Dette innlegget sto på trykk i Dagbladet 08.09.2003.

Kjønnsforskning og naturvitenskap

Bjørn Vassnes hadde 11. juni en kronikk i Dagbladet om kjønnsforskning. Hans ankepunkt, slik jeg oppfatter det, er at kjønnsforskerne i liten grad er villig til å ta inn over seg naturfaglig erkjennelse som ikke passer inn i deres eget verdensbilde.

Dette er av meget stor samfunnsmessig interesse. Dels fordi Norges forskningsråd bruker betydelige beløp til slik forskning, men først og fremst fordi kjønnsforskerne er viktige premissleverandører i samfunnsdebatten. For eksempel understreker Likestillingssenteret at det baserer sin virksomhet på ”eksisterende forskning og statistikk” (Dagbladet 20/6). Fint, men kan vi stole på at forskningen som legges til grunn, holder mål?

Berg og Halsaa mener at dette spørsmålet kan besvares bekreftende ”dersom vitenskap er systematisk utforskning av spørsmål ved hjelp av metoder og spilleregler som er anerkjent innenfor et forskerfellesskap” (Dagbladet 17/6). Dette er ikke særlig beroligende. I sin bok Intellectual Impostures gir Sokal og Bricmont en rekke skremmende eksempler, bl.a. fra kjønnsforskning, på hvor galt det kan gå selv om forskerne følger visse ”metoder og spilleregler”. En grei oversikt gis av Dawkins i artikkelen Postmodernism disrobed (tilføyd etter publisering i Dagbladet: se ytterligere omtale av boken for eksempel her, her og her - og den som vil se en anmeldelse som er skeptisk til Sokal og Bricmont kan se her).  

Etter å ha fulgt debatten Vassnes startet, sitter jeg igjen med en rekke ubesvarte spørsmål, men vil nøye meg med å trekke fram to av dem her. Det første spørsmålet dreier seg om ”kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer”, som Berg og Halsaa understreker. Gitt at kjønnsforskerne neppe kan forkaste enhver naturvitenskapelig årsaksforklaring, hvilke kriterier legges til grunn når de avgjør hvilke som forkastes, og hvilke som aksepteres?

Det andre spørsmålet er om man innen norsk kjønnsforskning har tatt tak i og forsøkt å motvirke, i den grad det måtte være relevant, de meget alvorlige problemene Sokal og Bricmont dokumenterer?

Begge disse spørsmålene er helt sentrale når man skal bedømme seriøsiteten og troverdigheten for de resultater kjønnsforskningen presenterer.

Ole Jørgen Anfindsen, dr. scient.

Tilbake til HonestThinking