk karikatur, men den er Esbatis egen, som han projiserer på alle som ikke tar avstand fra Knarviks tegning:

«Den [tegningen] är gjord i en urgammal rasistisk tradition i syfte att skapa samförstånd bland de egna om etniska hierarkier och om gränsdragningar för vad en «uppity nigger» ska vara (socialt) tillåten att göra. Tecknaren förstår detta. Jag förstår detta. Och inte minst: De som är tänkta att få en boost av teckningen förstår alldeles uppenbart också detta.»

Noen idioter har kalt Esbati for ape på Twitter i etterkant av tegningen. Har vi som forsvarer Knarvik dermed oppnådd litt av det vi ville: å bekrefte vår rases overlegenhet? Det er litt av en teori. Samme konspiratoriske anklage rettet Esbati mot NRK. Og her er den direkte foranledningen til apetegningen, som forties i alle indignerte aviskommentarene om saken. Knarvik svarte på tiltale, en stygg og absurd sådan: Ifølge Esbati hadde Norges største journalistiske organisasjon laget et «rasistisk propagandaklipp» og det var meningen med sverigebesøket: «Jag konstaterar dock att NRKs exceptionellt missvisande reportage om svenska förorter, som gjorts i en uppenbart rasistisk, amatörantropologisk tradition, har fyllt sin funktion: att etablera en mystisk och grundfalsk bild av Sverige …»

Et team fra Dagsreyven drar altså til innvandringstette Husby og Rinkeby for å lage en kritisk reportasje av den typen du sjelden ser på svensk tv. De blir først truet og jaget bort av lokale bøller, for deretter å bli stemplet av riksdagsbøllen Esbati, som nærmest anklager Anders Magnus og NRK for lovbrudd, etter rasismeparagrafen. Nordmennene hadde i alle fall brutt Esbatis første bud for en god innvandringsdebatt: «Våga vägra ta debatten.»

Esbati har ennå til gode å føre bevis for NRKs rasisme. Selvsagt var tv-innslaget vinklet og ladet. Selvsagt viste den ikke hele sannheten om bydelene. Men hva var feil eller misvisende ved det som ble sagt i reportasjen (politiet selv innrømmet at de er i ferd med å miste kontrollen over de mest utsatte bydelene, noe som også dokumenteres i nasjonale politirapporter)? Jeg stilte spørsmålet flere ganger til Esbati på Facebook, og fikk svar som handlet om «innramming» og «proporsjoner». Ingenting konkret. Lite imponerende var også forsøket på å diskreditere NRKs hovedkilde: «Tino Sanandaji är en välkänd faktaförvrängare älskad av den nya ‘identitära’ rörelsen.» Nei, Sanandaji er kjent som svært faktasterk. Esbati har ikke tatt ham i en eneste feil, og må derfor gi ham «skyld ved forbindelse».

Selvsagt skal Esbati møtes med argumenter, og ikke bare karikaturer. Men det ene utelukker ikke det andre. Og noen av oss har prøvd den saklige tilnærmingen med begrenset hell. Det går til et punkt. Så kommer karakteristikkene. Du får spørsmål om du er «korkad». Du avfeies som «fanatiker» eller «propagandist». Du lider av «etnopanik». Du plasseres i gruppen «hvite menn», slik at det eneste som høres når du prater, er din redsel for å miste privilegier. Sånt er litt slitsomt, men erfaringen gjør at man bedre forstår apekarikaturer som maktkritikk, og må le av tanken på å mildne debattklimaet, slik at sånne som Esbati vil delta.

[...]

Les innlegget i sin helhet i Morgenbladet.

 


Arkiv over tidligere norske forsider

 


Home page.

 


 

 
 



Søk i HonestThinking



Some material has been made available in English.

 


Min nye bok ble lansert 11. november 2015. Mer informasjon finnes her.

 


 

De ekstreme vil ha gruppetenkning. Vi mennesker er ikke grupper. Vi er et felleskap uavhengig av tro, hudfarge, kjønn og seksuell legning! Ja til et fargerikt felleskap!

