Dette innlegget sto på trykk i Dagbladet
16.12.2004.
Islamsk
Råd Norge (IRN) har de siste ukene vært lett bytte for gribbene i media. Like
sterkt som de er blitt presset til å fordømme mordet på Theo van Gogh, har de
vist at det faller dem vanskelig å gjøre dette på en utvetydig måte. Selv nå,
etter at IRN’s nettsider faktisk har publisert en fordømmelse, henger en eim av
mistenksomhet igjen i det offentlige rom: Har IRN fortalt oss hva de virkelig
mener?
Lena
Larsen har identifisert et kjerneproblem: Muslimske ledere i Norge tar avstand
fra vold og terror, men de blir ikke trodd, for folk tror de snakker med dobbel
tunge. Heldigvis har IRN’s talsmann, Zahid Mukhtar, avhjulpet i forhold til
denne problematikken. Overfor Aftenposten (19.11) presiserer han at når han har
forståelse for van Gogh-drapet, selv om det ikke finnes hjemmel for den, så sikter
han til ”hjemmel i sharialoven”. Tilsvarende finner vi at IRN’s fordømmelse ikke
retter seg mot det at van Gogh ble myrdet, men at han ble drept på lovløst vis:
”Norske muslimer tar sterk avstand fra at noen har
rett til å ta loven i egne hender og attpåtil, som i mordet på van Gogh,
foregir at dette kan legitimeres ut fra islam”.
Takket være Mukhtar forstår vi nå
bedre hva dette betyr. Men selv om det er etter hvert blitt vel kjent at IRN støtter
sharialovgivning, kunne de godt ha vært skvære nok til å fortelle oss at det på
den ene siden (a) faktisk finnes hjemmel i islamsk lov for å idømme henrettelse
for blasfemi, men at (b) denne loven ikke kan uttøves av privatpersoner eller
på territorium som ikke er underlagt islam. Det er denne juridiske finessen som
gjør at IRN på den ene siden forholdsvis greit kan fordømme at en person tok
loven i egne hender og avrettet van Gogh, mens de samtidig ikke klarer å gi oss
en uttalelse, som helt klinkende klart og utvetydig fordømmer reaksjonen mot
ham.
Rasjonale bak IRN’s offentlige
kommunikasjon er altså forståelig nok, hvis man bare nøster i deres uttalelser,
og hvis man har elementær kjennskap til islamsk rettslære. Problemet er bare at
de forstiller sin egen posisjon. Det er nok dette anstrøk av tilsløring som
gjør at imamene ikke blir trodd, og som skaper en slik ødeleggende mistillit
til det muslimske lederskapet i Norge.
Jens
Tomas Anfindsen, doktorand i filosofi