Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 28.06.2002.

Modig forsker

I Aftenposten 13. juni kan vi lese om Inger-Lise Lien som slår alarm om innvandringsforskere som er mer opptatt av å være politisk korrekte enn av sannheten. Dette føyer seg forsåvidt greit inn i rekken av forhold rundt innvandring og integrasjon som er kommet frem i den senere tid, men er likevel ekstra tankevekkende. Her har altså politikerne bevilget penger til forskning, forskerne leverer de resultatene politikerne ønsker seg, og disse resultatene blir så formodentlig brukt som grunnlag for politiske beslutninger. Her er det ikke bare den enkelte forsker som er feig, her er det også snakk om et system som har åpenbare svakheter.

Men hvordan har vi havnet i en slik situasjon? Er det pengegriskhet og maktbegjær som driver folk, slik vi er vandt til med andre former for korrupsjon? Det tviler jeg på. Jeg tror heller det er en form for naiv idealisme som ligger bak. Politikere og journalister vil alltid forsøke å påvirke folk, hvilket er greit nok. Når forskere forsøker på det samme, blir det straks mer problematisk, fordi det er i direkte strid med enhver rimelig forskningsetikk. Jeg tviler ikke på at det til en viss grad kan ligge gode motiver bak, men det hele virker både naivt og korttenkt.

Eller kanskje det er noen som er villige til å stå frem og forsvare politisk korrekt forskning? Altså at dersom man lenge nok forsøker å innbille folk at virkeligheten er slik noen mener den burde være, ja da vil folk etter hvert innrette seg slik at virkeligheten endres til det bedre. Det er ikke vanskelig å få øye på andre områder der denne taktikken er i bruk. Men finnes det gode eksempler på at dette gir gode resultater?

Ole Jørgen Anfindsen, Enebakk

Tilbake til HonestThinking