Shakeel Rehman, Senter for Sekulær Integrering (SSI), Facebook, 22.07.2016

 

Sinnelagsetikk som ikke realitetsorienteres ved stendig monitorering av treets frukter ettersom historien utvikler seg, blir en teoretisk-emosjonell øvelse. Slikt er farlig både på individ- og samfunnsnivå.

Mimisbrunnr (pseudonym), Noen har pusta sammen, Document.no, 15.07.2016

 

Det är dags för ett slut på godhetshyckleriet och vurmandet av en förlegad asylrätt.

Ordförande Kristdemokratiska ungdomsförbundet (KDU), Sara Skyttedal, Dags för ett slut på godhetshyckleriet. Expressen, 06.07.2016

 

Lundh viser til den franske filosofen Michel Focault som mente at maktens definisjon av virkelighet bestemmer hvordan mennesker tenker og føler. – Humanetikerne synger om at vår tanke er fri. Det er ikke sant. Det er makten som gjennom samfunnsmekanismene får oss til å tenke og føle likt.

Sogneprest Gregers Lundh, Savner søken etter sannhet (intervju), Dagen, 04.07.2016

 

Det mest skremmende er personer som sender penger ut av landet til fundamentalister, personer som ofrer livet for å drepe en ikke-muslim. Dette er folk som er farlige både for muslimer og ikke-muslimer. Dette er folk som tenker helt annerledes enn oss andre, dette er personer som er ekstremt voldelige. De truer kvinners frihet,de ønsker ikke at kvinner skal ha uavhengighet, de ønsker ikke at kvinner skal ha rettigheter. Jeg mener oppriktig at disse personene er farlige for hele verden. Det er personer som dreper andre hvis de ikke retter seg etter deres regime. Det er personer som er imot den moderne verden vi lever i nå.

Amal Aden, Se oss (side 184)

 

Hva betyr fundamentalisme? Det er fanatisme, kjennetegnet ved svart-hvitt-tenkning, mangel på rasjonell tekning og mangel på vilje til å forstå annerledes-tenkende.

Majoran Vivekananthan, Ikke bli Ramadan-fundamentalist!, Utrop, 07.06.2016

 

Kjønnsforskjeller som på 70-80-tallet kunne diskuteres som sosiale forskjeller, blir igjen forklart som naturgitt. Det er en bekymringsfull utvikling, etter mitt syn.

Kjønnsforsker Stine Helena Bang Svendsen, intervjuet av Vårt Land, 11.06.2016

 

De som virkelig kjenner Afrika vet godt at det som egentlig teller, kanskje aller mest, er etnisk tilhørighet, enten det gjelder Rwanda, Kenya, Kongo eller andre land.

Hanne Nabintu Herland, Respekt (side 52)

 

När människor med makt, slutar at lyssna på folk. Då är det dags at byta ut dom.

Sitat som av mange tillegges Astrid Lindgren (ikke verifisert)

 

Det finnes ingen nedre grense for hvor dårlig en norsk sakprosabok kan være, bare anmelderne deler forfatterens politiske ståsted.

Rapport fra ekkokammeret, Dagens Næringsliv, 03.06.2016

 

Hva er det jeg tror jeg er? Skal jeg jobbe for de vantro? Han kan ikke forstå hvorfor jeg skal jobbe og slite så lenge jeg får penger fra barneverntjenesten og sosialkontoret hver måned.

'Mustafa' gir uttrykk for sitt syn på det norske samfunnet, Amal Aden, Min drøm om frihet - en selvbiografisk fortelling (side 100)

 

Vi må ikke være redde for å si våre meninger i frykt for å bli kalt rasister. Vi - også minoritetsgrupper - må tåle sannheten, uansett hva den innebærer.

Amal Aden, ABC i integrering (side 84)

 

Dette er ikke så enkelt som at religion må være en privatsak, rett og slett fordi religion ikke er noen privatsak.

