Innvandrertallets vekst
Denne kronikken sto på i Klassekampen 14.06.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med Statistisk Sentralbyrå (SSB).
Av Helge Brunborg og Lars Østby, forskere, Statistisk sentralbyrå
Det er stor interesse for innvandringen til Norge, men det blir ofte presentert påstander og regnestykker om denne på svakt grunnlag. Et ferskt eksempel er et innlegg over to helsider i Klassekampen 1. juni av Ole Jørgen Anfindsen med tittelen "Eksponensiell vekst". Forfatteren er bekymret for at det vil bli muslimsk flertall i Norge, og han kritiserer Statistisk sentralbyrå (SSB) for å ha "operert med helt urealistiske prognoser på dette området". Anfindsen hadde også et innlegg med kritikk av SSB i VG 15. mai, som ble besvart av adm.dir. Øystein Olsen 1. juni.
Før vi diskuterer Anfindsens påstander nærmere vil vi understreke at SSB ikke har studert virkningene på det norske samfunnet av et økende antall muslimer og vil heller ikke gjøre det. Vi har ingen synspunkter på om det er uheldig eller ikke at det blir flere muslimer i Norge, men vi har registrert at enkelte miljøer er bekymret. For øvrig offentliggjør SSB en stor mengde statistikk om innvandrere og har aldri holdt tilbake prognoser eller andre tall om innvandringen, slik Anfindsen påstår.
Vi vil først si oss enige med Anfindsen i at innvandrerbefolkningen har økt raskt i Norge de siste tiårene. Men veksten har variert betydelig fra år til år. Siden 1990 har den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen vokst med rundt 6,5 prosent per år, varierende mellom 4,2 prosent i 1993 og 9,4 prosent i 2002. I 2004 vokste den med 5,6 prosent. Man kan imidlertid ikke framskrive innvandrerbefolkningen bare ved hjelp av vekstrater. Det er ikke en slik enkel metode som brukes når det lages befolkningsprognoser, verken i Norge eller andre land. Det må selvfølgelig tas hensyn til aldersfordelingen og dynamikken i befolkningsutviklingen. Innvandrere vil også få barn, og eller flytte ut igjen. I 2004 hadde vi en innvandring av statsborgere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika på nesten 12 000, men samtidig flyttet 4000 statsborgere fra disse landene ut av Norge.
Bruk av en fast vekstprosent er spesielt lite realistisk for innvandrerbefolkningen, da de fleste innvandrerne ankommer som unge. Etter hvert som de blir eldre vil naturlig nok flere og flere av dem dø og dermed vil veksten bli lavere enn hvis det ikke tas hensyn til aldersfordelingen.
Også omkring 1990 ble SSB kritisert sterkt for ikke å lage befolkningsprognoser basert på vekstprosenter. Fra 1986 til 1989 vokste innvandrerbefolkningen fra Chile med 44 prosent per år. Pga. den store tilstrømmingen ble det innført visumplikt og tilveksten har siden ligget mellom -2 og +3 prosent per år.
Anfindsen gjør et stort nummer av at SSB "i sin tid" la fram prognoser for perioden 1990-2050 som angivelig skulle være dramatisk for lave. Disse ble laget rundt 1990. Metode, definisjoner og datagrunnlag var ikke tilstrekkelig godt til at det kunne presenteres som en offisiell prognose. Regneeksemplene ble likevel publisert (SSB holder selv ikke regneeksempler tilbake, men det gjør dem like fullt ikke til noe mer enn det - og langt fra prognoser.
Anfindsen kritiserer SSB for at veksten for perioden 1990-2050 ble beregnet til bare tre prosent per år og slår bramfritt fast at fasiten er at veksten hittil har vært over åtte prosent per år. Selvsagt har ingen av oss noen fasit før om 45 år. For år 2000 derimot kjenner vi fasiten, som viser at regneeksempelet fra 1990 ga høyere tall enn det faktiske innvandrertallet for 2000. Eksempelet viste at antall innvandrere fra den tredje verden (egentlig utenlandsfødte pluss etterkommerne) ville bli 223 000 i år 2000 ifølge det høyeste alternativet og 162 000 ifølge det laveste. Helt sammenliknbare tall finnes ikke i statistikken. SSBs definisjon av innvandrerbefolkningen er personer med to utenlandsfødte foreldre, dvs. førstegenerasjonsinnvandrere og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet. Målt på denne måten var innvandrerbefolkningen fra den tredje verden i 2000 rundt 140 000, dvs. betydelig lavere enn beregningen fra begynnelsen av 1990-årene. Resultatene er selvfølgelig et produkt av forutsetningene, og tallene ble for store fordi nettoinnvandringen ble overvurdert og fruktbarhetsnedgangen blant innvandrere undervurdert.
Anfindsen hevder at innvandrerbefolkningen vokser eksponensielt, dvs. med "rentes rente", på grunn av familiegjenforening. Reglene for dette forandres stadig, sist ved utvidet krav til forsørgelse. I år 2004 fikk 12 750 personer oppholdstillatelse på grunn av familiegjenforening. Vi vet ikke nok om dynamikken her, men bare et mindretall er knyttet til den form for ”henteekteskap” som bekymrer Anfindsen, kanskje 3000 personer eller vel 10 prosent av bruttoinnvandringen av ikke-norske statsborgere.
Det er hvor raskt befolkningen vokser som er avgjørende, ikke om veksten er eksponensiell. Å regne med konstant vekstrate over mange år kan gi umulige resultater. Vekstraten for innvandrere fra Chile på slutten av 1980-tallet ville gitt 2 millioner chilenere i Norge nå, og tømt Chile om ytterligere 6 år. Det er ingen grunn til å tro at vekstraten vil bli konstant i årene som kommer. Den største ikke-vestlige befolkningsgruppe i Norge, pakistanere, vokste med 3,9 prosent per år på 1990-tallet, men i 2004 var veksten sunket til 2,5 prosent. En annen stor innvandrergruppe med avtakende vekst er somaliere, som økte årlig med 18 prosent på 1990-tallet og 7,6 prosent i 2004.
Muslimsk flertall i Norge før 2050, som påstått av Anfindsen, er et annet eksempel på at prosentregning kan gi absurde resultater. Selv om SSB ikke lager prognoser etter trosretning, viser et enkelt regnestykke at for at muslimene skal komme i flertall må antallet øker fra dagens vel 80 000 til 4-5 millioner på 45 år. Innvandrere fra islamske land utgjør i dag halvparten av innvandrerne fra ikke-vestlige land, men alle disse er ikke muslimer. Muslimsk flertall i Norge vil kreve et samlet folketall på minst 11-12 millioner i 2050, og det er urealistisk. Dersom Anfindsen forlenger sitt regnestykke ytterligere vil han finne at om drøye hundre år vil alle verdens muslimer bo i Norge!