Upublisert leserinnlegg med kommentarer til en artikkel av statsminister Bondevik i Aftenposten 03.07.2003.
Hva er egentlig Bondeviks visjon for Norge?
Statsminister Kjell Magne Bondevik gjør i Aftenposten 3. juli rede for en del tiltak og hovedlinjer i regjeringens innvandrings- og asylpolitikk. Artikkelen er en indirekte innrømmelse av at vi sliter med betydelige problemer på disse områdene, og at visse innstramninger er påkrevet.
Det er imidlertid påfallende at mens Bondevik kommer inn på noen av de momentene som bl.a. Arne Huuse har uttalt seg om de siste dagene, unnlater han å nevne andre. For eksempel sies det ingen ting om manglende kontroll av grunnløse asylsøkeres bevegelsesfrihet. Og det er i beste fall uklart om statsministeren er villig til å vurdere tiltak som vil gjøre det mindre attraktivt for asylsøkere å makulere sine identitetspapirer før de kommer til landet, slik mange gjør.
Men det som etter min vurdering er artikkelens store tilkortkommenhet, er dens mangel på langsiktig perspektiv. Og det burde man kunne forvente når regjeringssjefen skriver om det som kanskje er vår tids største etiske dilemma, og dermed vanskeligste politiske spørsmål. Regjeringen vil riktignok forsøke å begrense krimialitet og misbruk av asylinstituttet, men har den klare tanker om hva dagens politikk vil medføre på lang sikt?
Bondevik skriver for eksempel: ”Regjeringen legger vekt på å føre en human flyktning- og asylpolitikk som gir beskyttelse for dem som virkelig trenger det.” Men dersom Norge også i fremtiden skal være et trygt sted å søke tilflukt for dem som virkelig trenger det, er vi avhengig av å ha en viss kontroll med hvem som får bo her. Dette er og blir et etisk dilemma uansett hvordan man snur og vender på det; enkle og greie løsninger finnes ikke.
I denne sammenheng kommer vi ikke utenom å vurdere hvilke kulturer og religioner som lar seg integrere i et sekularisert, vestlig samfunn, og hvilke som vanskelig gjør det. Problemstillingen er spesielt aktuell i forhold til Islam. Jo lengre vi venter med å sette disse ubehagelige spørsmålene på dagsorden, jo vanskeligere blir det når vi før eller senere må.
Enkelte politikere, mediefolk og andre har lenge etterlyst demografiske prognoser fra myndighetene. Dette burde være en smal sak å legge frem, men det blir ikke gjort. Begrunnelsen, etter hva jeg forstår, er at det kan virke stigmatiserende på ulike minoritetsgrupper. Mulig det, men standpunktet virker likevel ikke særlig gjennomtenkt. Når folk får følelsen av at myndighetene ikke tør fortelle oss hvor stor andel av befolkningen ulike grupper i fremtiden vil utgjøre, er det neppe egnet til å fremme integrering og toleranse.
Et spørsmål som knapt lar seg feie under teppet særlig mye lenger, og som både direkte og indirekte har kommet frem i norske og utenlandske medier den siste tiden, er at den politikken som i dag føres, etter hvert kommer til å medføre til at flertallet av Europas befolkning vil være muslimer med ikke-vestlig bakgrunn. Norge er ikke noe unntak. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar. Innen det skjer, vil sikkert mange muslimer ha blitt påvirket av vestlige verdier, og kankje kan dette gi viktige bidrag til forståelse og forsoning mellom Vesten og den muslimske verden. La oss håpe det. Opplysninger som er presentert i Aftenposten de siste månedene, f.eks. av Human Rights Service 22. juni og Walid al-Kubaisi 5. juni, gir imidlertid liten grunn til optimisme.
Demokrati, rettssikkerhet, ytringsfrihet, kvinners rettigheter og trosfrihet er sentrale verdier i Norge. Dersom flertallet av landets befolkning etter hvert består av grupper som har andre verdier enn disse, vil konsekvensene bli dramatiske. Noen avfeier slike bekymringer som fremmedfrykt. Det anser jeg som svært lettvint, gitt at vi snakker om en godt begrunnet frykt. Ikke frykt for det som er fremmed i og for seg, men frykt for en religion som i andre deler av verden har skapt samfunnssystemer vi ikke ønsker å få innført her.
Inntrykket som skapes om dagen, er at regjeringen mangler kontroll og oversikt. I hvert fall fører den en politikk som med aksellererende hastighet bringer oss i retning av et muslimsk flertall i Norge. Er det slik at regjeringen Bondevik ser dette som en uunngåelig konsekvens av visse moralske prinsipper og internasjonale forpliktelser, eller har man tenkt å snu utviklingen? Jeg oppfordrer statsministeren til å gjøre rede for hvilke prognoser hans regjering legger til grunn når det gjelder den demografiske sammensetning i Norge om henholdsvis 10, 25 og 50 år.
Ole Jørgen Anfindsen, Enebakk
Tilbake til HonestThinking