Andreas Holmedahl Hvidsten, Myte at menneskerettigheter er rent sekulære, Vårt Land, 28.05.2016

 

Fornuftige samtaler rundt temaene islam, rase og innvandring er blitt umulig.

Maajid Nawas, En stagnert venstreside opptrer i dag som islamistenes nyttige idioter i Europa, Aftenposten, 24.05.2016

 

Det er det Gud ønsker av deg, sannheten. Jeg er skeptisk til kristne på grunn av mangelen på realisme. Jeg vil se mer av det, både i kunsten, i livet og i musikken.

U2-vokalist Bono, – Lovsang preges av mye uærlighet, Korsets seier, 04.05.2016

 

Sosial ulikhet er en driver for kriminalitet. Særlig farlig er det når økonomisk ulikhet faller sammen med synlige forskjeller, som hudfarge. Da er lett for både majoritet og minoritet å sause sammen marginalisering og fattig med ideer om gruppers egenskaper.

Sosiolog Lars Laird Iversen irettesetter dem som tror at ulike folkegrupper har ulike egenskaper, spalten Klartekst, Vårt Land, 02.05.2016

 

[Liv Tørres] sier til og med at det er en selvfølge at «antall innvandrere i forhold til opprinnelig befolkning har betydning for stabilitet». Men hvis det er en selvfølge, hvorfor har det blitt så mye oppstyr tidligere når jeg har påpekt det samme?

Helge Lurås, Tørres og Lurås er blitt enige, Aftenposten, 10.04.2016

 

Selv var jeg som tenåring en forholdsvis glødende SV-er, og for oss var saken grei: Det gjaldt å dele godene og bekjempe rasisme. Men jeg hadde større ambisjoner enn som så med datidens kjente slagord «ja til et fargerikt fellesskap». For meg var innvandringen en fremragende mulighet til å løse to problemer. [...] Det andre problemet gjaldt religionens rolle. På 1980-tallet var jeg på krigsstien mot kristendommen. Den truet meg som homofil, som ateist og som det kritisk tenkende mennesket jeg i ungdommen trodde jeg var. [...] Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister. Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.

Frank Rossavik forklarer tankegangen bak SVs innvandringspolitikk, Folk blander seg for lite, Aftenposten, 15.04.2016

 

Anfindsen viser sitt motiv i følgende setning: "Jeg er imidlertid ikke enig i at vi skulle ha en moralsk forpliktelse til å begå demografisk og kulturelt selvmord." Han er selv konservativ kristen, og kan selvsagt ikke representere vårt sekulære samfunn. Han ønsker å bevare den konservative kristne bobla, som vi selvsagt må stikke hull på.

Arve Meisingset begrunner hvorfor en høy innvandringstakt må opprettholdes, i kommentarfeltet til kronikken Ydmykhet og selverkjennelse, Dagbladet, 08.04.2016

 

Det er ikke nytt at folk ønsker å leve med dem som ligner dem selv. Det samme har grupper av nordmenn gjort gjennom tidene. Det er først når grupper utvikler egne regler og institusjoner på tvers av samfunnet for øvrig at dette blir et problem.

Direktør ved Nobels Fredssenter, Liv Tørres, Aftenposten, 05.04.2016

 

Dr. Seragelding, leder for biblioteket i Alexandria, [...] sier: De enormt negative følelser muslimer har overfor Vesten generelt og USA spesielt, er ikke godt nok forstått i Vesten.

Thorbjørn Jagland, Terje Tvedts fundamentalisme - og uvitenhet, Dagbladet, 05.04.2016

 

En stat som ikke kontrollerer sine grenser, vil gå under, slik Romerriket gjorde da vandaler og barbarer underminerte hele den politiske struktur fordi imperiet ikke kunne kontrollere sine grenser. [...] Relevansen av dette er overtydelig i dagens Europa. Molenbeek og Rosengård er eksempler på parallellsamfunn som Belgia og Sverige tillater å eksistere. Det er en meget farlig utvikling, en begynnelse på slutten for statsdannelsen. Der det er ghettoer hvor politiet frykter å gå inn, er statens maktmonopol opphørt og borgerne er sviktet av staten. Så langt er det altså kommet i to liberaldemokratiske land i Europa nå. Det kan ikke fortsette.

Janne Haaland Matlary, Sikkerhet på territoriet, Dagens Næringsliv, 29.03.2016

 

Kirkens ledere har fått mange beskyldninger i det siste, den beskyldningen jeg har likt best, er når vi har blitt anklaget for «godhetstyranni».

Biskop Olav Øygard, Den norske kirke i en ny tid, Verdidebatt, 01.04.2016

 

Også selve menneskenaturen er en faktor som intet sosialpolitisk program kan la være å ta hensyn til. Menneskenaturen setter således en grense for enhver fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som baseres på at menneskene er eller kan bli helt og fullt idealistiske og uselviske med mulighet for etisk fullkommenhet bare forholdene legges til rette, blir avslørt som svermerisk, når de abstrakte teorier søkes omsatt i praksis.

Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet, Bind II (1966), side 68 (kursiv i original)

 

Den grunnleggende kontrakten i en stat er at de som bor i [den] gir staten monopol på tvang og voldsmakt i bytte mot trygghet. Det er rammen rundt våre frie liv. Balansen mellom sikkerhet og hvor store fullmakter man vi gi en demokratisk stat er en av de viktigste debattene i et samfunn. Fullstendig trygghet kan man aldri få. Men at stater gjør det de kan for å beskytte sine innbyggere mot kjente trusler har vi rett til å forvente.

Frithjof Jacobsen, Europa angripes, kommentarartikkel, VG, 22.03.2016

 

Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn: [...] Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk, og farlig.

Opprop fra en gruppe samfunnsaktører, kunstnere og debattanter, Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter, Aftenposten, 22.03.2016

 

Vi må spørre oss hvorfor så mange europeiske muslimer føler at de ikke er europeiske.

Iyad El-Baghdadi, Disse terroristene er ikke «de andre», og de kommer ikke «utenfra», Aftenposten, 23.03.2016

 

Vi må innse at en naiv og til dels mangelfull integreringspolitikk også er en årsak til terroren vi bevitner i hjertet av Europa. Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.

Mahmoud Farahmand, talsperson for LIM, Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22.03.2016

 

Det er mange som frykter at islam skal endre Norge. Spørsmålet er heller hvordan Norge kan endre islam.

Hanne Skartveit anmelder Mohammad Usman Ranas bok «Norsk islam», Mange frykter at islam endrer Norge, VG, 19.03.2016

 

Jeg er født i Sverige og [har] bodd her hele livet. Men svensk? Nei, jeg er serber, sier «Dragan».

Systemet som kollapset, Dagbladet, 01.03.2016

 

Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.

Kjetil Rolness, Importert voldtektsrisiko, helgekommentar i Dagbladet, 30.01.2016

 

Det här är en öm punkt, vi vågar ibland inte säga som det är för att vi tror att det spelar Sverigedemokraterna i händerna.

Polischef Peter Ågren, til Dagens Nyheter, Övergreppen på festivalen i Stockholm rapporterades aldrig vidare, 10.01.2016

 

IS perverterer utvilsomt islams rykte, men de representerer samtidig en islamsk tradisjon. IS kan ikke reduseres til et produkt av ondskapens konspirasjon, det er også resultat av religiøs kontemplasjon. Deres program inneholder euforisk voldsromantikk, men begrunnet i islamsk lære og formulert som en politisk strategi.

Terje Tvedt, Et verdensbilde bryter sammen, Morgenbladet, 24.12.2015

 

Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem. [...] For meg spiller det ingen rolle hvilket parti som sier hva. Det jeg hører på er hva de sier. Og venstresiden har knapt et språk for det som skjer nå. [...] Gi meg heller en real kyniker enn en idealistisk politiker. Idealister ender opp i kynisme uten at de vet det selv.

Lars Saabye Christensen, Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv, intervju i A-magasinet, 25.12.2015 (kursiv i original)

 

At du er redd for unge menn med høy energi og ukjent bakgrunn, er et ugyldig argument i innvandringsdebatten og situasjonen vi står overfor, mener jeg. [...] Stol på at landet ditt vet at de ikke slipper inn farlige mennesker i nærområdet ditt.

Azra Korjenic, Din frykt gjør meg utrygg, NRK Ytring, 21.12.2015

 

Dei som åtvarar så sterkt mot å frykte, er sjølv mellom dei aller reddaste. Dei lir nemleg av panisk frykt for sanninga.

Per Steinar Runde, kommentar til Frykten, vår siste fiende?, Document.no, 19.12.2015

 

Vi er i en situasjon hvor splittelsen i innvandringsdebatten er blitt et grunnlagsproblem: Samtalen råtner på rot, fra begge sider oppleves motpartens tale som dypt umoralsk og uanstendig.

Lasse Midttun, Hege Storhaug har truffet en nerve i folket, Morgenbladet, 18.12.2015

 

Med stor sannsynlighet vil noen av asylsøkerne voldta norske jenter.

Sven Egil Omdal, Aftenbladet, 14.11.2015, sitert på Document.no

 

De muslimske miljøene må ta et stort ansvar for å svekke radikale krefter. De som tilhører mainstream islam må drive en åndelig, teologisk og intellektuell kamp mot de ekstreme, og det må tas på alvor at de ekstreme bruker en religiøs argumentasjon. [Det holder ikke] å si at «ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre». Det brenner i islams hus, og dette er en krig innad i islam. Mainstream muslimer må vinne denne krigen, som først og fremst er en intellektuell krig. På et mer konkret nivå er det viktig at unge, norske muslimer ikke henter sine kunnskaper om islam fra Youtube.

Usman Rana, sitert av Klassekampen, – Det brenner i islams hus, 17.11.2015 (min uthevelse)

 

Hvis Norge fører en mer inkluderende innenrikspolitikk hvor muslimer ikke blir fremmedgjort, ekskludert eller diskriminert fordi de har teologiske verdier og synspunkter som er noe ulikt de verdier politikerne vil fremme, vil det ha en enorm, preventiv effekt.

Fahad Quereshi, sitert av Klassekampen, - Må inkludere alle, 17.11.2015

 

Det er få ting i verden som er mer patetisk enn Jesus-skikkelsen og hans budskap, og jeg har alltid foraktet den svakheten og den internasjonalismen som kirken representerer.

Anders Behring Breivik, Breivik mener Jesus er «patetisk», Dagen, 19.11.2015

 

Ethvert lands regjering har sikkerheten for sine borgere og eget territorium som første prioritet - alltid. Uten sikkerhet har vi intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati.

Jens A. Riisnæs, - Steng grensene, Finansavisen, 21.11.2015

 

Ethvert lands regjering har sikkerhet for egne borgere og for eget territorium som første prioritet – alltid. Uten sikkerhet har vi intet samfunn, ingen friheter, intet demokrati.

Janne Haaland Matlary, Tiden over for åpne grenser, Dagens Næringsliv, 17.11.2015

 

Selvsagt kan og bør Europa ta imot hundretusener av syriske flyktninger, men ikke mange, mange millioner. [...] Vi klarer ikke å si ja til folk med beskyttelsesbehov hvis vi ikke også sier nei til folk som ikke har det. Hvis de som trenger det mest, skal få bli, må de som trenger det minst, nektes innreise.

Per Edgar Kokkvold, Når pressen svikter sitt kall, Aftenposten, 01.11.2015

 

Et samfunn som dyrker ungdommen, styres nødvendigvis av uvitenhet.

Hauk, Dagens sukk, Klassekampen, 24.10.2015

 

Jeg tror på Gud, og den religiøse erkjennelsen er en del av hvem jeg er. Troen kan lettest beskrives som en blanding av tvil og erkjennelse av Guds tilstedeværelse i verden og mitt eget liv.

Shoaib Sultan, intervjuet av Klassekampen, 22.10.2015

 

Det har alltid irritert meg med venstresida – at de demoniserer de som ikke er enige med dem. Der er venstresiden [sic] komplett idiotisk.

Ingvar Ambjørnsen, Det er ingenting med denne krisen som er uproblematisk, intervju i Aftenposten, 25.09.2015

 

Vi betaler nå prisen for at Europa-tankens fedre først og fremst tenkte i økonomiske baner, som Kull- og Stålunionen, ikke på det kulturelle og menneskelige aspekt.

Jahn Otto Johansen, Flyktningdebatt på avveie, Verdidebatt, 25.09.2015

 

Hva ønsker du deg mer av i norsk politikk?
– Fri og kritisk tenkning, før konklusjonene trekkes – og politikere som ikke høres ut som floskelmaskiner.

Direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, intervjuet av Vårt Land, 19.09.2015

 

Personer som får drahjelp av den politiske og mediale tidsånden, nyter full tilgivelse og bortimot null hukommelse for sine “synder” så lenge de har underlagt seg kastens spilleregler. For personer som utfordrer kasten, er det full hukommelse og null tilgivelse. Opposisjon mot det konforme er egentlig uønsket.

Christian Skaug, Sultan, konformitet og konsekvens, Document.no, 17.09.2015

 

Det finnes ingen no-go-soner i Frankrike eller andre land.

Lars Gule, Det finnes ikke no-go-soner!, Verdidebatt, 09.03.2013

 

Det er ingen grunn til å bekymre seg over befolkningseksplosjonen.

Biolog Anna Blix, Befolkningseksplosjonen, Klassekampen, 22.06.2015

 

Jeg synes det er rystende at enkelte kirkelige miljøer fortsatt velger å bruke sensur og boikott mot meningsmotstandere.

Åpen folkekirkes leder Sturla Stålsett kommenterer NLMs beslutning om ikke å benytte Solveig Slettahjell som artist på årets sommerkonferanse, NRK Dagsrevyen, 20.06.2015

 

Og [media] bør spørje: Har innvandringa øydelagt Sveriges økonomi? Då vil eitt av svara bli at opnare grenser dempar framandfrykt, eit anna at innvandring har hatt meir positive enn negative verknader for svensk økonomi.

Geitebonde og forleggjar Olav Randen, Ei tikkande bombe?, Klassekampen, 20.06.2015 (side 2)

 

Mennesket er Guds fingeravtrykk i muld.

Grundtvig, sitert av Håvard J. Nilsen, Farvel til alt det der, Dagen, 18.05.2015

 

Verden trenger folk med større drømmer enn billig bensin.

Daværende nyvalgt KrFU-leder Inger Lise Hansen, svarer på spørsmål fra en VG-leser, 01.07.2005

 

Alle var Charlie, men ingen er Pamela Geller.

Katrine Winkel Holm påpeker manglende konsekvens hos en del forsvarere av ytringsfrihet, Jyllands-Posten, 09.05.2015

 

Langeland uttrykte mellom anna frykt for at den kvite rase ville døy ut og oppmoda til fleire norske barnefødslar. Han var også veldig kritisk til abort. – Desse haldingane er ikkje foreinelege med det vi kan godta i dag.

Talsmann for forsvarssjefen, Vegard Finberg, forklarer hvorfor forsvaret ikke vil delta under avdukingen av bysten etter Milorg-sjef Oliver Langeland. Forsvaret vil ikkje heidre Milorg-sjef, NRK.no, 07.05.2015

 

[D]ess mer man ignorerer seg selv, dess reddere blir man for den andre. Denne prosessen må finne sted i våre respektive trossamfunn. Samtidig må vi søke i hjertet av andres selvforståelse. Det er derfor, etter min mening, et stort problem i vår tid, hvordan den spirituelle og metafysiske dimensjonen er helt skjøvet til side. Dette gjelder også i den muslimske verden.

Tariq Ramadan, intervjuet av Heidi Maria Lindekleiv, Vårt Land, 11.04.2015

 

Men en politiker som [er] leder for Sveriges tredje største parti, må også få kritiske spørsmål.

Hilde Ebeltoft-Skaugrud, NRK, svarer på spørsmål fra Dagbladet, Seerstorm mot Skavlan etter omdiskutert intervju, 28.03.2015

 

Men virkeligheten og det naturlige er ikke gitt. Det er noe vi skaper hver dag. Sammen. I går, og i dag, og i morgen, for seg selv, for barna, og for alle oss som gremmes av hemmende kjønnskategorier.

Ragnhild Fjellro, Kjønnet fanger - må man være kvinne for å være en god mor?, Klassekampen, 23.03.2015 (i spalten Feminist, javisst)

 

Stater for to eller flere nasjoner (med unntak av Sveits) er lite løfterike eksempler - de er enten truet av oppsplitting, eller de blør i stykker.

Amos Oz, israelsk forfatter og fredsaktivist, Israel må kaste vrak på drømmer - nå!, Vårt Land, 20.03.2015

 

Den enkle løgn er lettere å tro enn den kompliserte sannhet.

Hauk, Dagens sukk, Klassekampen, 19.03.2015

 

Her er sakens kjerne: Det er ingen reell ytringsfrihet om folk får beskjed om å drive selvsensur. Vi får en amputert og blodfattig debatt. Vi får ikke belyst kontroversielle temaer og vi får ikke bekjempet undertrykkende holdninger og handlinger.

Shazia Sarwar, Kjære Erna, gjør du nok for disse kvinnene?, kommentar, VG Nett, 07.03.2015

 

I dag er den sanne og ekte islam bare å finne i Mirza Ghulam Ahmads menighet.

Imam Yasir Fawzi (imam for Ahmadiyya Muslim Jama'at i Kristiansand), Hvor er ekte og sann islam?, Verdidebatt, 20.02.2015

 

Det finnes mye irrasjonell religion, men også særdeles rasjonell religion, som ikke er et resultat av indoktrinering. Geniale teologer som Wolfhart Pannenberg og Alister McGrath var ateister som i voksen alder fant kristendom mer rasjonell enn ateisme. Antony Flew var en kjent ateistisk filosof som fant ut at gudstro var mer rasjonelt. Bredt anerkjente filosofer av verdensklasse (som Peter van Invagen og Bas van Fraassen) er kristne. Den ateistiske filosofen Quentin Smith klager i en artikkel i tidsskriftet Philo over hvordan Gud er blitt et aktuelt og respektabelt filosofisk tema og at kanskje så mange som 1/3 av professorer i filosofi er gudstroende, flesteparten tradisjonelle kristne.

Professor Atle Ottesen Søvik, Gud - og Tor med hammeren, innlegg i Vårt Land, 17.02.2015

 

Det jeg sa var at Amal Aden, Sylo Taraku og Lars Akerhaug sin forståelse av 'godkjent' islam har ingen oppslutning blant muslimer. [Tariq] Ramadan har ikke samme forståelse av islam som de nevnte personene. Han står for en midlertidig pause av enkelte ting i islam, mens de ovennevnte personer anser disse tingene som feil og tilbakestående. Det er én ting å si at «Gud tok feil», og det er en annen ting å si at omstendighetene gjør at «Guds lov» bør settes på pause inntil omstendighetene er skjerpet inn.

Leder i Islam Net, Fahad Qureshi, Å le bort sannheten får den ikke til å forsvinne, innlegg i Klassekampen, 14.02.2015

 

Max Hermansen [må] ha rett til å ytre seg og til å aksjonere uten å risikere sitt levebrød. Etterpå må han forvente at vi som er uenige bekjemper hans meninger med nebb og klør. Men ikke med yrkesforbud eller utfrysing.

John Olav Egeland, De som tenker det vi ikke liker, Dagbladet, 23.01.2015

 

Skal vi ha noen forhåpninger om å gjøre verden til et bedre sted for alle, er vi nødt til å ta utgangspunkt i mennesket i alle dets fasetter. Å undertrykke de elementer av menneskelivet vi ikke liker er å tenke kun som et superego. Det er ingen i stand til. Illusjonen består nettopp i at det er mulig å opptre som et kjølig, analytisk superego. [...] Terreng og kart henger ikke alltid sammen. Men det er alltid terrenget som er fasiten. All strategi og analyse som ikke tar utgangspunkt i virkeligheten slik den er, er dømt til å mislykkes.

Kåre Eriksen, Det er mulig å være både et rasjonelt og et troende menneske, Aftenposten, 20.01.2015

 

Venstres partileder Trine Skei Grande må gjerne på korrekt ideologisk vis påstå at vi må være villig til å dø for Vestens idealer. Skei Grande har imidlertid valgt å delegere bort dette ærefulle oppdraget til andre.

Christian Tybring-Gjedde, Ytringsfrihet med bismak, Dagbladet 15.01.2015

 

Norske politikere og journalister fremfører et pompøst forsvar av det frie ord men risikerer selv ingenting. De har aldri fått råd om å holde seg innendørs eller ikke fått sove om natten grunnet frykt for represalier for sine ytringer. Men de står i kø med sine penner i iver etter å begå det perfekte karakterdrap når en ytring faller utenfor rammen. Da sitter karakteristikkene løst. Og kommentatorene følger opp. Slik strupes meningsmangfoldet og apatien får råde. For dersom invitasjonen til å ytre sine meninger får som resultatet at man støtes ut og kanskje risikerer både jobb og karriere er ytringsfriheten uten reelt innhold.

Christian Tybring-Gjedde, Ytringsfrihet med bismak, Dagbladet 15.01.2015

 

Er det noe det norske ordskiftet trenger, så er det flere som kan tenke reflektert om religion.

Religionsviter Knut Molvær, Husk på mennesket!, Klassekampen 08.01.2015 (side 3)

 

Konservative har mer til felles med sosialister enn liberalere, sier Asle Toje.

Klassekampen, Til kamp mot liberalerne, 03.01.2015 (omtale av Tojes nye bok Jernburet, side 10-11)

 

 

Flere sitater her >>>


HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>


SSB og juks med innvandringstall

 

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

 


 

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.


 

 

Flerkulturelle samfunn - respekt for muslimer og islam

 

Dagens innvandrings- og integrasjonspolitikk er dypest sett respektløs overfor både muslimer og islam, for den har som en stilltiende forutsetning at muslimene vil bli som oss. Man sier man har respekt for islam og muslimer, men man forventer at muslimene oppgir sine ortodokse trosoppfatninger når de kommer til oss. Man antar samtidig at islam vil reformeres og moderniseres så snart muslimene bare integreres og får smaken på vår egen kulturs fortreffelighet. Dette er kultursjåvinisme på sitt råeste! Den uuttalte forutsetingen for dette scenariet er at vår sivilisasjon er islam overlegen. Les mer her.


Trusler mot demokrati og menneskerettigheter

Menneskerettigheter og demokrati står under press. En vesentlig trussel mot disse kommer fra den vestlige verden selv, i form av uærlig eller manglende tenkning. Det finnes en særegen vestlig form for “toleranse” som er så “tolerant” at den også tolererer totalitære og antidemokratiske ideologier. En uutalt eller ugjennomtenkt antagelse som ligger til grunn for en slik holdning er at alle kulturer, livssyn og religioner egentlig er like gode. Som følge av denne antagelsen avskjærer man seg selv fra en våken og kritisk tilnærming til totalitære og antidemokratiske ideologier. Les hele artikkelen.


Send epost til postmaster at honestThinking.org (erstatt ' at ' med '@') dersom du har artikler du ønsker at vi skal lenke opp eller publisere. Vi er åpne for kvalitetsbidrag fra alle.